Oppfyll din Bestemmelse!

Hva er "skjebne"? Enkelt forklart så er skjebnen Guds hensikt med ditt liv. Det er din utpekte og fastsatte fremtid. Skjebnen er det som Gud har forutbestemt deg til å være og til å bli, etter sin Guddommelige vilje, med andre ord din bestemmelse.

Jeg blir trist når jeg leser om de mange gudfryktige menn og kvinner i skriften som gikk glipp av sin bestemmelse. Gud valge et bestemt arbeide eller tjeneste for hver av dem - men de endte opp med å avbryte hans plan. De begynte på en rett måte, og beveget seg for en tid i kraften av sin kallelse. Men til slutt døde de i skam og undergang - og bommet på Guds bestemmelse for sine liv!

Så fortell meg: Er det mulig for slike kristne å være så nedtrykte og engstelige, å være i en slik fortvilelse og motløshet at de blir overbeviste om at de ikke kommer til å klare det?

Gud selv utvalgte Saul til å føre Israel ut av filistrenes fangenskap. Da profeten Samuel først kastet sine øyne på Saul sa Herren: " .... Se, det er den mannen som jeg talte til deg om og sa: Han skal styre mitt folk." (1. Sam. 9:17). Herren sa: "Ta en god titt Samuel. Dette er mannen jeg har utvalgt til å lede Israel!"

Samuel utvalgte ikke Saul. Heller ikke var det Israel som valgte ham på dette tidspunkt. Men det var Gud som sa: "Jeg har utvalgt denne mannen!" Bibelen sier om Saul: "Og Herrens Ånd skal komme over deg, så du skal profetere .... og bli til et annet menneske." (1. Sam. 10:6).

Saul ble faktisk forvandlet ved Guds berøring i sitt liv: " .... Gud gav ham et annet hjerte ...." (vers 9). Så sa Samuel noe vidunderlig til ham: "Gud er med deg" (vers 7). Med andre ord: "Gå i tillit Saul - for Gud er med deg!"

Her var en mann utnevnt av Gud, som den Hellige Ånd beveget seg over, som var gitt en profetisk ånd, bestemt av Gud til å lede Israel - og Gud var med ham. Hvilke flere vidunderlige ting kunne sies om ham?

Og Saul begynte godt. I en tid levde han i sin bestemmelse, og vandret i Herrens frykt. Han vant snart en stor seier over ammonittene. Og folket kom og priste Gud og sa: " .... Hvem var det som sa: Skal Saul være konge over oss? La oss få fatt i disse mennene, så vi kan drepe dem! Da sa Saul: På denne dagen skal ingen drepes, for i dag har Gud frelst Israel." (1. Sam. 11:12-13).

Saul var utpekt til konge over Israel. Men, en av de mest tragiske skildringer i hele skriften er da denne mannen begynte å falle fra hverandre. Han hadde vandret i sin bestemmelse bare en kort tid - men Gud hadde til hensikt å la Saul leve alle sine dager med Herrens velsignelse. Han hadde ønsket at Saul skulle bli husket som den mannen som befridde Israel fra filistrenes slaveri. Men Saul gikk glipp av sin bestemmelse! Han begynte å gå i oppløsning, å synke sammen under sitt behov for menneskelig bifall og godkjennelse. Han gjorde kompromisser for å oppnå disse tingene - og han gikk glipp av den planen Gud hadde for ham.

Det er trist å se Saul mot slutten av sitt liv. Da han sto overfor Israels største militære slag, ble hans hjerte rammet av frykt. Han endte opp med å søke råd hos den onde heksen i En-Dor! Han sa til henne: " .... Gud er veket fra meg og svarer meg ikke mer, verken ved profeter eller ved drømmer ...." (28:15).

Etter Sauls egen bekjennelse så var ikke Gud lenger med ham. Hvilken skrekkelig, skremmende tanke! En person kan bli kalt til en stor Guddommelig hensikt, vandre i Guds velsignelse og salvelse - og så plutselig komme helt ut på viddene ved å leve for seg selv og ende opp med å bli forlatt av Gud.

Det er bildet av Saul her. Kongen endte opp med å kaste seg ned på jorden foran en heks. Og han døde i skam - forlatt av Gud. Disse ordene kan gjerne ha vært skrevet på hans gravstein: "Mannen som bommet på sin bestemmelse."

Samson er enda en tragisk skikkelse i det Gamle Testamentet. Hans skjebne var kjent før han var født. Ifølge skriften : " .... skal han begynne å frelse Israel fra filistrenes hånd." (Dom 13:5).

Engler kunngjorde denne mannens fødsel, og gav hans foreldre detaljerte befalinger om hvordan de skulle oppdra ham. Samson skulle være en nasireer - som betyr at han helt og fullt ble gitt til tjeneste for Gud hele livet ut. Han skulle aldri klippe håret eller drikke vin. Og han skulle aldri røre ved noe som var dødt. Han kunne ikke engang gå i begravelsen til en nær slektning.

Samson vokste opp under streng oppdragelse. Og i ung alder erfarte han at den Hellige Ånd beveget seg over ham: "Herrens Ånd begynte å drive ham ...." (13:25).

Jeg vet hvordan dét er. Den Hellige Ånd beveget seg første gang over meg da jeg var på et gammeldags "campmeeting" da jeg var åtte år gammel. Og han fortsatte å bevege seg over meg gjennom mine ten-år. Jeg brukte å gå inn på rommet mitt å be, og jeg følte at Guds Ånd kom over meg.

Jeg spør deg - hva er det første den Hellige Ånd gjør når han kommer over oss? Han overbeviser om synd, rettferdighet og dom. Så leder, trøster og lærer han oss. Og han ber gjennom oss med rop, stønn og bønnfallelser.

Du kan være sikker på at Guds Ånd overbeviste Samson om synd. Og gutten ble også opplært, veiledet og trøstet ved Ånden. Dersom du hadde møtt Samson da han bare var ni eller ti år gammel, så kan han ha fortalt deg: "Gud sier at jeg er ganske spesiell. De sier at en engel kunngjorde min fødsel. Jeg har hatt Guds Ånd over meg, og han har kalt meg til å være en nasireer. En dag kommer jeg til å hjelpe Israel til å bli et fritt land!"

Samson visste at han hadde en bestemmelse. Han var født til en hensikt - til å begynne Israels utfrielse fra filistrenes slaveri! Og i tyve år vandret Samson i autoriteten av sin bestemmelse. Han dømte Israel. Og han plaget filistrene, og bragte en stråle av håp til nasjonen.

Du må skjønne - Samsons styrke var ikke i håret hans, men ved at Guds Ånd beveget seg over ham. Skriften sier at den Hellige Ånd brukte å komme over Samson, og han gjorde heltedåder. Uten Ånden ville Samson ha vært like svak som deg eller meg.

Gud hadde fullt og helt til hensikt å velsigne resten av Samsons år med større seire. Hans Ånd ville forbli over ham til hans dødsdag. Historien ville si om Samson: "Han var trofast helt til slutten. Han gjorde alt det Gud hadde fastsatt for ham - levde og døde til ære for Herren. Han fullførte sin bestemmelse!"

Men det ble ikke slik! Samson ødela sin bestemmelse - fordi hans hjerte var svart av synd. Han opprettholdt en ytre hellighet, mens han fløy etter skjøger. Da han gikk for å besøke Dalila, så flørtet han helt bevisst med risikoen. Selv om Ånden beveget seg over ham, så tillot denne mannen aldri Ånden å røre ved sitt innerste vesen. Samson hadde ingen sannhet boende i seg.

Her er enda et tragisk bilde av en mann som gikk glipp av sin bestemmelse. Etter å ha vandret i Herrens kall i tyve år begynte Samson å falle moralsk fra hverandre. Han ble en sensuell mann - og han mistet respekt fra sitt eget folk.

Samson skulle ha levd ut sine dager i verdighet, som et ærens kar. Det burde ha vært seier etter seier for denne mannen og for Israel. Vi burde ha vært i stand til å lese om hvordan Samsom bygde styrke på styrke, og vokste i kraft og salvelse av den Hellige Ånd.

Istedet leser vi om en mann som endte opp som en av de mest ynkelige sveklinger i bibelhistorien. Til slutt ser vi Samson fastspent i seletøy som en dum okse, mens han kverner ivei på en filistermølle. Hans øyne er stukket ut, og han har mistet all sin styrke. Han er til latter for hedningene. Og hans eget folk har vendt seg imot ham.

Selv på sin dødsdag da Samson rev ned filistertemplet, så var det ingen stor seier. Hvorfor? Hans ønske var bare om personlig hevn. Hans bønn den dagen gjaldt ikke å hevne Guds navn. Istedet ba han: "Herre Herre! Kom meg i hu og styrk meg bare denne ene gangen, min Gud, så jeg kan få hevne meg på filistrene med én hevn for mine to øyne!" (Dom 16:28).

Samuel døde i det ytterste bedrag, og hadde mistet sin bestemmelse. Hans gravstein kunne også ha hatt innskriften: "Mannen som bommet på sin bestemmelse."

Dersom det noensinne har fremstått et menneske med en bestemmelse, så må det ha vært Salomo. Han var den viseste, rikeste, mest respekterte mannen i sin tid. Og hans bestemmelse var tydelig lagt frem for ham. Han ville være kongen som engang for alle kvittet seg med Israels avgudsdyrkelse. Salomo lovte både sin far og Herren at han ville rive ned enhver avgud i landet.

I en tid vandret Salomo i sin bestemmelse. På et tidspunkt var den besøkende dronningen av Saba målløs bare over synet av Salomos verdighet da ha gikk opp til templet. Men noe skjedde i Salomos liv - og også han bommet på sin bestemmelse.

Denne mannen samlet omtrent 900 hustruer og medhustruer, mange fra andre nasjoner. Og for å tilfredsstille dem, så bygde han en rekke hedenske templer, det ene etter det andre. Snart var mannen som ble kalt til å fri Israel fra avgudsdyrkelsen selv blitt en avgudsdyrker. Han ledsaget den ene konen etter den andre til deres templer, og bøyde seg for hedenske avguder.

Salomo endte opp med å gå glipp av sin bestemmelse - en desillusjonert, utlevd, umoralsk mann. Han gikk inn i evigheten mens han ropte: "Alt er tomhet og jag etter vind. Det er verdiløst!"

Som Salomo før seg, så bommet også Ussia på sin bestemmelse. Denne mannen hadde besteget tronen i en alder av seksten, bestemt til å bli en av de største kongene i Juda. Han mottok råd fra profeten Sakarja. Han mottok syner fra Herren. Han var mektig velsignet av Gud.

Bibelen sier at Ussia søkte Herren - og Gud lot ham ha fremgang og bli sterk: "Gud hjalp ham ...." (2. Krøn 26:7). " .... Hans navn nådde vidt omkring, for han ble hjulpet på underfull måte, og han fikk stor makt." (vers 15).

Foruten Salomo hadde Ussia det beste omdømme av alle kongene i Juda. Han var salvet av Gud. Han innledet vekkelse i landet, rev ned avguder og vandret i henhold til Guds ord. Da denne modige kongen kjørte sin vogn gjennom gatene ble han vist ære og respekt. Han mottok gaver og hyllest fra hele verden.

Men, skriften sier: " .... da han var blitt mektig, ble han overmodig i sitt hjerte, til sin egen undergang. Han ble ulydig mot Herren sin Gud, og gikk inn i Herrens helligdom for å brenne røkelse på røkofferalteret." (vers 16).

Stolthet overvant denne bestemmelsens mann. Han ønsket å bli prest i tillegg til konge! I ulydighet gikk Ussia inni templet og begynte å vifte med røkelse foran alteret. Han mottok en refselse for dette - og da han pekte en rasende finger som svar, begynte hånden hans umiddelbart å visne. Den ble plutselig spedalsk. Ussia måtte kastes ut av Guds tempel!

Å, hvilken skam! En av de største, rikeste kongene i Judas historie måtte nå isoleres. Han ble tatt med til et lite hus hvor han tilbragte resten av sine dager som en spedalsk: "Siden var kong Ussia spedalsk til sin dødsdag. Han bodde i et hus for seg selv som spedalsk, for han var utelukket fra Herrens hus ...." (2. Krøn. 26:21).

Ussia døde i isolasjon - avskåret fra enhver velsignelse fra Gud!

Da denne engang så mektige mannen døde, skulle mengder ha samlet seg rundt ham. Hans bortgang skulle ha vært en ære til Guds navn. Istedet døde han som en nesten ukjent mann, med kroppen oppspist av spedalskhet. Ussia bommet på sin bestemmelse!

Det var like mange lagnader i det Gamle Testamentet som det var konger, prester, profeter og selv vanlige hellige. Selv de ringeste av folket - de som ble kalt til å være tjenere, tilbedere, hyrder, teltmakere - hadde sin egen bestemmelse. Og når vi ser på deres liv, så burde vi bli dømt av dem. Vi skal lære fra feilene til disse tidligere hellige som enten gikk glipp av eller fullførte sine bestemmelser.

Men vi kan ikke sammenligne vår bestemmelse med noen i det Gamle Testamentet. Du skjønner, i det Nye Testamentet har Gud gjort en helt ny ting. Han måler ikke vår bestemmelse slik han gjorde med dem under den Gamle Pakt. Deres liv hadde ingenting å gjøre med vår bestemmelse, ikke siden Jesu Kristi kors.

På korset samlet Gud alle de individuelle skjebnene til menneskeheten i en storartet hensikt - og han plasserte dem alle i sin Sønn: ".... om en husholdning i tidenes fylde: å samle alt til ett i Kristus, både det som er i himmelen og det som er på jorden." (Ef 1:10).

Gud samlet opp alle våre skjebner i Jesus - slik at hans Sønn ville få forrang!

I dag er det ikke flere individuelle skjebner, men en bestemmelse for alle troende. Ja, du har en bestemmelse - og den er den samme som min. Det betyr ingenting om du er en serveringsdame eller kaptein på et cruiseskip. Vi har alle sammen den fastsatte, forutbestemte skjebnen, gitt oss fra før verden ble dannet.

Hva er denne enkle, storslagne og herlige bestemmelsen som er gitt til alle siste-dagers hellige? Apostelen Paulus åpenbarer det for oss i brevet til efeserne: "For i ham har han utvalgt oss før verdens grunnvoll ble lagt, for at vi skulle være hellige og ulastelige for hans åsyn. I kjærlighet har han forut bestemt oss til å få barnekår hos seg ved Jesus Kristus, etter sin frie viljes råd, til pris for sin nådes herlighet, som han gav oss i Den Elskede." (Ef. 1:4-6).

Gud sa i hovedsak: "I de siste dager, i tidenes fylde, har jeg en guddommelig hensikt. Og det er at hver av mine etterfølgere kommer inn i adopsjon gjennom Jesus Kristus - og lever uklanderlig, som en lovprisning og en ære for mitt navn!"

"I ham har vi også fått del i arven, etter at vi forut var bestemt til det etter hans forsett som setter alt i verk etter sin viljes råd, for at vi skulle være til pris for hans herlighet, vi som forut hadde håpet på Kristus." (vers 11-12).

Vår bestemmelse er å bli et barn godtatt av Gud! Vi har blitt adoptert av den himmelske Far - og djevelen har ikke lenger noe krav på oss. Nå skal vi leve for vår Herre, lyteløs og hellig, ved den Hellige Ånds kraft. Vår eneste hensikt her på jorden er å leve våre liv som en lovprisning og en ære til Ham!

Skjønner du hva Paulus sier her? Ingen persons bestemmelse er utmålt etter hans store bragder, hans prestasjoner og bedrifter, hans spesielle resultater. Ingens bestemmelse er til sist å bygge vellykkete tjenester, institusjoner eller kirker.

Du sier kanskje: "Vent et øyeblikk broder Dave. Mener du at det ikke var din bestemmelse å bygge opp Teen Challenge, den verdensvide tjenesten for narkomane og alkoholikere? Mener du at det ikke var din bestemmelse å komme til New York City og starte Times Square Church?"

Jeg takker Gud for at han lot meg bli far til disse arbeidene. I dag er det omkring 300 rehabiliteringssentra over hele verden. Og nå er det også et senter for lovprisning av Jesus på Broadway, i verdens veikryss. Men ingen av disse tingene var min bestemmelse!

Min bestemmelse hadde lite å gjøre med de tingene Gud har tillatt meg å gjøre. Min bestemmelse har alltid vært å nå ut til fortapte sjeler og føre dem inn til fylden i Kristus, til lov og pris for Guds ære. Min bestemmelse var også å vandre som et Guds barn - og leve ulastelig overfor verden, alt til Hans ære og pris.

Da jeg kom til New York City var det ingenting av dette som forandret seg. Min bestemmelse var fortsatt å bygge opp Kristi legeme - og vandre for Herren som hans adopterte sønn. En dag vil ikke en eneste av de bygningene vår tjeneste har bygd bli stående - ingen av institusjonene, ikke bibelskolene, heller ikke rehab-senterne. De vil alle forfalle og forsvinne. Og når jeg står på Dommens Dag, vil jeg ikke være i stand til å ta noen av disse tingene med meg.

Disse tjenestene er ganske enkelt "Herrens byrde" som Gud har tillatt oss å dele og å påta oss, mens vi vandrer i vår bestemmelse med å gjøre hans fullkomne vilje. Og jeg tror at han har velsignet disse tjenestene fordi vi har levd i vår bestemmelse.

Kjære hellige, Gud forlanger ikke en eller annen stor prestasjon av deg. Bibelen gjør dette veldig klart: "Han har sagt deg, menneske, hva som er godt. Og hva krever Herren av deg uten at du skal gjøre rett og gjerne vise kjærlighet og vandre ydmykt med din Gud?" (Mika 6:8).

Paulus var veldig sikker på hva hans bestemmelse var: " .... å framstille hvert menneske fullkomment i Kristus. For dette er det jeg arbeider, idet jeg strider i hans makt som virker i meg med kraft." (Kol 1:28-29).

Dette er også min bestemmelse, som en Herrens tjener. Det er at jeg blir mer og mer forvandlet til Jesu bilde - og at jeg også ser at du blir mer og mer lik Ham!

Jeg synes synd på mange av de unge pastorene som ringer, skriver og besøker meg fra hele landet. De fleste strever med å leve opp til en bestemmelse som er en oppfinnelse fra deres eget kjød. Noen av dem er pastorer i små menigheter, og utøser sine hjerter i tjenesten for sine forsamlinger. Men så kommer en annen pastor til byen og bygger plutselig en menighet med 1.000 medlemmer.

Disse unge mennene sammenligner seg selv med nykommeren og tenker: "Sannelig er jeg bestemt å skulle gjøre store ting, slik han gjør. Hva er galt med meg? Hvorfor er jeg ikke velsignet med bedre resultater? Han tiltekker et stort antall folk - og jeg har bare en håndfull hver søndag." De forstår ikke - det er ikke deres bestemmelse! Deres bestemmelse er å lære Kristus bedre å kjenne - å ha Guds hånd over seg - og vandre uklanderlig for ham i byen sin. Den mannen som har sann kraft er den som har et personlig kjennskap til Kristus!

Jeg ser mange kristne musikere streve med å finne litt anerkjennelse, og håper at deres bestemmelse er å skrive den ene sangen som vil dra dem til berømmelsens topp. På samme vis ønsker mange kristne forfattere å skrive denne ene, berømte boken. Og mange kristne forretningsfolk er på jakt etter det store gjennombruddet som vil utmerke dem på deres fagområde.

Men kjære, dersom du skal vandre i din bestemmelse, så er den eneste tingen som kan skille deg ut ditt ønske om å overgå alle andre i kjennskap til Jesus. Ingen ønsker å tilbringe mer tid alene med ham enn det du gjør; ingen vil motta hans vidunderlige godtagelse med større iver enn du. Det er storhet!

Jeg taler ikke nå til geistligheten, men til legfolket. Jeg ønsker å vise deg hva det betyr å oppfylle din fastsatte bestemmelse!

Kristne, det betyr ingenting hvor vellykket du er utenfor hjemmet. Du går glipp av din bestemmelse dersom du ikke blir mer og mer lik Jesus i ditt hjem. Dersom du ikke blir mildere, mer elskverdig og hensynsfull overfor din familie - dersom du ikke vokser i kjærlighet og kjennskap til Kristus hjemme - så fullbyrder du ikke din bestemmelse.

Koner og mødre: Før verden eksisterte forutså Gud deg på ditt nåværende sted og tidspunkt. Han visste hva din adresse ville være. Og han hadde en forutbestemt plan for ditt liv!

Til tider kan du kanskje si: "Jeg er bare en husmor. Alt jeg gjør er å lage mat, vaske huset og oppdra barna mine. Hvordan kan det være en bestemmelse?" Men du forstår ikke hvor viktig din posisjon er i Gud. Du er en stor suksess i hans øyne dersom du kan stå fremfor ham en dag og fremstille dine barn for Ham i rettferdighet!

Gud har alltid visst hvor mange barn han ville låne deg. Han kjente deres navn og personligheter. Han har talt deres lemmer og hårstrå. Og han bestemte deg til å oppdra dem i et hjem fyllt av kraften og nærværet til Jesus! Dine barn er ikke leker eller levende dukker. De er en investering Gud har betrodd deg. De er en del av din bestemmelse.

Jeg spør deg: Sier dine barn til naboens unger: "Min mor ber for meg. Hun er god mot meg." Eller sier de: "Å nei, der setter hun i gang igjen - roper og skriker!" Ser din ektefelle på deg med stor respekt? Sier han til deg: "Vi kan ha hatt våre uenigheter - men jeg føler at du alltid ønsker å lege - ikke splitte. Du løper alltid til bønnerommet!"

Din bestemmelse er å oppdra dine barn i et hjem hvor bønn er hverdagslig - hvor ditt liv og ditt ekteskap er en lovprisning og ære til Gud!

Ektemenn og fedre: Kan du se for deg at din kone sier til deg: "Min mann er menneskelig. Han gjør feil. Men han er en bønnens mann - og han blir stadig mer lik Jesus! Han praktiserer det han preker. Jeg vet - fordi hver dag blir han snillere mot meg, mildere, mer hensynsfull overfor mine behov."

Jeg skryter ikke nå, men det var en av de store høydepunktene i mitt liv å høre min kone si: "David har temperament, men han arbeider med det. Jeg bryr meg ikke om hva noen sier - jeg vet at han vandrer med Gud." Jeg håper at dette kan sies om meg til min dødsdag. Det er skjebne!

Mange predikantfruer har sagt til Gwen og meg: "Alt jeg kan gjøre er å sitte i kirken og høre min mann forkynne. Han smiler alltid til forsamlingen - men han er egoistisk og slem med meg hjemme. Noen ganger får jeg bare lyst til å skrike høyt!"

Jeg vet om en pastor som gjorde storverk for Gud. Han skrev mange vidunderlige bøker. Han bygde institusjoner og hjem på den andre siden av havet. Han var ettertraktet som forkynner over hele verden. Han ble kalt en troens og visjonenes mann - en mann med en spesiell bestemmelse.

Men en dag ringte hans sønn, en ung pastor til meg, helt nedslått. Han sa: "Broder David, jeg er så skuffet. Min far er ikke det folk tror han er. Han vet ikke hvordan han skal fortelle sannheten! De fleste historiene han forteller om mirakler er løgner. Da jeg tok det opp med ham så innrømmet han det for meg. Men han vil ikke slutte!"

Det endte med at jeg fikk snakket med hans far. Han sa til meg: "Ja David, jeg er en vaneløgner. Jeg vet ikke engang hva sannheten er lenger." Jeg ba sammen med mannen - men det var ingen forandring. Hans sønn ringte meg senere for å si at tingene bare ble verre. Hans far hadde øyensynlig overgitt seg til denne synden.

Denne mannen er ikke en mann med noen bestemmelse. Når han står foran Herren i dommen, så vil alt hans verk brenne opp; alle hans bøker vil dømme ham. Ingen av disse tingene var noensinne hans bestemmelse. Tvert om var hans bestemmelse å bli mer lik Jesus - å vokse i hellighet, rettferdighet, renhet, uten løgner. Han kan skryte over å være en "mann med en lagnad." Men han har mistet sin sanne bestemmelse!

Så mange kristne strever for å oppnå vidunderlige ting for Gud. Men Herren koker det alt ned til denne enkle tingen: Blir du forvandlet fra herlighet til herlighet? Blir du mer lik Jesus? "For dem som han forut kjente, dem har han også forut bestemt til å bli likedannet med hans Sønns bilde, for at han skulle være den førstefødte blant mange brødre." (Rom 8:29).

På Dommens Dag vil ikke et eneste ord bli sagt om mektige gjerninger. Det vil ikke være noen bemerkning om personlig berømmelse, suksess eller menneskelige prestasjoner. Istedet vil spørsmålet være: Vokste du i Kristus? Tillot du den Hellige Ånd å lære deg å tjene andre, å gi opp dine rettigheter? Hvordan var du hjemme?

Så kjære hellige - oppfyller du din bestemmelse? Er du mer lik Jesus i år enn du var i fjor? Vokser ditt ekteskap eller blir det dårligere? Ser dine barn deg som mild og god, eller som en grinebiter? Ser de folkene som kjenner deg Kristi kjærlighet i deg?

Hva vil stå skrevet på din gravstein: "Mannen som gikk glipp av sin bestemmelse"? eller "Mannen som vandret ydmykt med sin Gud"?