Oppnå fylden i Kristi velsignelse

"Og jeg vet at når jeg kommer til dere, skal jeg komme med en fylde av Kristi velsignelse." (Rom 15:29). Paulus skrev disse ordene til de kristne i Rom. Han sa til dem: "Jeg har ingen tvil om at når jeg møter dere, så vil det være med det største mål av Kristi velsignelse."

Apostelens ord i dette verset antyder noe som enhver troende må vite. Og det er at det er forskjellige grader eller mål av Kristi velsignelse. Noen troende oppnår et fullt mål av denne velsignelsen, hvilket er hensikten. Vi er alle ment å skulle komme inn i et fullt mål av Herrens velsignelse. Men noen kristne kommer bare inn i et lite mål av Kristi velsignelse.

I sitt brev til efeserne formaner Paulus alle til å jage etter det største målet av denne velsignelsen:

"Men til hver enkelt av oss ble nåden gitt etter det mål som Kristi gave tilmåles med ... inntil vi alle når fram til enhet i tro på Guds Sønn og i kjennskap til ham, til manns modenhet, til aldersmålet for Kristi fylde ... at dere må kjenne Kristi kjærlighet, som overgår all kunnskap, så dere kan bli fylt til hele Guds fylde. (Ef. 4:7,13, 3:19).

Legg merke til ordet "fylde" i disse avsnittene. Det greske ordet Paulus bruker her betyr "å fullføre oppgaven å fylle opp til det er fullt." Det er den oppgaven Gud har gitt oss: å etterjage fylden av Kristi velsignelse i våre liv.

Paulus utdyper dette og skriver: "Det er én Herre, én tro, én dåp, én Gud og alles Far, han som er over alle og gjennom alle og i alle." (Ef. 4:5-6). Kort sagt så bor Gud Faderen, Sønnen og den Hellige Ånd i alle sine barn. Jesus lovet: " ... vi skal komme til ham og ta bolig hos ham." (Joh. 14:23). Paulus gjør det klart at vi alle har samme adgang til Herren. Derfor har vi alle den samme muligheten til å oppnå den alltid økende velsignelsen. Våre liv burde stadig øke i det som Paulus kaller "Kristi velsignelse."

Tenk på det utrolige mål av Kristi velsignelse i Paulus sitt liv. Denne mannen mottok åpenbaringer fra Jesus personlig. Han skriver at Kristus åpenbarte seg i ham. Paulus visste selvfølgelig at han ikke hadde oppnådd fullkommenhet. Men han visste også, utvilsomt, at det ikke var noe i hans liv som hindret strømmen av Kristi velsignelse.

Dette er grunnen til at Paulus kunne si: "Og jeg vet at når jeg kommer til dere, skal jeg komme med en fylde av Kristi velsignelse." (Rom 15:29). Han hadde en hellig trygghet i sin vandring med Kristus. Han hevdet: "derfor legger jeg selv vinn på alltid å ha en uskadd samvittighet for Gud og mennesker." (Apg. 24:16).

Paulus sa i hovedsak. "Mitt liv er en åpen bok for Herren. Jeg har ingen skjulte synder i mitt liv, og han har ingen strid gående med meg. Og hans velsignelse til meg er en stadig flyt av åpenbaring. Så når jeg taler til dere så hører dere ikke et menneskes ord. Jeg avleverer ikke en død preken full av kløktig teologi. Det dere hører er ord til dere fra Guds eget hjerte."

Dere skjønner, Kristi fylde har veldig lite å gjøre med materielle goder. Selvfølgelig må god helse og jordiske eiendeler sees på som velsignelser fra en nådig hånd. Men Paulus taler her om mye større velsignelser. Det greske ordet han bruker betyr "Guds ros" eller hans "Vel gjort!"

Kort sagt så betyr Kristi velsignelser å ha et liv som er velbehagelig for Herren. Det er en indre kunnskap fra den Hellige Ånd om at når Gud ser på ditt liv, så sier han: "Jeg har behag i deg, min sønn, min datter. Det er ingenting imellom oss som hindrer vår fortrolighet og vårt fellesskap."

Forfatteren av hebreerbrevet oppsummerer fylden av Kristi velsignelser slik: "Men fredens Gud, han som i kraft av en evig pakts blod førte fårenes store hyrde, vår Herre Jesus, opp fra de døde, må han gjøre dere dyktige til alt godt, så dere kan gjøre hans vilje, ved at han virker i oss ved Jesus Kristus det som er godt i hans øyne. Ham tilhører æren i all evighet! Amen." (Hebr. 13:20-21).

Jeg elsker å være sammen med mennesker som lever denne slags Kristus-liv. De bærer med seg en duft av å ha vært sammen med Jesus. Som Paulus så har disse hellige en guddommelig utilfredshet med dette livet, en lengsel etter å være i Kristi nærhet, en hunger etter å oppnå mer og mer intimt fellesskap med ham. De snakker mye om Jesus, og de utsondrer hans kjærlighet og hellighet.

Slike mennesker elsker livet, men de unngår all tåpelig samtale. De lever helt atskilt fra denne verdens ting. Og Guds velvilje er synlig i deres liv og i deres familier. De kan være fattige, men deres liv er fullt ut velsignet av Herren.

Ikke misforså meg: disse troende lider lik alle andre. De går gjennom perioder med alvorlige prøvelser og motgang. Men, lik Paulus blir de ikke utslått, selv om de kan være nedslått. Og de gir aldri opp. De er fast besluttet på å fullføre sin vandring i tro og sin tjeneste på en måte som behager Gud.

Paulus spurte galaterne: "Dere løp godt! Hvem hindret dere fra å være lydige mot sannheten? Denne overtalelsen kom ikke fra ham som kalte dere. En liten surdeig syrer hele deigen." (Gal. 5:7-9).

Paulus henviser her til en tankemåte, en læremessig tro eller teologi. Han spør: "Hva er det i ditt liv som hindrer deg fra å komme inn i fylden av Kristi velsignelse? Dere gjorde det bra på et tidspunkt. Jeg vet at dere er et bønnens folk, og dere strever iherdig med å gjøre gode gjerninger. Men det er noe som er galt. Jeg ser ikke at dere vokser mer. I stedet har dere vendt tilbake til å stole på deres eget kjød. Jeg kjenner ikke den søte duften av Kristus som dere engang hadde. Deres visshet, klarhet og visjon er borte. Det er noe som hindrer dere.

Hva kunne ha overtalt dere til å slå dere til ro i denne tilstanden? Hva det enn er, så sier jeg dere at det ikke er av Gud. Faktisk så aner jeg surdeig i dere, et kompromiss av et eller annet slag. Noe skygger for dere, noe som dere kanskje holder fast i. Og det forårsaker at Herren har noe i mot dere. Si meg, hva er det?"

Jeg kjenner så mange kristne i dag som en gang ble mektig brukt av Gud. Disse menneskene var hengivne, bedende og troende hellige. Men så skjedde det noe med dem. På en eller annen måte ble de hindret fra å erfare fylden av Kristi velsignelse.

Dette inkluderer mange pastorer jeg kjenner. Disse mennene så seier etter seier i sin vandring med Herren. Men noe krøp inn i deres liv, etter eller annet kompromiss, og etter som tiden gikk stiftet de fred med det. Ofte var den surdeigen som hindret dem en enkelt besettende synd.

Paulus stiller spørsmålet til alle slike mennesker: "Hva skjedde? Hva hindrer flyten av Kristi velsignelse i ditt liv? Hvilken surdeig har sneket seg inn?"

Profeten Elias ble mektig brukt av Gud. Han delte Guds byrde av sorg over Israel. Hans hjerte ble knust over folkets frafall. Og han utførte store mirakler og under i Guds navn. Men nettopp slik Moses ble hindret fra å komme inn i det Lovede Land ble Elias hindret fra å erfare hele fylden av Guds velsignelse.

Dere kjenner historien om Elias' seier på Karmelfjellet. Den gudfryktige profeten kalte ned ild fra himmelen og slo i hjel Baalprofetene. Så ba han om regn og regnskyll øste ned og gjorde slutt på den lange tørken i Israel. Da folket så disse tingene omvendte de seg øyeblikkelig fra sitt frafall og vendte tilbake til Herren.

Jeg ønsker å ta opp fortellingen der folket startet på veien til Jisre'el, hovedstaden, for å fortelle nyheten. Utrolig nok løp Elias forbi en hurtig vogn på veien tilbake til byen, en avstand på over 35 kilometer. Skriften sier: "Da kom Herrens hånd over Elias" (1.Kong. 18:46) og han løp av gårde. Dette forteller meg at Elias var på et guddommelig oppdrag. "Herrens hånd" indikerer hans ledelse. Gud sendte Elias tilbake til Jisre'el i en hensikt. Hvorfor måtte profeten skynde seg tilbake til hovedstaden?

Vi finner en pekepinn i Elias' vitnesbyrd på Karmelfjellet: " ... det er på ditt ord jeg har gjort alt dette!" (1.Kong.18:36). Profeten sa i hovedsak: "Herre, la alle her vite at alt jeg gjør er underlagt din ledelse. Det jeg har gjort her i dag er ganske enkelt det du har fortalt meg i bønn at jeg skal gjøre."

Men så fikk den onde dronningen Jesabel høre nyhetene. Da hun hørte at Elias hadde slått i hjel alle hennes falske profeter, truet hun med å drepe ham. Skriften sier: "(Kong) Akab fortalte Jesabel om alt det Elias hadde gjort, og hvordan han hadde drept alle profetene med sverd. Da sendte Jesabel en budbærer til Elias med disse ord: Gudene la det gå meg ille både nå og siden om jeg ikke i morgen på denne tid gjør med ditt liv som det er gjort med deres liv. Da ble Elias redd, han gjorde seg i stand og drog av sted for å berge livet." (1.Kong. 19:1-3). Da Elias hørte Jesabels trussel løp han for livet.

Mange bibelkommentatorer tror at Elias ikke var redd for Jesabel. De sier at hans oppdrag var fullført på Karmelfjellet, og at Gud nå førte ham ut i ødemarken for å lære ham noen viktige lekser. Med andre ord hadde Herren aldri til hensikt for Elias å la ham møte Jesabel i Jisre'el.

Jeg er uenig i det. Jeg tror at denne tolkningen fullstendig overser poenget i dette avsnittet. Når jeg ser for meg djerve Elias løpe tilbake til Jisre'el, så tror jeg at han var på vei for å utføre en siste ting som Gud hadde bedt ham om: å drepe Jesabel.

Tenk over det: Herren var ikke i ferd med å tillate Jesabel å reise opp et helt nytt korps med onde prester. Hvorfor ville Herren be Elias om å drepe hennes 400 profeter, men tillate avgudsdyrkelsens mor å overleve? Det ville være som å kappe av syndens grener, men tillate roten å overleve. Når Gud forbereder sitt folk til å gå inn i fylden av hans velsignelse, så kaller han oss til mer enn bare å omvende oss. Han kaller oss også til å rykke opp synden med roten, så vi kan føres inn i et liv i renhet og hellighet. Bare da kan vi oppleve hans fylde.

Jeg tror Bibelen beviser at Jesabel måtte slåes ihjel. I Åpenbaringsboken ber Jesus menigheten i Tyatira: "Jeg vet om dine gjerninger og din kjærlighet og din tjeneste, din tro og tålmodighet, og dine siste gjerninger, som er flere enn de første. Men jeg har imot deg at du tåler kvinnen Jesabel, hun som sier at hun er en profetinne, og som lærer og forfører mine tjenere til å drive hor og ete avgudsoffer ...

Se, jeg kaster henne på sykeseng. Og de som driver hor med henne, skal komme i stor trengsel, hvis de ikke omvender seg fra hennes gjerninger. Hennes barn vil jeg rykke bort ved død. Og alle menighetene skal kjenne at jeg er den som gransker nyrer og hjerter ..." (Åp 2:19-23).

Kristus taler her til et folk som er barmhjertig, full av tro, tålmodig og som vokser i gode gjerninger. Men disse hengivne hellige hadde fremdeles ikke Herrens fulle velsignelse. Hvorfor? Jesus forteller dem: "Det er en sak, et hinder, som holder dere borte fra å erfare min fylde. Det er at dere nekter å ta et oppgjør med Jesabels ånd i deres midte. Dere tillater denne onde ånd å forføre dere." Kristus gjør det helt klart: dersom vi skal komme inn i hans fylde, så må vi gå til roten av all avgudsdyrkelse og synd.

Så hva er den synden som Jesabel representerer? Jesabel er et symbolsk navn. På hebraisk betyr det "kysk?" med et forsettlig spørsmålstegn. Dette antyder en overraskelse over selve tanken på kyskhet - noe som betyr: "I hvert fall ikke kysk, ikke ren; det som helt tydelig er urent." Kort sagt, Jesabel er en ånd av grov urenhet og begjær.

Noen kommentatorer tror ikke at Jesabel egentlig var navnet på Akabs kone. Tvert om så sier de at forfatteren brukte navnet som et nedsettende skjellsord på grunn av dronningens hatede fremferd. Dette var en vanlig praksis blant de bibelske forfatterne. For eksempel bruker Johannes ordet "antikrist" ikke bare for å beskrive den personen som skal komme, men også for å beskrive en ånd. Det samme er sant om bruken av ordet "drage": det brukes, ikke bare for å beskrive Satan, men enhver eksistens som er kontrollert av ham, inklusive mennesker.

Sagt enkelt, så er Jesabel forførende propaganda fra helvete, og det er kun rettet mot Guds tjenere. Den har til hensikt å rive ned og ødelegge alle som har blitt berørt og salvet av Herren. Episoden på Karmel bekrefter dette. Har du noensinne undret på hvor disse Baalprofetene kom fra? De var ikke importerte eller immigrantprester. De var israelitter, Guds utvalgte. De hadde blitt forført av Jesabel, ledet inn i hennes utukt gjennom djevelsk indoktrinering.

Det er ikke noen tvil i mitt sinn om at Elias var kalt som et redskap for å rive ned dette festningsverket i Israel. Elias hadde et langt liv med Herren, og var oppøvd i å høre Guds røst. Han bad med slik kraft at himmelen ble lukket og åpnet igjen. Når han slo på en elv med kappen sin, så delte vannet seg. Og han oppreiste en ung gutt fra de døde. Elias levde og beveget seg tydelig i det mirakuløse. Han hadde en gang erklært overfor Akab med autoritet: "Elias er her!" Hvilket mot! Hvilken fryktløshet!

Men den mektige profeten løp nå av gårde i frykt.

Den samme striden blir til og med kjempet i Guds hus akkurat nå. Tenk på en hengiven kristen, en som er lik Elias. Han er hengitt til Guds arbeid, flittig, tålmodig, vandrer i tro, tjener andre, og vokser i gode gjerninger. Men det er et hinder i hans liv. Denne tjeneren har et mål av Kristus: han er frelst, rettferdiggjort, opptatt av Faderens saker. Men så kommer Herren til ham og sier: "Jeg har noe imot deg. Du har tillatt noe destruktivt i ditt liv. En Jesabels ånd har forført deg. Og den hindrer deg i din vandring med meg."

"Men jeg har imot deg at du tåler kvinnen Jesabel ... som lærer og forfører mine tjenere til å drive hor og ete avgudsoffer." (Åp. 2:20). Jesus taler ikke her om en faktisk kvinne som reiser seg opp foran en menighet og underviser om hvordan man skal slippe unna med hor. Nei, han henviser til de tingene som du tillater å indoktrinere deg: TV, internett, kjødets lyster. Disse er mektige forførere.

På samme vis når Kristus taler om å "ete ting ofret til avgudene," så snakker han ikke om mat. Han henviser til kristne som eter av djevelens skitt. Disse troende kan løfte sine røster i lovprisning i menigheten, men når de går hjem gir de sine sinn over til den verst tenkelige skitt: sex, vold og alle slags vederstyggeligheter.

Selv verden innrømmer det onde i slike ting. I et intervju med avisen 'The New York Times' ble en kjent ung skuespiller spurt om han noensinne henga seg til pornografi, slik mange Hollywood stjerner gjør. Den unge mannen svarte: "Jeg kan ikke tillate å fylle mitt sinn med skitt. De som blir hektet på pornografi kan ikke kontrollere sine tanker. Deres sinn er stadig fylt med de bildene de har fått fra pornoen. Jeg kan ikke hengi meg til slikt. Ingen profesjonell skuespiller kan det." Trist nok så er det mange kristne som ikke kan gjøre krav på denne slags disiplin.

Ofte når Jesabels ånd kommer for å forføre deg, visker den: "Du har arbeidet for hardt, og nå trenger du å slappe av. Det er på tide du tillater deg selv litt rekreasjon. Dette er nådens dag, og Gud er ikke streng mot sitt folk. Kom igjen, slå på dette umoralske TV-showet. Eller lei den urene filmen. Dersom du går for langt kan du alltids gjøre krav på Jesu blod og bli renset igjen."

Nei! Jesus sier at om du har begjær i hjertet, så har du allerede begått hor. Han forteller oss det rett frem med flammende øyne: "Jeg gav henne tid til å omvende seg, men hun ville ikke omvende seg fra sitt horeliv." (Åp. 2:21). "Henne" i dette verset betegner de av Guds barn som er bedratt, de som er forførte av Jesabels ånd.

Herren sier: "Jeg er nådig mot deg, og jeg har vært veldig tålmodig. Jeg har gitt deg masser av tid til å omvende deg og forsake din synd. Jeg har sendt profeter til deg, taler fra prekestolen, advarsler fra dine venner. Min Ånd har overbevist deg og advart deg i kjærlighet. Men du har fremdeles ikke vendt om.

Jeg lengter etter at du skal komme inn i min fylde. Jeg har lagt alle himmelske ressurser foran deg. Allikevel fortsetter du å leve som en fattigfant. Jeg har en sak gående med deg, og den vil vedvare helt til du griper fatt i denne hindringen.

Jesus forteller oss hva disse konsekvensene er:

• "Jeg vil kaste henne på sykeseng" (Åp. 2:22). Den greske oversettelsen her er "utmatte, jage på flukt." Det betegner stadig frykt, tretthet og alltid på flukt.
• "Stor trengsel" (2:22). Det greske ordet antyder, press, vanskeligheter, depresjon.
• "Hennes barn vil jeg rykke bort" (2:23). Dersom ikke de som har gjort en pakt med Jesabel omvender seg, så vil deres endelikt bli døden, bokstavelig talt.

Hvorfor handler Herren så alvorlig med dem som går til sengs med Jesabel? Det er fordi han vil at alle som tjener ham skal ta denne saken på alvor: "Og alle menighetene skal kjenne at jeg er den som gransker nyrer og hjerter, og jeg vil gi hver av dere etter hans gjerninger." (Åp. 2:23).

Disse ordene er ikke fra en gammeltestamentlig profet. Det er en advarsel fra Jesus selv, i denne nådens tid. Han forteller oss at: "Enhver i min menighet må vite at Jesabel må slås ihjel. Du må gi dette åndelige festningsverket dødsstøtet, ellers vil du aldri få et større mål av meg."

La oss nå gå tilbake til Elias. Jeg betrakter ham som en av de mektigste Guds menn i hele Skriften. Allikevel tillot han Jesabel å leve. Elias sviktet i denne oppgaven, uten begrunnelse.

Hva var roten til Elias forsømmelse? Det var mangel på tro. Elias tilskrev Jesabel større makt enn Gud. Tenk over det: etter sin seier på Karmelfjellet så var det vekkelse i landet, overbevisning om synd blant folket, og omvendelser over alt. Jesabel hadde ikke lenger noen makt. Dersom hun hadde forsøkt å drepe Elias da, så ville folket ha flokket seg rundt ham for å beskytte ham. Men i stedet, da trusselen kom, mistet Elias troen.

Får du tak i poenget med dette budskapet? Den Gud som frelste deg - som har gitt deg seier over synd, og sørget for mirakler i ditt liv - har den samme makten til å drepe et hvilken som helst Jesabel-begjær i deg. Han kan ødelegge ethvert festningsverk, døde enhver besettende synd, og fri deg fra all fiendens makt.

Mange kjempende kristne tenker: "Denne vanen i meg er så sterk, at jeg blir helt overmannet. Hvor er seieren?" Det er da fienden hvisker til dem: "Gud hører deg ikke. Du kommer ikke til å klare det. På tross av alle dine bønner, så kommer du til å falle." Men Herren svarer: "Nei! Intet festningsverk, ingen Jesabel ånd, skal ha herredømme over deg."

Elias gjorde det mange troende vurderer å gjøre: han stakk av. David skriver om at han ønsker å fly av gårde ut i ørkenen, lik en fugl. Jeremia ønsket at han hadde en hytte langt ute i ødemarken. Men de fleste kristne som "stikker av" drar faktisk ingen steder. For dem så er det en sinnsstemning, et ønske om å komme seg bort fra prøvelsen.

Tilslutt konkluderte David: "Jeg frykter ikke noe ondt." Men Elias valgte å stikke av og gjemme seg. Han gav opp kampen. Og Jesabel fortsatte å leve.

Jeg tror at Elias' historie åpenbarer en av de største barmhjertighets handlinger Gud noensinne har vist en tjener som har falt i frykt. Elias endte opp under en einerbusk i ødemarken, så nedslått at han falt i en tung søvn. Men Herren sendte en engel for å vekke ham opp og gi ham en kake og litt vann. Så Elias åt og drakk, men har var fremdeles så nedfor at han umiddelbart falt i søvn igjen.

Enda en gang vekte engelen ham opp og ga ham enda et måltid. Det var da Gud talte disse milde ordene til sin tjener: "Stå opp og et! Ellers blir veien for lang for deg." (1.Kong. 19:7). Han sa: "Venn, du kan ikke klare dette alene. Jeg er med deg."

Du skjønner, Guds kjærlighet til Elias var aldri på spill. Det betydde ingenting hvor ille hans tjener sviktet. Selv i sin frykt, depresjon og ønske om å stikke av var Elias fremdeles høyt elsket av Faderen. Det samme er sant for oss alle som elsker og tjener Herren.

Men Gud hadde et annet budskap for Elias. Det var en barmhjertig advarsel, og den gjelder også oss i dag. Han spurte: "Hva vil du her, Elias?" (19:13). Selv om Herren hadde tilgitt Elias, så ville han ikke feie problemet hans under teppet. Han elsket ham for mye til det.

Elias svarte med en unnskyldning, men Gud ville ikke godta det. Igjen spurte han: "Hva vil du her?" Han spurte i grunnen: "Hvorfor ga du opp kampen, Elias? Hvorfor trakk du deg fra tjenesten? Hvor kom denne trettheten fra?"

Til slutt ser det ut som Gud godtok Elias' oppsigelse. Herren sa rett ut: "Jeg vil ikke tvinge deg til å fortsette Elias. Men jeg kommer til å salve Jehu i ditt sted. Han kommer til å fullføre ditt oppdrag og drepe Jesabel."

Faktum er at dersom vi ønsker å slutte, så vil Herren tillate det. Og han vil ikke elske oss mindre. Han vil ganske enkelt la oss få fortsette å leve med vår begrensede mål av Kristus. Da tiden kom for Elias å dra hjem til Herren, ble han faktisk båret til himmelen på en ildvogn. Han var en mann som ble høyt æret. Men på samme vis som Moses, som ikke fikk komme inn i det Lovede Land, så gikk Elias aldri inn i fylden av Guds velsignelse.

Du kan være i stand til å si: "Jeg har ikke noe problemer med begjær. Jeg driver ikke hor eller ekteskapsbrudd. Takk Gud, jeg har ikke blitt forført av Jesabels ånd." Da fryder jeg meg sammen med deg. Men for enhver troende som ønsker å komme helt inn i Kristi velsignelse, så vil et Elias-øyeblikk helt sikkert komme. Du vil møte den største, mest overveldende fiende du noensinne har stått overfor. Og Jesabels ånd vil håne deg: "Denne gangen vil du komme til å falle. Alt er ute med deg!"

Når den tiden kommer, så kan du ikke tenke på å gi opp. Gi ikke opp kampen eller forkast de løfter Gud har gitt deg. Slå i hjel denne Jesabel ånden. Herren sier at den ikke har makt over deg.

Her er et siste bilde på Guds barmhjertighet. Selv om Elias sviktet, så ga Herren sin tjener et siste ord. Skriften sier at Elias profeterte: "Hundene skal fortære Jesabel ved Jisre'els voll." (1.Kong. 21:23). Det var akkurat det som skjedde. Jesabel ble drept på det samme stedet hvor Elias hadde flyktet, og hundene slikket opp hennes blod. Gud gav Elias det siste ordet.

Kjære hellige, vår Herre har gjort oss til mer enn seierherrer. Det er hans siste ord om det emnet. Så stå opp og sloss. Og la ham lede deg inn i fylden av sin velsignelse.