Overgitt til Døden!

På Pinsedag erklærte apostelen Peter til folkemassene i Jerusalem: "Israelittiske menn, hør disse ord! Jesus fra Nasaret var en mann utpekt for dere av Gud ved kraftige gjerninger, under og tegn som Gud gjorde ved ham midt iblant dere, som dere selv vet. Han ble forrådt etter Guds fastsatte råd og forutviten, og dere slo ham i hjel idet dere naglet ham til korset ved lovløse menns hender." (Apg. 2:22-23.)

Hva mente Peter med å si dette? En gresk ordbok oversetter hans ord på denne måten: "Jesus ble utlevert til fiender, overgitt til døden i henhold til Guds forutbestemte plan."

Hvilken merkelig, ubegripelig handling av en angivelig kjærlig Himmelsk Far. Gud overga med fullt overlegg Sin Sønn til døden! Det var som om Han med hensikt ledet Jesus inn i hendene på hans verste fiender og sa: "Her er min Sønn, gjør med ham som dere behager." Så sto Han og så på, og gjorde ingenting for å stoppe sin Sønns verste fiender fra å drepe ham.

Hva slags forutbestemt plan var dette? Hvorfor ville Gud overgi sin egen kjære Sønn til døden? Peter gir oss svaret i det påfølgende verset: "For det var umulig for døden å holde ham fast." (Apg. 2:24).

Gud visste at det var umulig for Jesus å bli vedvarende holdt i dødens grep. Så det var ingen risiko for Ham å overgi sin Sønn til døden. Han visste at Jesus ville komme ut av graven som en storartet seierherre over døden, oppreist ved den livgivende kraften til den Hellige Ånd!

Men det er allikevel viktig å forstå den tidsalderen Peter talte disse ord i. Forut for Golgata var døden en fryktinngytende ting for menneskeheten. Den var fortsatt djevelens doméne, under hans styre og herredømme. Derfor var døden en fiende som ble fryktet.

Gud visste at denne dødens makt måtte bli brutt. Og det er derfor Han overga sin sønn til døden: "for at han ved døden skulle gjøre til intet den som hadde dødens velde, det er djevelen," (Hebr. 2:14). Gud ønsket å fjerne dødens brodd, å bryte Satans makt over døden en gang for alle. Så Han tillot Jesus å stige ned i dødens avgrunn for å svelge den helt.

Da Jesus lå stille i graven, hoverte Satans horder i skadefryd. De trodde de hadde vunnet en uomstøtelig seier. Men gjennom det hele ble Guds forutbestemte plan iverksatt, planen om oppstandelseslivet!

Herren sendte sin Hellige Ånd ned i selve dødens innerste. Og der blåste Ånden liv i Jesu kropp og reiste Ham opp fra de døde. Så steg vår velsignede Frelser ut av graven, rett gjennom den tykke steinen. Og han kom ut med dette vitnesbyrdet:

"Jeg var død, og se, jeg er levende i all evighet. Og jeg har nøklene til døden og dødsriket." (Åp. 1:18). Kristus sier her: "Jeg er den som har evig liv! Jeg var død, men se, Jeg lever nå, og for evig. Jeg holder selveste nøklene til liv og død i mine hender!"

I det øyeblikk Jesus vandret ut av dødens fengsel, ble Han "oppstandelsen og livet." (Joh. 11:25). Og Han gjorde ikke dette bare for seg selv, men for alle dem som trodde på Ham fra den dagen av. Han har frembragt et oppstandelsesliv for oss som er fullstendig utenfor dødens makt!

Derfor er det ikke lenger noen grunn for en kristen til å frykte døden eller å se på den som en fiende. Vår Herre har overvunnet den fullstendig: "Ham oppreiste Gud, idet han løste dødens veer." (Apg 2:24).

Dersom du har mottatt Jesus som din Frelser og Herre, da bor Han i deg som en mektig kraft med Sitt oppstandelsesliv. Og den samme oppstandelseskraft som førte Ham ut av graven, vil også være i stand til å opprettholde deg. ".... kjenner dere ikke dere selv at Kristus Jesus er i dere?" (2. Kor. 13:5). Du har nå i deg alt det som er i Kristus, en kraftfull kilde av liv som Satan ikke kan ødelegge!

Apostelen Paulus skriver: "For ennå mens vi lever, blir vi stadig overgitt til døden for Jesu skyld, for at også Jesu liv skal åpenbares i vårt dødelige kjød." (2. Kor. 4:11).

Når Paulus sier "for ennå mens vi lever", sender han et ekko av Jesu ord fra Åp. 1:18: "Jeg er levende." Paulus taler her om kristne, de som stoler på Kristus og har Hans liv værende i seg. Men hva sier likevel Paulus om oss i dette verset? Han sier at vi også har blitt overgitt til døden!

Det stemmer, på samme måte som Faderen overga sin Sønn til døden, overgir Han alle som er i Kristus. Gud leder hver og en av oss ved hånden helt til selve dødens porter og sier: "Her død, ta denne også. Gjør hva du vil med ham!" Og ved det punktet er ikke Guds hånd lenger en beskyttende hånd. Tvert om, den viser oss veien inn i selveste dødens gap!

Hvorfor gjør Gud dette, spør du? Han gjør det av samme grunn som Han overga sin Sønn til døden. Han vet at døden ikke kan holde oss fast! Dødens smerte og sorg kan ikke lenger oppsluke oss eller ødelegge oss. Vi har i oss en livs-kraft som er sterkere enn døden, Kristi eget liv!

Gud vet at det ikke er noen risiko for oss, slik det heller ikke var det for Jesus. Og Han har en forutbestemt plan for oss, akkurat slik Han hadde for sin egen Sønn. Denne planen kommer til å vinne for oss den største seier som vi noensinne har vunnet. Men denne seieren kan bare bli fullført i oss gjennom død.

Paulus advarer oss: "Dersom du har Kristi oppstandelsesliv i deg, kommer Gud til å kaste deg ut i døden hver eneste dag i ditt liv!" "For ennå mens vi lever, blir vi stadig overgitt til døden" (2. Kor. 4:11).

Apostelen legger til: "Som skrevet står: For din skyld drepes vi hele dagen, vi blir regnet som slaktefår." (Rom. 8:36). Den greske betydning her er: "Hver dag blir vi overgitt til døden." Kort sagt, så sier Paulus: "Hver dag står jeg overfor en ny dødssituasjon."

Vær så snill å forstå at her snakker ikke Paulus om fysisk død. Han taler om den slags død som skjer med oss daglig i vår vandring med Kristus. Så vitner han: "Jeg dør daglig" (1. Kor. 15:31), han taler om prøvelser, nød, forfølgelse, farer, alle slags vanskeligheter.

Kjernen i det Paulus sier er: "Vi som har Kristuslivet i oss, blir stadig overgitt til den ene dødssituasjonen etter den andre. Hver dag blir en ny prøvelse, krise eller forfølgelse presset på oss. Så dersom du har Guds Sønns liv i deg, så kan du forvente å se en eller annen dødssituasjon komme inn i livet ditt hver dag!"

Den gudfryktige Apostelen Paulus var full av den Hellige Ånd og åpenbarings kunnskap. Han ba lidenskapelig og vandret daglig i intimt fellesskap med Jesus. Likevel innrømmet han at han stadig ble dyttet, ærekrenket, foraktet og forhånet. Han ble årsak til sladder, hans karakter ble angrepet og hans navn beskjemmet. Og på toppen av all denne psykiske pine, så ble han plaget av demoniske makter, led skipbrudd, ble slått og steinet.

Paulus led så mye så ofte, at til og med hans åndelige barn undret seg over hvorfor han stadig sto overfor vanskeligheter og forfølgelse. Hver gang de så ham var ansiktet hans forslått, ben brukket eller kroppen dekket med slagmerker.

De kunne ikke annet enn å spørre sin åndelige far: "Hvor er Guds løfter til deg Paulus? Du taler om at Gud beskytter og utfrir. Hvorfor skjer ikke det med deg? Hvorfor må du alltid ha med deg et slikt tungt hjerte når du kommer for å besøke oss?" De trodde Paulus måtte være skyldig i en eller annen synd.

Det såret selvfølgelig Paulus dypt. Her var en kraftfull, oppriktig forkynner av Guds nåde og utfrielse, og hvor han enn vendte seg så ble han forhånet og ærkrenket. Baktalelsen ble tilslutt så ille at Paulus roper ut i et brev til Timoteus: "Alle i Asia er imot meg! Jeg har plantet alle disse menighetene og lært opp lederne deres. Men nå har selv de vendt seg mot meg!"

Apostelen sier at han bare hadde en venn igjen, Onesiforus, som "ikke skammet seg over mine lenker." (2. Tim. 1:16). Paulus sa om sin venn: "Denne mannen skammer seg ikke over min fengsling. Han vet bedre enn å tro at det er en eller annen skjult synd i livet mitt!"

Paulus sier også at han ble oppmuntret av en gruppe troende som: "også hadde medlidenhet med fangene." (Hebr. 10:34). Han sa: "Disse folkene føler det som jeg føler."

Hvorfor sto alle disse menneskene sammen med Paulus i hans prøvelser? Det var fordi de selv hadde blitt "gjort til et skuespill ved spott og trengsler, dels stod dere sammen med dem som fikk gjennomgå dette." (vers 33).

Disse troende hadde blitt apostelens "følgesvenner i hans plager" fordi de samme ting som skjedde med Paulus hadde hendt med dem! De kunne ikke se på apostelens store prøvelser og anklage ham for å være under syndens dom. De hadde tross alt lidt under de samme bebreidelser. De måtte ha medlidenhet med Paulus, hvis ikke måtte de stille spørsmålstegn ved sin egen åndelighet!

Jeg kjenner en dypt åndelig pastor som utholdt år av satanisk press og forfølgelse fra andre troende. Hver gang jeg så ham, ba han meg be for seg angående sine vanskeligheter. Jeg ga gladelig etter, men over tid, etter som hans prøvelser vedvarte, ble jeg bekymret. Tilslutt spurte jeg ham rett ut:

"Jeg forstår ikke hvorfor du alltid er så plaget. Hvorfor ser du alltid ut til å være et mål for demoniske angrep? Du er en av de mest gudfryktige pastorer jeg kjenner. Du har intimt fellesskap med Herren, alltid i bønn og studerer stadig hans ord. Hvorfor vil Herren tillate at du alltid står overfor slike vanskeligheter?"

Jeg kunne ikke for at jeg tenkte: "Jeg har prøvelser og dårlige perioder også, men jeg har dem ikke hele tiden slik som han." Og i en periode så tvilte jeg på mannens åndelighet.

Men nå vet jeg hvorfor denne gudfryktige pastoren daglig ble overgitt til dødssituasjoner. Det var fordi han var full av oppstandelsesliv! Gud ønsket å bruke ham på en mektig måte, så Han overga ham til døden på hvert eneste område av hans liv. Han ønsket ikke at det skulle være igjen noe som kunne hindre den vidunderlige åpenbaringen av Kristus i ham.

Dette er grunnen til at Paulus "daglig ble overgitt til døden." Det var grunnen til at han ble puffet, ærekrenket, forfulgt, ranet, fengslet, led skipbrudd, baktalt, hatet og misforstått. Satan hadde satt seg fore å ødelegge vitnesbyrdet om det livet han bar i seg. Han visste at en stor åpenbaring av Kristus var i ferd med å skinne fram i Paulus' liv!

Paulus sier at vi blir overgitt til døden "for at også Jesu liv skal åpenbares i vårt legeme." (2. Kor. 4:10). Gud fører oss inn i dødssituasjoner for at Kristi liv i oss kan bli åpenbart for andre!

Apostelen sier også: "For meg ser det ut som om Gud har stilt oss apostler aller nederst. Vi er som dødsdømte. Et skuespill er vi blitt for verden, både for engler og for mennesker." (1. Kor. 4:9).

For å si det enkelt, når gudfryktige hellige som er full av Kristus-livet blir ledet inn i dødssituasjoner, så er det aldri en privatsak. Skriften sier at vi blir gjort til et skuespill for tre forskjellige sfærer: engler, djevler og mennesker.

Akkurat nå kjemper du kanskje i selve dødens kjever. Fienden har kommet mot deg med vanskelighet etter vanskelighet og overmanner deg med frykt. Til tider kan du føle deg helt alene i din kamp.

Men du er ikke involvert i noen form for hemmelig krigføring. Din kamp foregår ikke i en mørk avkrok. Tvert imot så holder tre verdener øye med deg med den største interesse. Djevler holder øye med deg, engler holder øye med deg, og mennesker holder øye med deg. De undrer alle på: "Hvordan vil denne Guds tjener reagere på denne prøvelsen?"

Hva handler slike skuespill-prøvelser om? Hvorfor må vi gå gjennom disse dødsprosessene? Hva er det i oss som Gud søker etter?

Vår Himmelske Far vet at visse uforløste områder i våre liv hindrer den fulle åpenbaring av Kristi liv i oss. Han kjenner våre snublesteiner, vår frykt, våre ambisjoner og våre begjær, alt som blokkerer for en fullstendig utstråling av Kristus fra oss. Så Han tillater at vi skal føres inn i "dødens situasjoner" for å fjerne disse hindringene fra våre hjerter.

Ta for deg disse eksemplene:

1. Dersom din hindring er menneskefrykt, kan Gud lede noen inn i ditt liv som lammer deg med frykt. Alt det den personen sier eller gjør øker din frykt inntil den blir utålelig. Over tid vil du begynne å føle deg nedslått, verdiløs, knapt i stand til å fortsette.

Jeg har sett slik frykt forårsake fysisk smerte hos Guds hellige. Noen har endt opp med å hyperventilere på grunn av denne "vanskelige personen" i deres liv, mens de bokstavelig talt mistet pusten!

Hvor kommer en slik "overherre" person fra? Hvorfor tillater Gud at en slik mann eller kvinne blir involvert i livet ditt? Det skjer fordi din kjærlige Far overgir deg til døden! Han forteller deg: "Din menneskefrykt forhindrer den dyrebare flyten av Kristus-livet i deg. Derfor kan det ikke produsere liv i andre. Denne frykten i deg må ta slutt. Du må dø for den!"

Ditt rop til Ham kan kanskje være: "Herre, få meg ut av dette!" Men Gud svarer. "Nei, jeg vil la døden gjøre sitt verk. Jeg har ordnet alt dette så du skulle bli ført til død!"

2. Dersom ditt hinder er ambisjoner, så kan Gud åpne en veldig mulighetens dør. Den kan være en velsignelse så åpenbar og lovende at du ikke kan gå glipp av den. Det kan til og med være det største, mest ambisiøse prosjektet i ditt liv. Og Gud vil tillate at du går inn i det mens du tenker: "Dette er dét! Jeg har endelig fått min store sjanse."

Så vil Herren tillate at det hele faller i grus. Du ender opp med å stå midt i ruinene av ditt livs drøm mens du roper: "Herre, jeg trodde dette prosjektet var din vilje! Jeg trodde jeg hadde din velsignelse. Jeg ba trofast til deg om det, og du har ført meg helt hit. Hvordan kunne du tillate at det ble så fullstendig mislykket?"

Du har blitt overgitt til døden! Fiaskoen til prosjektet ditt er ment å være en død over dine egne ambisjoner, en død for alt som hindrer Kristus-livet i å bli åpenbart i deg.

3. Din hindring kan være de utrolige åpenbaringene du mottar fra Guds Ord. Du kan kanskje spørre: "Hvordan kan en fersk åpenbaring noensinne være til hinder for en som elsker Jesus?" Tro meg, dette skjer med mange hengivne etterfølgere av Jesus og det kan skje med deg!

En dag kan du sole deg i de nye sannhetene som blir åpnet for deg. Dypsindige læresetninger blir tydeligere for deg enn noensinne tidligere. Og din tillit vokser, fordi du konsekvent tilegner hver ny åpenbaring til din vandring med Herren. Du er så sikker på din stilling i Kristus at du tenker: "Jeg har endelig funnet de bibelske prinsippene for fullt ut å leve et seirende liv!"

Så plutselig, uten noen synlig grunn, så blir din sjel rammet av tørke. Snart gir din glede og forvissning plass for en følelse av skrøpelighet og ubrukelighet. En uforklarlig depresjon fyller din sjel, og hver dag blir en byrde for deg.

Skriften som hadde blitt så levende i ditt hjerte virker nå som en lukket bok. Istedet for å motta åpenbaring, så lurer du på om du noensinne vil kunne lære noe igjen. Du tenker: "Det ser ut som om jeg ikke klarer å gripe fatt i det mest tydelige avsnitt i skriften mere. Jeg kan ikke ta til meg et enkelt ord fra Gud. Jeg må være en åndelig analfabet!"

Problemet er ikke ditt intellekt. Du blir overgitt til døden! Din tørke har til hensikt å påskynde død over all din tiltro til kjødet. Det er en død over din tendens til å være stolt av den åpenbaring du blir gitt, istedet for å få din glede fra Kristus.

Faktum er, at åpenbaringer har en tendens til å produsere stolthet. Dette er selve grunnen til at Gud ga Paulus en torn i kjødet. Han holdt Paulus tilbake fra å være stolt over sine mange store åpenbaringer. Gud ønsket at Hans tjener skulle forbli ydmyk i alle ting!

Hele denne prosessen med å utholde "dødssituasjoner" kan virke grusom. Den er utvilsomt en av de mest smertefulle sidene ved vår vandring med Jesus. Men dersom vi tillater døden å fullføre sitt verk i oss, så vil Kristi oppstandelsesliv flyte uhindret ut fra oss. Dersom vi, på den annen side, motstår dødens verk, så vil vi aldri få Kristi liv i oss!

Når vi dør for noe, så vil det miste sitt grep på oss uansett hva hindringen var. Den er ikke lenger vår oppdragsgiver, ikke lenger en årsak til avledelse for vårt sinn eller ånd.

Likevel har kristne forskjellige reaksjoner når Gud overgir dem til dødssituasjoner. Mange knurrer og klager. De roper ut til Herren: "Herre få meg ut av dette! Jeg har fått nok. Det er mere enn jeg kan takle!"

Andre blir overbevist om at Gud har sviktet dem. De undrer seg: "Hvor var Herrens utfriende makt når jeg trengte den mest? Hvorfor holdt Han ikke Sitt Ord til meg? Hans løfter virker ikke!"

Men ved enhver dødssituasjon vi står overfor så vet Gud at vi er ikke ferdige. Han vet at vi ikke går ned til døden for evig. Den døden vi kommer til å erfare kan ikke holde oss eller ødelegge oss. Vår Fars Guddommelige plan er at Hans Hellige Ånd skal føre oss seirende ut av prøven, full av oppstandelsesliv!

Sagt enkelt, så er våre dødssituasjoner ment å være slutten på visse personlige kamper. Vår Far fører oss til et punkt hvor vi forstår at vi må stole fullstendig på Kristus, ellers vil vi aldri komme oss igjennom. Han ønsker at vi skal si: "Jesus, uten at du utfrir meg så er det håpløst. Jeg stoler på at du skal gjøre alt sammen!"

Paulus erfarte denne type død. På et punkt i livet sitt sluttet han å lete etter befrielse fra sine dødssituasjoner. Jeg er sikker på at i de tidlige årene av sin vandring med Jesus så utholdt han forferdelige tider. Og slik de fleste av oss, håpet han sannsynligvis på at om han bare stolte nok på Herren, så ble han beskyttet fra alle vanskeligheter.

Den første gangen Paulus ble kastet i fengsel for eksempel, så kan han ha ropt ut om utfrielse: "Herre, åpne disse fengselsdørene. Få meg ut herfra for ditt evangeliums skyld!" På samme måte ble hans første skipbrudd antagelig en alvorlig prøve på hans tro. Og hans første pisking kan ha forårsaket at hans stilte spørsmålstegn ved Guds evne til å holde sitt ord: "Herre, du lovte å beskytte meg. Jeg forstår ikke hvorfor jeg gjennomgår denne forferdelige prøvelsen!"

Men ting ble stadig verre for Paulus. Skriften gir lite bevis på at apostelen noensinne opplevde noen lindring fra sine vanskeligheter.

Jeg tror at ved hans andre skipbrudd så må Paulus ha tenkt: "Jeg vet Herren bor i meg. Og derfor må han ha en grunn til denne prøvelsen. Han har fortalt meg at 'alle ting samvirker til gode for dem som elsker Gud, dem som etter hans råd er kalt.' (Rom. 8:28). Dersom dette er Hans måte å frembringe en større åpenbaring av Kristi liv i meg på, så la det skje. Synker jeg eller svømmer jeg, er mitt liv i Hans hender!"

Ved hans tredje skipbrudd sa Paulus antagelig: "Se på meg alle dere engler i herligheten! Se på meg alle dere nedrige djevler fra helvete. Se på meg alle dere brødre og syndere. Jeg går enda en gang ned i de dype, mørke vann, ned i selve dødens gap. Jeg er et skue, på utstilling for at dere alle skal se!"

"Jeg ønsker at dere alle skal vite at Gud vet at døden ikke kan holde meg fast! Han har fortalt meg at det er ikke ute med meg, og jeg gir ikke opp. Jeg skal ikke spørre min Herre om hvorfor jeg blir prøvet på denne måten. Jeg vet at denne dødssituasjonen vil ende med en stor ære til Ham. Derfor, alle dere som holder øye med meg, se hvordan min tro skinner frem så ren som gull!"

Jeg ønsker jeg kunne møte Paulus i de siste, modne dagene av hans vandring med Herren. Jeg ville ha spurt ham: "Broder, hva holdt deg fra å svikte og gi opp? Du ble konstant presset ned fra alle sider."

Jeg tror Paulus ville ha svart: "Ja, jeg var presset ned. Men jeg ble ikke ulykkelig av noe av det."

"Men du skriver at du så ofte ble forvirret av dine prøvelser," ville jeg si.

"Sant, men ikke én gang ga jeg opp i fortvilelse," kunne han ha svart.

"Du ble også forfulgt mere enn noen annen."

"Ja, det ble jeg. Men Herren sviktet meg aldri gjennom det hele."

"Du ble ofte slått over ende, med skrøpelighet og plager."

"Ja. Men ingenting av det ødela meg."

Idag vitner Paulus til hele verden. "På alle vis er vi trengt, men ikke stengt, rådville, men ikke rådløse, forfulgt, men ikke forlatt, slått ned, men ikke utslått." (2. Kor. 4:8-9). Han vil at Guds folk skal vite: "Alle dine vanskeligheter er lette, øyeblikks-sorger. Og de produserer i deg en evig fylde av herlighet, lang utenfor din fatteevne!" (se vers 17).

Paulus forteller oss: "Så er da døden virksom i oss, men livet i dere." (2. Kor. 4:12). Apostelen fastslår ganske enkelt: "Her er grunnen til hvorfor Gud overgir oss til døden. Han gjør det så Kristi liv kan flyte ut fra oss til andre! Dersom vi tillater døden å fullføre sitt verk i oss, så vil en åpenbaring av Kristuslivet strømme frem i oss. Og vårt vitnesbyrd vil produsere liv i alle som hører det!"

Herren overgir oss til døden, død over alt begjær, synd, ambisjoner, kjød og stolthet slik at vårt innerste vesen vil flyte over av rent, livgivende vann. Han sier oss: "Døden som jeg har ledet deg inn i, har til hensikt å bringe liv til dem rundt deg. Bare en tjener som er død for denne verden kan i sannhet bringe Kristi liv inn i sin innflytelseskrets!"

Husk på, når økonomiske problemer inntreffer, når fysisk smerte rammer deg, når ditt navn og karakter blir ærekrenket, så er alles øyne på deg. Dine arbeidskolleger, dine familiemedlemmer, dine brødre og søstre i Kristus, selv fremmede følger med og venter på din reaksjon.

Hva ser de komme strømmende ut av deg i slike tider? Ser de tro, tillit, overgivelse? Eller ser de en desperat, knurrende kristen som ikke vil overlate seg selv til Jesu oppstandelseskraft?

Kjære, la døden fullføre sitt verk i deg! La den fjerne alt som hindrer flyten av Kristi liv fra deg og ut til andre.