Rør ikke mine salvede

"Rør ikke ved min salvede, og gjør ikke mine profeter noe ondt!" (Sal 105:15). Dette korte verset inneholder en mektig advarsel fra vår Herre. Og han mener hvert eneste ord av det: ve til enhver nasjon eller individ som legger hånd på dem som er utvalgt av Gud. Og ve til enhver som skader hans profeter.

Denne alvorlige advarselen har en tosidig anvendelse. Først, så refererer de "salvede" og "profetene" her til det naturlige Israel, Guds folk i det Gamle Testamente. Men hans advarsel om ikke å skade hans utvalgte fortsetter å gjelde i dag. Den dekker også det åndelige Israel, det vil si, hans kirke.

Vi tenker hovedsakelig på denne advarselen i sammenheng med det Gamle Testamentets profeter eller nålevende forkynnere som står for sannheten. Det ser ut til å være en erklæring om Guds beskyttelse over sine tjenere. Men sammenhengen advarselen står i åpenbarer en videre betydning. Den har også å gjøre med den pakten Gud gjorde med Abraham. I pakten lovet Gud å gi Abraham eiendomsrett til landet Kanaan:

"Til evig tid minnes han sin pakt, det ord han fastsatte for tusen slekter, hans pakt med Abraham og hans ed til Isak. Han stadfestet den som en rett for Jakob, som en evig pakt for Israel. Han sa: Til deg gir jeg Kanaans land til arv og eiendom. Da de var en liten flokk, få og fremmede der, og vandret fra folk til folk, fra et rike til et annet folk, da tillot han ikke noe menneske å gjøre vold imot dem, og han straffet konger for deres skyld: Rør ikke ved min salvede, og gjør ikke mine profeter noe ondt!" (Sal 105:8-15).

Salme 78 henviser også til dette landløftet som Gud gjorde med Abraham: "Han førte dem til sitt hellige landemerke, til det berg hans høyre hånd hadde vunnet." (Sal. 78:54). Vi blir fortalt at Gud vant Kanaan med sin egen hånd. Så "drev han hedningene ut for deres øyne, og deres land skiftet han ut som arv til sitt folk, og han lot Israels stammer bo i deres telt." (Sal 78:55).

Herren selv satte grensene for sitt folks land. Han opprettet en "arv til sitt folk" og satte grensene "fra Jordan til det store havet i vest." (Jos 23:4). Med andre ord så tegnet Gud kartet. Det var som om han sto på et fjell og målte ut Kanaans grenser ved sin Ånd, og sa: "Så mange mil nordover, så mange sydover, så mange øst og vestover."

Kort sagt så gav Herren sitt folk en permanent landoverdragelse, gjennom sin pakt med Abraham. Og israelittene ble ledet inn i denne arven av Moses. På Guds befaling drev de ut alle de onde nasjonene som okkuperte landet. Og da de slo seg ned i sitt løftesland, satte Gud et skille mellom dem og andre nasjoner. De ble kjent som hans "utvalgte", et innviet, salvet folk. Herren "tillot ikke noe menneske å gjøre vold imot dem, og han straffet konger for deres skyld: Rør ikke ved min salvede, og gjør ikke mine profeter noe ondt!" (Sal 105:14-15).

Moses, Guds profet uttalte: "Den Høyeste ... satte folkenes grenser etter tallet på Israels sønner." (5.Mos. 32:8). Dette betyr at de grensene Gud satte for sitt folk skulle være tilholdssted for hans menighet. Og ut av denne gammeltestamentlige nasjonen ville hans nytestamentlige menighet komme.

Da Gud uttalte denne advarselen så gjorde han menneskeheten oppmerksom på: "Jeg valgte dette folket til å være min del. Og jeg har salvet dem til å være utskilt for meg. Fra den tiden av har jeg aldri tillatt noen person eller nasjon å gjøre dem ondt."

Du vil kanskje innvende: "Men jødene har lidd forferdelig gjennom historien. Hva med Hitler og Holocaust?" Ja, Israel har lidd stor skade. Men de som skadet dem led alltid alvorlige konsekvenser. Guds advarsel sier oss: "Når du rører mine salvede, så gjør du det med stor fare. Det vil koste deg alt."

Tyskland betalte en forferdelig pris for sin ondskap. Ikke bare ble nasjonen bombet og byene utjevnet, men folket led i årtier etterpå. Fra Tysklands historie hører jeg Guds Ord lyde klart: "Rør ikke mine salvede!"

Siden Abraham har sannelig hele verden vært gjenstand for Guds advarsel: "Ikke skad mitt folk Israel. Og ikke rør eller fjern deres grenser som jeg selv har målt ut for dem." Det betyr ingenting hva slags politikk vi fører, eller hva vi mener eller tenker om Israel. Gud vil dømme ethvert folk som rører den nasjonen eller dens grenser. Dersom noen nasjon våger det, så gjør den det med fare for sin egen fremtid.

Amerika har vært Israels beste venn og beskytter siden det ble en nasjon igjen i 1948. Lik enhver annen nasjon, så må vi akte på Guds advarsel om ikke å skade hans folk. Men vår Presidents uttalelse angående Israel skremmer meg.

Siden angrepene den 11. september, så har Amerika ledet innsatsen for å bygge opp en koalisjon av nasjoner mot terrorisme. Koalisjonen ønsker å inkludere arabiske nasjoner, men mange er svorne fiender av Israel. Men nå har Presidenten, som en innrømmelse for å oppnå arabisk støtte, søkt å opprette en palestinsk stat.

Den foreslåtte palestinske staten vil måtte bli stukket ut fra det landområdet som Gud har tildelt Israel ved paktsinngåelse. Palestinerne krever også at en del av Jerusalem skal gis dem til hovedstad. Et slikt trekk vil gå direkte mot Guds advarsel. Det ville skade hans utvalgte ved å endre deres grenser. Og det ville spotte Moses, som erklærte: "Den Høyeste ga oss dette landet."

Vær så snill, tro ikke at jeg fordyper meg i politikk. Som en Guds vaktmann er jeg kalt til å forkynne hans Ord. Videre så er jeg ikke imot en palestinsk stat. Men jeg tror at dersom det skal bli en slik stat, så må den fradeles Jordan i stedet for Israel. Skriften gjør det klart: Israels grenser er et åndelig spørsmål, ikke bare et politisk.

Akkurat i disse tider bygger det seg opp et nag mot Israel over hele verden. Den palestinske sak for stadig større støtte. Israels ledere føler seg forlatt. Statsministeren talte på vegne av de fleste israelitter da han sa: "Vi er blitt forrådt. Dersom vi må, så vil vi stå alene mot våre naboer. Men vi vet at Gud vil være med oss."

Det er klart at vår Presidents stab inneholder sympatisører med den arabiske sak. De er kanskje ikke klar over det, men de gir ham farlige råd. Et slikt trekk kan bare føre forbannelse over Amerika. I årevis har vår nasjon blitt meget velsignet delvis på grunn av Guds løfte til Abraham: "Jeg vil velsigne dem som velsigner deg, og den som forbanner deg, vil jeg forbanne." (1.Mos. 12:3). Men Skriften gjør det klart: "Se, om de slår seg sammen mot deg, så er det ikke fra meg. De som slår seg sammen mot deg, skal falle i striden mot deg." (Jes 54:15). Gud forteller oss: "Dersom noen nasjoner samler seg i en sak som vil føre skade over Israel, så vil det ikke være etter min ledelse." Herren vil ikke ha noe å gjøre med en slik sak.

Sett at vår President søker råd angående Israels grenser fra visse kristne ledere eller teologer. Da tror jeg de vil fortelle ham: "Herren ga opp Israel i det Gamle Testamentet. Siden den gang har ikke jødene lenger vært hans utvalgte folk. De forkastet pakten, så Gud overga dem til en forbannelse. Det eneste Israel i dag er det åndelige Sion, Jesu Kristi kirke. Det er de kristne som er hans salvede nå."

Disse lærde baserer sin teologi på flere bibelavsnitt. På et tidspunkt sa Gud at Israels synd var hinsides legedom: "For så sier Herren: Ubotelig er din skade, ulegelig ditt sår." (Jer 30:12). Han uttalte også: "... For deres onde gjerningers skyld vil jeg drive dem ut av mitt hus. Jeg vil ikke elske dem mer ... Min Gud skal forkaste dem, fordi de ikke har hørt på ham. De skal vanke om blant folkene som flyktninger." (Hos 9:15-17). "Og Herren ... vil ... gjøre ende på kongedømmet i Israels hus ... For dere er ikke mitt folk, og jeg vil ikke tilhøre dere." (Hos 1:4, 9).

I følge disse avsnittene nektet øyensynlig Gud å kjennes ved sitt folk. Men senere i Hosea leser vi: "For mitt folk henger fast ved sitt frafall fra meg ... Hvordan skal jeg kunne oppgi deg, Efra'im? ... Mitt hjerte vender seg i meg, all min medynk våkner. Jeg vil ikke fullbyrde min brennende vrede, jeg vil ikke igjen ødelegge Efra'im. For jeg er Gud og ikke et menneske, Den Hellige midt iblant deg ... Jeg vil lege deres frafall. Jeg vil elske dem av hjertet, for min vrede har vendt seg fra dem ... Jeg vil bønnhøre ham og se til ham. Jeg er som en grønn sypress, din frukt kommer fra meg." (Hos 11:7-9; 14:5,9).

Disse avsnittene gjør det klart at Gud holdt sin pakt med det naturlige Israel. Og det inkluderer hans eiendomskontrakt med dem. Herren sa også at han ville bevare Israel til sin gjenkomst, når han setter sine føtter på Oljeberget (se Sakarja 14.4). Når han gjør det, så er det på en tid da Israel har full kontroll over dette landet.

Dersom du fremdeles tror at Gud har gitt opp Israel, se da på apostelen Paulus' ord: "Jeg sier altså: Har da Gud forkastet sitt folk? Langt derifra! Også jeg er jo en israelitt, av Abrahams ætt, av Benjamins stamme. Gud har ikke forkastet sitt folk, som han forut kjente." (Rom 11:1-2). Paulus taler klart om det naturlige Israel.

Dersom Amerika skader Israel på noe vis, selv ved å flytte dets grenser, så vil Gud bli vår fiende. Og vår nasjon vil ende opp i den ytterste forvirring. Jeg ber om at ikke en eneste tomme av Israels mark må bli gitt bort. Sakarja forutså at Jerusalem ville bli delt i to. Men når det skjer: " ... skal Herren dra ut og stride mot disse hedningefolk ..." (Sak 14:3).

Jesaja kaller Guds kirke for "Israels Helliges Sion" (Jes. 60:14). Ved å bruke dette uttrykket, kobler profeten Sion til Kristus, forløseren. Kort fortalt, så representerer Sion Kristi legeme, det himmelske Jerusalem, den utvalgte, utskilte kirke i disse siste dager.

Jeg spør deg, hva er Guds hovedanliggende i verden i dag? Hva er det han fokuserer på i disse tider? Vår Herres ene store anliggende og fokus er Sion, hans menighet. Jeg mener ikke den frafalne, institusjonaliserte kirke. Jeg taler om det usynlige Kristi legeme, som består av salvede, innvidde troende.

Du kan undres, "Men bryr Gud seg ikke om den pågående krigen mot terrorisme? Bryr hans seg ikke om Amerikas økonomi og fremtid?" Ja, han bryr seg, men bare så lengde disse tingene angår hans kirke. Han fokuserer på slike ting bare så lenge de innvirker på hans evige plan for sitt folk.

"Se, folkeslag er som en dråpe i et spann, som et støvgrann i en vektskål er de aktet. Se, øyene er som det fine støvet han lar fare til værs. Alle folkene er som intet for ham, som ingenting og bare tomhet er de aktet av ham." (Jes 40:15, 17). Tenk på det: England er en øy. Manhattan er en øy. Ifølge Jesaja er alle disse små ting i Guds øyne. Faktisk så er alle nasjonene, inkludert Amerika, mindre enn ingenting i Herrens øyne. Gud forteller oss i hovedsak: "Min evige bekymring er for en fortapt verden. Og mitt hovedanliggende er hvordan min kirke vil nå disse fortapte."

Bileam profeterte: "Se, det er et folk som bor for seg selv, og blant hedningefolkene regner det seg ikke." (4.Mos. 23:9). Dette forteller oss at Guds barn utgjør en annen slags nasjon, et tilsidesatt folk. Vi er ikke regnet med blant nasjonene i verden. Faktisk så utgjør de forskjellige medlemmene av Kristi legeme en åndelig nasjon innenfor hver nasjon. Gud legger vekt på for oss: "Deres anliggender skal ikke bare gjelde det som foregår i verden. Det skulle være å kjenne mine evige hensikter, og å fullføre dem på jorden."

Faktum er at Gud velsigner også en nasjon eller fører den til fall i henhold til hvordan den handler med hans kirke. Tenk på det: hans eneste anliggende med Egypt under Farao var hvordan denne nasjonen behandlet hans utvalgte. Gud ødela egypterne og druknet hæren deres fordi de gjorde skade på hans folk. På samme vis hadde Guds eneste anliggende med Babylon på Esters tid å gjøre med dets trussel om å utrydde Israel. Da Haman sammensverget seg mot jødene, avslørte Gud ham og fjernet ham fra arenaen.

Legg også merke til at da Gud ødela Babylon, så var det ikke bare på grunn av deres avgudsdyrkelse, sensualitet eller vold. Det var fordi babylonerne hadde rørt ved hans utvalgte. De hadde tatt Israels innvidde tilbedelseskar og drukket av dem. Som et resultat av det ble verdens mektigste rike utslettet. I det øyeblikk babylonerne grep inn i Guds interessesfære, så ødela han dem.

Vår Herre vil opprettholde en strid med hver nasjon i denne verden for å sørge for frelse og fremgang for sitt hellige Sion. Han vil la hele imperier falle ved kun å rekke ut sin hånd til dom. Han rev ned det Romerske Imperium fordi det prøvde å utslette hans kirke gjennom ti grusomme forfølgelser. Det verste felttoget var kanskje under Keiser Diokletian. Denne onde mannen forfulgte og drepte kristne i den verste villskap. Men selv om han gjorde det, vokste de kristne i antall. Det drev tilslutt Diokletian til vanvidd. Han endte opp med å frasi seg lederskapet over Rom fordi han ble sinnssyk i forsøket på å utslette Kristi sak.

I 1. Mos. 20 dømte Gud den hedenske kongen Abimelek fordi han satte seg fore å røre ved Guds salvede. Abimelek hadde tatt Sara, Abrahams kone inn i sitt harem. Men Gud kom til ham i en drøm og fortalte ham: "Du er en død mann." Guds eneste interesse for Abimelek var å redde sin utvalgte, Sara. Han befalte kongen: "Og nå, la mannen få sin hustru tilbake! For han er en profet, ... men dersom du ikke sender henne tilbake, så vit at du visselig skal dø, du og alle dine." (1.Mos. 20:7).

Alle disse eksemplene sørger for et tydelig bilde av Guds omsorg for sine utvalgte. Han vil reise seg imot enhver som skader Israel eller rører hans kirke.

Vår nasjon har blitt traumatisert av terrorister. Tvillingtårnene har blitt utslettet, Pentagon angrepet. Og vi undres: "Hva er Guds anliggende i alt dette?" Vår Herre sørger over de uskyldiges død. Hans hjerte er innstilt på å trøste og hjelpe enkene og de farløse. Skriften sier at han har ødelagt kongedømmer for at de har neglisjert slike hjelpeløse.

Men Guds endelige bekymring angående alle disse ulykkene er hvordan de berører hans kirke. Han vil ikke at noe skal få hans evige hensikt med sitt folk inn på et sidespor. Han besluttet sin plan for sine utvalgte før verdens grunnvoll ble lagt, og ingenting kan hindre den. Ingen terrorist, religion eller nasjon kan hindre en eneste tøddel av Guds hensikt for sitt folk. Alt fortsetter etter hans guddommelige timeplan.

Jesus ble født i rette tid. Han ankom på den nøyaktige timen som Gud hadde fastsatt i evigheten, og ingen konge, regjering eller religiøs leder kunne stoppe det. Jesus ble også korsfestet og gjenoppsto ifølge Guds guddommelige timeplan. Ingenting kunne hindre Herrens evige plan om å frelse verden gjennom hans Sønns offer.

Tilslutt, like før han steg opp til sin Far, så ga Jesus sin kirke marsjordre. Han ba oss om å gå ut i all verden for å forkynne, evangelisere, gjøre disipler, helbrede, kaste ut demoner. Etter 2.000 år så er fremdeles hans sannhet på fremmarsj. Guds salvede fortsetter enda lengre frem. Og alle som rører ved dem eller skader dem blir fjernet.

Osama bin Ladens terrorister danset og frydet seg da Tvillingtårnene falt. Og da bombene falt over Afghanistan advarte bin Laden Amerika: "Den terroren dere har sett er bare begynnelsen. Nå er det tid for alle muslimer over hele verden til å bevise sin tro." Med den erklæringen begynte jihad, eller den hellige krig mot Amerika.

I mellomtiden samlet offentlige tjenestemenn fra hele verden seg - statsministere, utenriksministere, ambassadører - sammen med Amerikas ledere ved Ground Zero, ved Tvillingtårnene. De kunne bare ryste på hodene i vantro over ødeleggelsen og blodbadet. Snart strømmet det inn telegrammer fra hele verden som spurte? "Hva vil virkningen være på Amerika? Hvor lenge vil det vare? Vil New York noensinne bli det den engang var?"

En slående lik hendelse skjer i Jesaja 14. Juda har akkurat blitt angrepet av assyrerne, noe som rystet hovedstaden, Jerusalem: "For Herren ville ydmyke Juda for Israels konge Akas' skyld, fordi han hadde forført Juda til ugudelighet og hadde båret seg så troløst at mot Herren." (2.Krøn. 28:19). På samme tid hadde Palestina angrepet sør-Juda og tatt minst fem byer og forårsaket ødeleggelser.

Med Juda ydmyket begynte palestinerne å rope og synge. Men Gud sendte Jesaja for å fortelle dem: "Gled deg ikke, hele du Filisterland, fordi den stav som slo deg, er brutt i stykker! For av ormens rot skal en basilisk komme fram, og dens frukt er en flyvende serafslange. De ringeste blant de ringe skal finne rikelig føde, og de fattige skal hvile i trygghet. Jeg vil drepe din rot ved sult, og din rest skal han slå i hjel. Hyl, du port! Skrik, du by! Skjelv, hele du Filisterland! For fra Norden kommer en røk, og blant fiendens skarer er det ingen som ligger etter." (Jes 14:29-31).

Gud forutså enden på dem som frydet seg over at Gud tuktet sitt folk. Han advarte: "Det er best at dere slutter å rope. Ganske snart vil jeg få Juda til å hvile i trygghet. Og det vil helt utslette dere. Jeg kommer til å trekke opp røttene deres og drepe dere med en hungersnød."

Jerusalem var byenes dronning på denne tiden. Dens ødeleggelse skremte de omkringliggende nasjonene. Budbringere ble sendt med spørsmål angående Judas helse og fremtid: "Hvordan vil dette forandre deres land? Og hvorfor ville Gud tillate ødeleggelsen av hans egen by? Vil Jerusalem noensinne reise seg fra asken og gjenoppstå?"

Snart ble Jesaja besøkt av Judas utsendinger og religiøse ledere. De bønnfalt: "Hva skal vi da svare hedningefolkets sendebud?" Jesaja svarte: "At Herren har grunnfestet Sion, og at der skal de elendige i hans folk finne ly." (Jes 14:32). Med andre ord: "Fortell budbringerne: Den allmektige Gud har grunnlagt sin kirke, sine utvalgte. Og helvetes porter har ikke seiret over den."

Jeg hører Herren tale det samme budskapet i dag. Han sier: "Fortell alle terrorister at kirken grunnlagt på Kristus, Klippen lever og har det bra. Alt de har utrettet er å vekke en sovende kjempe. Denne kjempen er ikke bare U.S.A.s hær. Det er min kirke, mine utvalgte. Min hær av tjenere tar opp sine våpen akkurat nå. Og de kommer mot fienden med våpen han ikke kjenner noe til."

Hva er disse våpen? De er ikke bomber, raketter, kjemikalier, kanoner. De våpen vi er blitt gitt er mektigere enn alle disse. Og de er garantert å rive ned ethvert festningsverk. Vi visste at Osama bin Laden og hans terrorister ikke kunne gjemme seg for våre spesielle våpen.

Jeg taler selvfølgelig om bønnens og troens våpen. Jeg mener ikke de overfladiske bønnene til noen som vendte om til Gud i ukene som fulgte etter angrepene. De har allerede vendt tilbake til sine bønneløse ineffektive liv. Heller ikke mener jeg bønnene til prester som fornekter Kristi guddommelighet og spotter hans oppstandelse. Deres bønner blir ikke engang hørt.

Nei, Gud har satt tilside en hellig rest for seg selv. Og de gjenkjente angrepene den 11. september som et vekkerop. De er kloke jomfruer, hengivne troende som har trimmet sine lamper og pumpet opp olje. Og akkurat nå bombarderer de himmelen med bønn.

Dersom disse terroristene bare hadde visst hva de har vekket opp. Jesu Kristi kirke ber som den aldri har gjort. Sion har tatt frem sitt tunge artilleri og fører krig på sine knær. Og over hele Amerika melder tenåringer seg til tjeneste. De sier til sine foreldre og pastorer. "Jeg ønsker å gi meg som misjonær til et muslimsk land, for å forkynne Jesus."

Akkurat nå er det mange evangelikale pastorer som undres: "Hva kan vi si til vårt folk når de spør om hva som vil skje med vår nasjon? Hva om det kommer flere terroristangrep?" Ta ikke feil, vårt land har blitt smertelig rystet. Og det vil bli mer terrorisme i tiden foran oss. Men i vårt aller innerste har Gud gitt oss noe som er urokkelig å stå på: Jesus Kristus har grunnlagt sin kirke, og helvetes porter vil ikke seire over den.

Gud salvet sin Sønn Jesus. Og de som er i Kristus er også salvet. Ordet salvet betyr "innviet til Kristus." Kort sagt, så er vi de særegne, utskilte som utgjør hans legeme. Vi har allerede lest at Jesus befalte sine salvede å ta evangeliet til hver nasjon. Det er Guds besluttede råd. Og ingen person eller nasjon våger å prøve å hindre hans evige hensikter.

Men vi vet at Koranen lærer muslimer å drepe kristne dersom de prøver å vinne dem for Kristus. Derfor har jeg et oppriktig spørsmål til mullaene og ayatollaene i Taliban: Hvorfor har dere ikke trenet misjonærer i stedet for terrorister, og sendt dem til Amerika og andre nasjoner med kristen befolkning? Dersom deres religion er overlegen, hvorfor har dere ikke prøvd å omvende oss? Hva er det dere er så redde for at dere må sprenge oss i luften? Er deres budskap så tomt og svakt at dere må terrorisere folk til å godta det?

La Islam lære fra kommunismen. Den mektige Sovjetunionen førte krig mot Jesu Kristi kirke. Den erklærte S.S.S.R som en gudløs nasjon og lærte ateisme i skolene. Den brente ned kirker og forbød Bibler. Og den terroriserte Guds utvalgte, fengslet pastorer og torturerte troende.

Hvordan svarte Gud? Han rev ned Jernteppet, ikke bare i Russland men over hele Europa. Gud erklærte: "Jeg grunnla denne kirken. Og jeg vil ikke tillate dere å røre ved mine utvalgte. Dere er ferdige. Jeg kommer til å styrte dere ned." Herren trampet ned Kommunismen fullstendig, og brøt i stykker det mektige Sovjetiske imperium. Han delte opp statene, kastet tilside dets herskere og slo økonomien konkurs. Russland ble ydmyket, fordi den rørte ved Guds salvede sæd og skadet hans profeter.

Hva var det endelige resultatet? Gud har øst talløse tjenester og misjonærer inn i Russland. Og jeg tror at det samme vil skje med Afghanistan og Pakistan. Herren kommer til å åpne dører som intet menneske kunne åpne før. Ingenting kan hindre hans evige hensikter.

Men Amerika må også lære en lekse av Sovjetunionen. Vi kan ikke fortsette med å skyve Gud ut av vårt samfunn. Bibelen har allerede blitt forbudt i klasserommene og kristne symboler er fjernet fra offentlige steder. Den tid kan faktisk komme da det ikke lenger er tillatt å drive proselyttvirksomhet for å omvende folk.

Men vi skal ikke engste oss eller være bekymret. Den Allmektige Gud har grunnlagt sin kirke. Og enhver nasjon som stenger ham ute er mindre enn ingenting i hans øyne. Herren kan bringe kaos til den nasjonene, men i slike tider vil samfunnet gjenåpne sine dører for evangeliet. Skoler vil rope etter hjelp, og selv regjeringer vil be om åndelig hjelp. Og igjen vil Guds tjenere være i stand til å forkynne hans sannhet hvor som helst og når som helst.

"Rop høyt og juble, dere som bor på Sion! Stor er Israels Hellige midt iblant dere ... Herren har grunnfestet Sion, og at der skal de elendige i hans folk finne ly." (Jes 12:6, 14:32). Guds kirke kan virke fattig og ubetydelig. Det ser ut til å våre så få sanne hellige spredt ut over jorden. Og som Paulus sier det, så er det ikke mange rike og fornemme. Men Kristi lille flokk vil vente og stole på hans ord: "Jeg grunnla denne kirken. Og min kirke vil seire."

Ingen terrorist, religion eller nasjon kan reise seg imot Jesu kors. Han har advart hele jorden: "Rør ikke ved min salvede, og gjør ikke mine profeter noe ondt!" (Sal 105:15).