Skal vi Fortsette å Synde?

Hvordan kan noen som hevder å elske Jesus fortsette å synde med forsett? Som etterfølgere av Jesus gjør vi krav på å være utfridd fra syndens makt. Vi vitner om at korset har forløst oss fullstending fra syndens slaveri. Allikevel fortsetter mange troende i dag å klamre seg til lyster, vaner, misunnelse og bitterhet.

Hvor er disse kristne, kan du spørre? De er overalt rundt deg. Du finner dem i tilbedelse rundt om i menighetene hver søndag. De løfter hendene i pris til den Gud som har befridd dem. De vitner til andre om Kristi makt til å bryte all trelldom. Men de vil ikke gi slipp på sin skjødesynd.

Det er trist, men mange slike kristne tror at ingenting kan bryte syndens grep på dem. De prøver enhver kjent metode for å bli fri fra sitt slaveri, men uansett hvor mye de ber, går til sjelesorg eller lytter til prekener, så ser det ikke ut til å hjelpe dem. Deres synd fortsetter å omslynge deres hjerte som en kvelerslange, inntil den har full kontroll over deres liv. Og de ender opp med å bære en smertefull byrde av skyld og fordømmelse.

Paulus spør: "Hva skal vi da si? Skal vi bli ved i synden for at nåden kan bli dess større? Langt derifra! Vi som er døde fra synden, hvordan skulle vi ennå leve i den?" (Rom 6:1-2). Paulus undrer seg: "Vi har mottatt slike utrolige velsignelser i Kristus. Vi har blitt døpt til ham, begravet og oppstått med ham, forenet med ham ved en død som er lik hans død. Så hvordan kan vi fortsette å synde?"

Faktum er, at jo lenger vi hengir oss til vår synd, jo sterkere blir dens grep på oss. Den er en kreftsykdom som sprer seg gjennom hele vårt vesen, og besmitter alle våre tanker og handlinger. Dens nedbrytende kraft utløser ødeleggelse på alle områder av vårt liv - fra vår vandring med Kristus, til våre forbindelser, til alt vi rører ved.

Videre, så dør aldri synden av seg selv. Dersom den ikke blir rykket opp med rot og ødelagt, så tar den over selve tronen i vårt liv. Først påvirker den din samvittighet og forårsaker at du mister all dømmekraft. Forskjellen på rett og galt blir uklart og ullent. Deretter får syndens røst ditt øres oppmerksomhet. Sakte begynner den å rettferdiggjøre ditt begjær for deg - og gir deg til og med argumenter fra skriften som støtte. Til syvende og sist blir du "preken-immun" - noe som betyr at du ikke lenger reagerer på den Hellige Ånds overbevisning om synd.

Du kjenner kanskje kristne i denne forferdelige situasjonen. De kommer på defensiven hver gang de blir konfrontert med sin skjødesynd. De hevder: "Det jeg gjør er ikke galt. Jeg har bedt over det, og den Hellige Ånd har fortalt meg at jeg ikke synder." Allikevel vet du meget godt at den personens oppførsel er på tvers av hva Guds ord sier.

Det som Gud ifølge hans løfter forsørger oss med, er den Hellige Ånd oss kraft til å leve seierrikt over djevelen. Han gir oss alle de ressurser vi trenger for å styrte hans herredømme over våre liv. Han hjelper oss til og med til å "både ville og gjøre" Herrens vilje.

Men Guds Nye Pakts løfte om å bryte ethvert slaveri og sette hver fange fri er ment bare for dem som er kvalm av sin synd. Hvorfor skulle den Hellige Ånd utløse sin kraft over noen som ikke ser på sin synd som en alvorlig sak? Dersom du tror at den Hellige Ånd kommer til å sette deg fri fra syndens grep uten ditt fulle samarbeide, så tar du feil. Gud forby at noen kristen skulle lene seg tilbake og hengi seg til sin lyst mens han ventet på at den Hellige Ånd skulle komme å rykke den ut av ham. Slik undervisning gjør ikke bare kristne trygge i deres synd - den fordreier også Guds Nye Pakt.

For å svare på dette spørsmålet så trenger jeg bare å se til mitt eget hjerte. Oftere og oftere som dagen nærmer seg, ser jeg for meg at jeg står foran min Herres dommersete, idet hans kjærlige øyne faller på meg. I det øyeblikket må jeg avgi regnskap for en hver handling og tanke. Og, som en tjener for evangeliet, må jeg også gjøre regnskap for de budskapene jeg har forkynt for andre, men ikke levd opp til selv. Som Paulus skrev: " .... for at jeg som forkynner for andre, ikke selv skal finnes uverdig." (1Kor 9:27).

Bare tanken på denne scenen gir meg hellig frykt i hjertet. Jeg roper ut hver dag: "Herre, dersom det er noen synd i meg, vær så snill - ta deg av den. Jeg ønsker ikke å høre basunklangen, og da finne at jeg står foran deg med et begjær spunnet rundt mitt hjerte."

Hva vil du si til Jesus når du står foran ham? Hvilken unnskyldning vil du gi ham for å klamre deg til din rot av bitterhet, en misunnelse, et begjær, en syndig vane? Vil du si: "Herre, jeg visste ikke at du ville se så alvorlig på denne synden. Jeg trodde du ville være tålmodig med meg, at dine nåde ville være i overflod over meg midt i synden. Jeg har alltid trodd din Nye Pakts løfte. Jeg ventet bare på at din Ånd skulle ta fra meg synden."

Kjære, vår Herre kommer snart, og det er ikke tid til å bagatellisere din synd. Jeg kjenner mange oppreiste troende som på et punkt i livet ble likegyldige og ble overmannet av sitt begjær. Så tro ikke at det ikke kan skje med deg. "Alle har syndet og står uten ære for Gud." (Rom 3:23). Du trenger å spørre deg selv: "Hvorfor fortsetter jeg i min synd? Hvorfor holder dette onde slaveriet fortsatt sitt grep på meg? Hvorfor er jeg ikke fri?"

Jeg tror den Hellige Ånd har åpenbart flere ting for meg angående dette emnet:

Mange kristne av i dag har ikke fått frykten for Gud plantet i sine hjerter ved den Hellige Ånd. Forfatteren av Ordspråkene kunngjør: "Ved kjærlighet og trofasthet blir misgjerning sonet. Ved frykt for Herren holder en seg fra det onde." (Ord 16:6).

"Vær ikke vis i egne øyne, frykt Herren og vik fra det onde!" (Ord 3:7). "Å frykte Herren er en livets kilde, så en slipper fra dødens snarer." (Ord 14:27).

Den "frykten for Herren" som det blir henvist til her antyder mye mer enn ærbødig ærefrykt og respekt. Salmisten sier oss at vi ikke kan motta den fulle åpenbaring av Guds pakt før frykten for ham er dypt rotfestet i oss: "Herren har fortrolig samfunn med dem som frykter ham, og hans pakt skal bli dem kunngjort." (Sal 25:14). Dette verset forbinder en forståelse av pakten med frykten for Gud. Kort sagt, all åpenbaring er knyttet til hellig frykt for ham.

Jeg er overbevist om at uten frykt for Gud kan vi ikke erfare varig befrielse fra synd. Allikevel har frykten for Herren blitt et tabuemne i mange kirker og menigheter. Når var siste gang du hørte en preken forkynt om frykten for Gud?

En grunn til dette er at samfunnets toleranse og ettergivenhet har invadert Guds hus. I den senere år har uttrykket "nåde" kommet til å bety et dekke for synd. Som salmisten skriver: "Det er ingen frykt for Gud (hos dem)." (Sal 36:2). Videre unngår fordervede pastorer visse avsnitt om frykten for Gud. De forkynner vanligvis bare fra de følgende versene: "For Gud gav oss ikke motløshets ånd, men krafts og kjærlighets og sindighets ånd." (2Tim 1:7). "Frykt er ikke i kjærligheten, men den fullkomne kjærlighet driver frykten ut ...." (1Joh 4:18). "Dere fikk jo ikke trelldommens ånd, så dere igjen skulle frykte ...." (Rom 8:15).

Alle disse er vidunderlige avsnitt - men de handler om å frykte mennesker eller Satan, ikke om å frykte Gud! Det samme ordet som brukes for "frykt" i disse versene blir også brukt i dette fra Hebreerbrevet: "Derfor kan vi tillitsfullt si: Herren er min hjelper, jeg skal ikke frykte. Hva kan et menneske gjøre meg?" (Heb 13:6).

Jeg tror Gud må utføre et visst verk i oss før vi kan gjøre krav på noe paktsløfte. Hva er dette "forutgående verk" som alt det andre avhenger av? Jeremia forteller oss: " .... Og frykt for meg vil jeg legge i deres hjerte, så de ikke skal gå bort fra meg." (Jer 32:40). Det forutgående verk i pakten Gud må gjøre, er å legge frykt for seg i våre hjerter.

Jeremia taler om det som Guds Nye Pakt gir oss, ikke det den Gamle gir. Og Gud forteller oss her hvordan paktens første verk vil bli utført: "frykt for meg vil jeg legge i deres hjerte." Han lar oss få vite at vi ikke kan opparbeide oss en hellig frykt på egen hånd. Vi kan ikke oppnå den ved å la mennesker legge hendene på oss eller ved å manipulere vårt kjød. Den eneste måten dette hellige verk kan bli oppnådd i oss på er at Guds Ånd ufører det.

Gud forteller oss i hovedsak: "Jeg kommer til å gjøre vidunderlige ting i deg. Jeg vil sende min egen Ånd til deg, som vil bo i deg og gi deg et nytt hjerte. Han vil gi deg kraft til å døde alle kjødets gjerninger. Og han vil lede deg til fullkommen frihet fra syndens makt. Tilslutt vil han bevirke at du både vil og gjør min gode vilje.

"Men det er et verk min Ånd må utføre i deg før noe annet. Han vil legge en hellig frykt ned i deg angående synd. Da vil du ikke vende deg bort fra mine bud. Uten at du har frykt for meg, vil din synd alltid lede deg bort fra meg:"

Den Hellige Ånd forandrer ganske enkelt den måten vi betrakter synden på. Han vet at så lenge vi tar lett på vårt begjær, vil vi aldri bli satt fri. Så han viser oss hvor dypt synden gjør ham sorg og hvordan den fremegger Guds vrede. Hvordan gjør den Hellige Ånd dette? Han bruker Guds ord som overbeviser om synd - den hellige sannhetenes gjennomtrengende piler.

Dersom du er kvalm av din synd, og du hungrer etter å vandre i rettferdighet, vær da forberedt: Gud kommer til å skyte "evangeliepiler" med overbevisning om synd inn i ditt hjerte. Disse pilene vil lete frem ethvert skjult område i ditt hjerte, og avsløre ethvert begjær. Og med en gang de treffer sitt mål vil du føle deres sannhets ild brenne seg dypt inn i din samvittighet.

Mange kristne som er drevet av kjødet prøver å riste av seg den skyldfølelsen som Guds overbevisende piler forårsaker. De gjentar stadig verset: "Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus." (Rom 8:1). Men de unnlater å lese den siste del av verset: "som ikke vandrer etter kjødet, men etter Ånden." (Slik forekommer verset i den norske og engelske King James Bibel: "Derfor er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus, de som ikke vandrer etter kjødet, men etter Ånden." Norsk Studiebibel oversetter verset ord for ord fra gresk slik: "Ingen altså nå fordømmelse for dem i Kristus Jesus, ikke etter kjøttet vandrende, men etter Ånden." O.a.). Dersom du fortsetter i synden, så vandrer du i kjødet - og du har ingen rett til å gjøre krav på Guds løfte om "ingen fordømmelse."

Den skyld vi føler under den Hellige Ånds overbevisning om synd er faktisk et verk av Guds nåde. Den er ment å skulle avsløre syndens svikefulle verk i oss. Derfor burde vi be Guds Ånd om stadig å fylle opp vår samvittighet med skyld over, frykt for og fordømmelse av synd - inntil syndens overmåte syndighet blir fullstendig avslørt for oss.

De fleste kristne er ikke klar over den forferdelige faren de er i når de fortsetter i synd. Bare den Hellige Ånds brennende sannhets piler kan vekke opp deres sjeler til den gudsfrykt de trenger for å riste av seg synden. La meg dele med deg noen få av virkelighetens brennende piler som Herren har brukt for å gjennombore min sjel:

1. Gud betrakter skjulte synder og begjær hos kristne å være mer onde, farlige og avskyelige for ham enn de mest skammelige, onde og åpenlyse synder begått av de ufrelste.

De fleste troende tror at deres skjulte synd ikke er alvorlig, ganske enkelt fordi de ikke lever den ut. Men Gud ser til hjertet - og den synden han ser i oss veier langt mer enn synden til de åpenlyse synderne. La meg forklare.

Prøv å tenke på den mest nedrige handling som noensinne er begått av en ond, ufrelst mann eller kvinne. Umiddelbart går tankene mine til en artikkel i en av New Yorks aviser fra ifjor. En mann giftet seg med en kvinne som alltid hadde lengtet etter å få et barn. Han lot henne bli gravid med en gang, og da kvinnen tilslutt fikk barnet, tilbragte hun de første ukene med å amme.

Men plutselig, uten forvarsel, tok mannen barnet fra sin kone og drepte det. Hvorfor? Det var en hevnakt. Øyensynlig var han sint på kvinnen fordi hun ikke hadde gått i hans fars begravelse før de giftet seg. Han resonnerte: "Hun trøstet meg ikke da jeg trengte det. Så jeg vil sørge for at hun lider." Dette må være en av de mest brutale, onde, skrekkelige handlinger som noensinne er begått.

Menneskeheten av i dag har sett flere drap, folkemord og åpenlyse syndige handlinger enn noen tidligere generasjon. Allikevel, her er Guds perspektiv på det hele: ingenting kan sammenlignes med den synden som klamrer seg fast til våre hjerter. Våre onde vaner, hat og skjødesynder er mer skammelige i hans øyne enn noe som menneskeheten noengang har begått.

Vi ser et eksempel på Guds perspektiv i Åpenbaringsboken. Han sier til menigheten i Laodikea: "Jeg vet om dine gjerninger, at du verken er kald eller varm. Det hadde vært godt om du var kald eller varm." (Åp 3:15). Han sier: "Du er ikke det du bekjenner at du er. Du sier til deg selv: 'jeg trenger ingenting.' Men jeg sier at du er i ferd med å bli lunken. Alle andre ser på deg som oppreist og ved god åndelig helse. Men jeg ser ditt hjerte - og jeg vet at den iver du en gang hadde for meg har tørket bort."

Ordspråkene forteller oss: "Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer, for livet utgår fra det." (Ord 4:23). Og likedan: "For som han (mannen) tenker i sin sjel, slik er han." (Ord 23:7). Disse versene er kvasse piler fra den Hellige Ånd. De gjennomtrenger våre hjerter, og forteller oss: "Du kan ikke skjule deg for Guds blikk. Alt som du i hemmelighet har skjult i din sjel kommer til å bli bragt frem i lyset. Det spiller ingen rolle om du handler på den eller ikke. Gud vil ikke unnskylde ditt hemmelige begjær!"

2. Jo lenger du fortsetter i synd, jo mer står du i fare for å forherde ditt hjerte.

"Se til, brødre, at det ikke hos noen av dere er et ondt og vantro hjerte, så han faller fra den levende Gud. Men forman hverandre hver dag, så lenge det heter i dag, for at ikke noen av dere skal forherdes ved syndens svik." (Heb 3:12-13).

Kanskje du en gang skalv når du hørte Guds ord. Du smeltet hver gang du hørte en flammende preken som du vet var spesielt ment for deg. Du hadde øre til å høre Åndens stemme med. Men i en tid nå, så har du flørtet med en skjødesynd - lekt med den, latt den spinne rundt i dine tanker. Og nå, fordi synden har virket frem sitt bedrag i deg, så kan du sitte uberørt gjennom en hvilken som helst preken, uansett hvor salvet den er.

Dersom du hadde gudsfrykt så ville den snart åpenbare for deg at ditt hjerte sakte holder på å forherdes. Du ville blitt klar over at hver dag du fortsetter med å hengi deg til din synd, så kommer du et skritt nærmere å brennemerke din samvittighet. Men istedet, dag for dag, blir din synd mindre og mindre tydelig for deg. Snart vil du ende opp helt blind og med en falsk fred. Og tilslutt vil synden flyte over de grenser du har satt for den og flomme fritt ut i en hvilken ond handling som helst.

Jeg har førstehånds fått se avskyelighetene til en Guds mann som tillot sitt hjerte å bli forherdet. Han var en pastorvenn av meg og ledet en stor menighet, Gud velsignet denne mannen mektig, og salvet hans prekener med den Hellige Ånds ild og kraft. Men pastoren gjemte på en hemmelig seksuell lyst. Over tid begynte han å hengi seg til den - og tilslutt ble han grepet i ekteskapsbrudd.

Gud var nådig mot min venn. Gudfryktige eldste og menighetsledere disiplinerte pastoren og når tiden var moden ble han gjeninnsatt i tjenesten. Hver gang begjæret steg opp i hans hjerte var den Hellige Ånd trofast og konfronterte ham med den. Men denne mannen tok aldri sin synd på alvor. Han bøyde ikke sitt hjerte til å høre Åndens stemme.

Jeg var der den kvelden han ble avslørt på ny. Fem kvinner kom frem og bekjente at de hadde et forhold til ham. Noen sa at de til og med hadde hatt seksuell omgang med ham bare øyeblikket før han gikk på prekestolen for å forkynne.

En venn av meg spurte senere denne pastoren: "Hvordan kunne din samvittighet tillate deg å gjøre noe slikt? Hvordan kunne du utføre en seksuell handling med en kvinne og så gi deg ut på å preke fra Guds hellige ord?" Pastoren svarte med en latter: "Du trenger å være en god skuespiller."

Dette er et forherdet hjerte. Ingenting berørte denne mannen. Han hadde blitt så forherdet at han kunne hengi seg til utroskap, åpne sin Bibel og forkynne evangeliet uten et spor av skyldfølelse.

3. Dersom du fortsetter i synd, må du smake Guds ris.

Salmisten skriver følgende om et av Guds fremste paktsløfter: "Dersom hans barn forlater min lov og ikke vandrer etter mine bud, dersom de krenker mine forskrifter og ikke holder mine befalinger, da vil jeg hjemsøke deres synd med riset og deres misgjerning med slag. Men min miskunn vil jeg ikke ta fra ham, og min trofasthet skal jeg ikke svikte. Jeg vil ikke bryte min pakt og ikke endre det som gikk over mine lepper." (Sal 89:31-35).

Vi fryder oss når vi leser disse vidunderlige ordene fra den Nye Pakt. Gud lover å aldri ta bort sin miskunnhet fra oss, uansett hvor ille vi måtte svikte. Men mange troende hopper lett over den alvorlige advarselen i dette verset: Dersom vi forlater Guds lov og nekter å holde hans bud, så vil han hjemsøke våre overtredelser med sitt guddommelige ris.

Det finnes ganske enkelt ingen måte man kan avsvekke disse ordene på. Gud sier oss rett ut: "Dersom du fortsetter i synd, så kommer jeg til å måtte ta meg av deg på en meget streng måte. Jeg vil gi deg nåde og tilgi deg. Men jeg må gjøre gjengjeld for din synd. Og du vil føle mine piskeslag på din rygg."

Bibelen forteller at den som Herren elsker, tukter han. Vi ser denne sannheten levende illustrert i Davids liv. Tenk på hvordan Herren handlet med denne mannen, en trofast tjener som nøt glede av Herrens gunst. På et tidspunkt i livet sitt syndet David grusomt - rettferdiggjorde det og holdt det skjult i månedsvis. Tilslutt sa Gud: "Nok" - og sendte profeten Natan for å avsløre Davids synd. Natan brukte en analogi for å rive i stykker enhver unnskyldning David måtte ha, inntil kongen tilslutt innrømte: "Jeg har syndet - jeg er skyldig."

Men å ganske enkelt innrømme synd er ikke nok. Gud ikke bare avslørte David - han lot også sin guddommelige stav falle over sin tjeners rygg. Vi vet selvfølgelig at Herren alltid bruker sin stav i kjærlighet. Men Davids liv viser oss tydelig, at å føle Guds korrigerende stav ikke er noen liten sak. De slag som faller er smertelige og pinefulle. Og ofte faller ikke staven bare på oss, men også på våre kjære og de som står oss nær.

Se på de direkte resultatene av Davids synd på dem som sto ham nær: Det uekte barnet han avlet med Batseba døde. Tusener av israelittiske soldater ble drept i strid. Han førte skandale over sin nasjon, og gjorde Israel til latter i fiendens øyne. Og som om dét ikke var nok av plager, gikk David gjennom en endeløs personlig smerte på grunn av sin synd: Han mistet Israels trone til sin opprørske sønn Absalom. Han ble jaget av Absaloms hær som et vilt dyr. Han måtte flykte ut i ødemarken fra sin sønn som han elsket så høyt. Og han gråt ubehersket da Absalom ble drept.

David visste at alt dette kunne ha vært unngått. Hver opprørende begivenhet var en smertefull påminnelse om konsekvensene av hans synd. Han uttrykte sin uendelige smerte gjennom Salmene, og skrev at hans sjel var i stadige kvaler, at han var nedslått av forvirring, at hans leie var en seng full av tårer. Han ropte ut i smerte: "Gud, hvorfor har du forlatt meg?" Og han gråt i frykt: "Hellige Ånd, gå ikke fra meg."

Guds overbevisnings stav førte David til randen av hans forstand. Og, som du snart vil få se, så førte det ham også til gravens rand.

4. Dersom du fortsetter i synd, så vil du erfare et stadig tap av fred og styrke.

David skrev: "Min kraft er brutt for min misgjernings skyld, og mine ben er uttært." (Sal 31:11). Lik et hull i bensintanken på en bil, så vil din synd sakte tømme deg for alle ressurser. Din fred, glede og styrke vil bokstavelig dryppe bort, helt til det er fullstendig tomt.

David bekjente: ".... det er ingen fred i mine ben for min synds skyld." (Sal 38:4). Han sa: "All min styrke er borte på grunn av min synd. Min kropp har blitt svak på grunn av det jeg har gjort. Min synd gir meg ganske enkelt ikke lov til å hvile."

David erfarte Guds gjennomtrengende piler. Han skrev: "For dine piler har rammet meg og din hånd ligger tungt på meg." (Sal 38:3). Atter måtte den kjære tjeneren bli opplært i frykt for Gud. Og en del av den smertefulle leksen han måtte lære var at han hadde mistet Guds fred. Nå ropte han ut: "Han har svekket min kraft ...." (Sal 102:24).

Jeg kjenner kristne som lever et liv i den ytterste forvirring fordi de fortsetter å hengi seg til synd. Disse hule sjelene er alltid nedbrutte, svake, alltid kjempende, men kommer ikke av flekken. Jeg kjenner også pastorer som ikke kan sitte stille på grunn av sin synd. De er stadig på farten, jobber og kommer aldri inn i Herrens hvile.

Det betyr ingenting hvem du er - dersom du gjemmer på en skjult synd, så vil du erfare stadige forstyrrelser i ditt liv, ditt hjem, din familie, ditt arbeide. Alt du rører ved vil komme i uorden. Du vil bli stadig mer hvileløs, forvirret, kastet omkring av endeløse bekymringer og frykt. Og all din fred og styrke vil bli tappet ut av deg.

5. Dersom du fortsetter i synd, så vil du opphøre å være brukbar for Guds rike.

Jeg har sett menn som har vært mektig brukt av Ånden som senere ble lagt på hyllen av Gud. Herren sa ganske enkelt til dem: "Jeg beklager sønn. Jeg elsker deg, jeg tilgir deg, og min barmhjertighet vil nå deg. Men jeg kan ikke bruke deg."

For meg er dette en av de mest fryktelige ting jeg kan forestille meg. Likevel skjedde det med kong Saul. Bibelen forteller oss: "Da sa Samuel til Saul: Du har handlet som en dåre! Du har ikke holdt det bud som Herren din Gud gav deg. Da ville Herren nå ha stadfestet ditt kongedømme over Israel for alle tider. Men nå skal ditt kongedømme ikke stå ved makt." (1Sam 13:13-14).

Hvilke forferdelige ord! Gud sa til kongen: "Saul, du kunne fått en sammenhengende velsignelse over ditt liv. Jeg var klar for å etablere ditt kongedømme i Israel for evig. Jeg hadde store planer med deg, planer om å bruke deg mektig. Men du ville ikke ta et oppgjør med din synd. Istedet ble du enda mer bitter og hardhjertet: Så nå er jeg ferdig med deg:" Øyeblikkelig forlot Guds Ånd kongen - og fra det øyeblikket av var ikke Saul lenger til nytte for riket. Fra det tidspunktet av var alt Saul gjorde av kjødet.

I de siste få årene så har vi sett Guds Ånd blåse hardt på tjenestene til kjødelige pastorer, evangelister og TV-forkynnere. Gud tok bort sin velsignelse fra dem over natten, og forårsaket at deres verk falt i grus foran verdens øyne. Og akkurat nå er Gud i ferd med å fortelle andre i kirken at det ikke lenger finnes et sted der de kan brukes i hans rike. Jeg tenker på professorer på kristne læresteder som har sin glede i å frarøve studentene den minste tro de måtte være i besittelse av. Disse lærernes ånd har visnet inn, blitt hul, tom og ufruktbar. Nå er deres eneste mål å unnslippe helvete.

Det er der det tilslutt ender opp når du fortsetter i synd: du blir fullstendig gold og ufruktbar, uten nytte for Guds rike.

Er Herren i ferd med å ta et oppgjør med synden din nå? Har han skutt overbevisningens piler inn i ditt hjerte og forårsaket at du føler skyld på grunn av din synd? Ikke frykt - det er Guds gave. Han innplanter sin guddommelige kraft i deg, og lærer deg: "Bare gjennom hellig frykt for meg vil du vende deg bort fra din synd."

Så snart du er overbevist om syndens overmåte syndighet, så vil du være beredt på den Hellige Ånds hjelp. Apostlenes Gjerninger forteller oss: "Menigheten hadde nå fred over hele Judea og Galilea og Samaria. Den ble oppbygget og vandret i Herrens frykt, og vokste ved Den Hellige Ånds hjelp." (Apg 9:31). Mens disse første århundredes kristne vandret i frykten for Herren, mottok de hjelp fra den Hellige Ånd.

Så hva betyr det eksakt å vandre i Herrens frykt? Det betyr å minne deg selv på hans advarsler. Og det betyr å la Ånden fylle ditt hjerte med overbevisning om synd, føre dine synder frem i lyset, og kaste dem langt bort fra deg. Ved å gjøre dette legger han grunnlaget for å kunne oppfylle alle Guds paktsløfter for deg.

Så, når frykten for Gud har fått full kontroll over deg, da vil du grue for faren ved og konsekvensene av synden. Og du vil vandre i denne hellige frykten hver dag. Til slutt vil du se at hele veien har Gud vært i virksomhet i deg i sin barmhjertighet, og gjort det han har lovet - å befri deg fra syndens herredømme og slaveri.