Stå fast! Se Herrens frelse!

De tre vanligste ordene som høres blant kristne i krisetider er "Herre, gjør noe!" Det er fullstendig i mot vår natur som mennesker å stå stille og gjøre ingenting når vi står overfor harde prøvelser. Faktisk så er det å tålmodig vente på at Gud skal handle, kanskje den vanskeligste delen av den kristne vandring. Selv hengivne troende får panikk nå Herren ikke handler i samsvar med deres timeplan.

Vi gir stadig Gud tidsfrister og tidsbegrensninger. Vi roper: "Herre, når skal du gjøre noe med dette? Hvor lang tid trenger du? Dersom du ikke handler nå så vil det være for sent!" Men Gud er aldri for sent ute. Han handler alltid - og ikke i henhold til vår tidsplan, men sin egen.

Vår Gud leter fortsatt over jorden etter mennesker som vil stole på ham i enhver krise, prøvelse og håpløs situasjon. Han leder oss virkelig ofte inn i situasjoner som er urovekkende, kritiske eller vanskelige, for å prøve oss. Han ønsker å se om vi er villige til å stå stille og vente på at han skal bringe overnaturlig utfrielse.

Bibelen sier veldig tydelig: "Herren gjør en manns gang stø, og han har velbehag i hans vei." (Sal 37:23). Det hebraiske ordet for "gjør" her er "forhåndsarrangert, steg for steg, arrangert, bestemt av Gud."

Dette betyr at det er Gud, ikke djevelen, som leder oss inn i vanskelige situasjoner. Vi kan rope ut: "Herre, hvorfor tillater du at min krise fortsetter?" Men sannheten er, ikke bare tillater han vår prøvelse, men han gjør det med forsett - for en bestemt hensikt. Og det er vanskelig for oss å godta!

Men Gud tillater disse vanskelige tingene i våre liv for å skape tro i oss. Han preger og former oss til å bli gudfryktige eksempler på tro - å være hans vitnesbyrd overfor en troløs, ugudelig tidsalder.

Jeg tror fast på at hvert steg vi tar er bestemt av faderen. Og dersom det virkelig er sant, så tror jeg ikke at Gud noensinne ville lede meg til randen av en vanskelig situasjon, bare for å forlate meg der. Han vil ikke si: "Javel David, jeg har ledet deg til dette punktet. Nå får du klare deg på egen hånd!"

Nei! Gud er absolutt trofast mot sine barn, i enhver krise. Og han spør oss alltid: "Vil du være den jeg har letet etter? Vil du være den som ikke får panikk - som ikke vil beskylde meg for å svikte, forlate og såre mine barn? Vil du stå stille i din krise, og støtte deg mot troen, og stole på at jeg skal føre deg gjennom?"

Det Gamle Testamentet lister opp mange eksempler på prøvelser for Guds folk. Det største eksemplet av disse er kanskje krisen ved det Røde Hav. Prøvelsen ble ikke anstiftet at djevelen eller av Farao. Det var en krise som helt og fullt var arrangert av Gud - satt opp for Israel på hans egen befaling. Tross alt så forteller skriften at det var Gud som forherdet Faraos hjerte, som foranlediget egypterne til å forfølge Israel, og som tillot den egyptiske hær å nå dem igjen ved havet.

Gud hadde sagt spesifikt til folket at de skulle slå leir mellom Migdol og Pi-Hakirot. Dette stedet lå mellom to fjellskjæringer med sjøen som avgrensning på den tredje siden. Den eneste veien å flykte var tilbake ut i ørkenen - og den var stengt av Faraos hær som nærmet seg. Nå var israelittene skrekkslagne over sin situasjon. Deres Gud hadde ledet dem dit!

La meg peke på noe her: Gud kunne på forhånd ha ordnet å få hjulene på egypternes vogner til å bli slått av på et hvilket som helst tidspunkt. Han kunne ha gjort det i ødemarken og strandet egypterne slik at de sultet ihjel. Men istedet ventet han til de var mellom vannmurene i det adskilte vannet.

Gud kunne også ha sent en overnaturlig sky ned over egypternes leir for å forvirre dem. Disse soldatene ville ha løpt rundt i den forvirrende tåken i dagevis. Men istedet valgte han å sende skyen bak israelittene som beskyttelse.

Eller, Gud kunne ha sent en eneste engel for å slå ned hele den egyptiske hæren på et øyeblikk. Han kunne ha valgt å ødelegge dem på et hvilket som helst tidspunkt.

Men Herren gjorde ikke noen av disse tingene. Istedet klemte han Israel inn i en trang, foruroligende situasjon - en krise som var umulig å flykte fra med menneskelige midler!

Jeg tror Herren hadde to hensikter med å tillate denne umulige situasjonen for sitt folk:

1. Han var så bestemt på å tilintetgjøre Israels fiender at de aldri mer behøvde å se seg tilbake over skulderen i frykt. Gud sa i hovedsak: "Jeg kommer til å strø fiendens kropper langs stranden, så dere kan se at hver eneste en av dem er døde. Da vil dere vite at jeg har all makt!"
2. Gud ønsket å gi sitt folk en mulighet til å legge sine liv i hans hender - å stå stille og stole på at han ville gi dem rettledning.

Hvordan vet vi at Gud arrangerte denne skremmende situasjonen for å prøve sitt folk? Hans eget ord forteller det: "Du skal komme i hu hele den vei Herren din Gud har ført deg i disse førti år i ørkenen, for å ydmyke deg og prøve deg og for å kjenne hva som var i ditt hjerte, om du ville holde hans bud eller ikke." (5Mos 8:2).

Dette verset forklarer det veldig tydelig: " .... hele den vei Herren din Gud har ført deg ...." Det var Gud som ledet dem til det Røde hav - ikke djevelen!

Men hvorfor gjorde Gud dette? Det samme kapittelet forteller oss: " .... for å ydmyke deg og prøve deg og så til sist gjøre vel imot deg." (vers 16).

Gud sa i hovedsak: "Jeg var ute etter noe i deg. Jeg førte deg inn i disse situasjonene så du kunne praktisere din tro. Bare denne slags omstendigheter kunne frembringe sann tro i deg. Bare din fullkomne tillit til meg kunne noensinne få deg ut av dem!"

"Han ydmyket deg og lot deg hungre ...." (vers 3). Med andre ord: "Jeg ga dere vanskelige steder, steder med sult, steder med tørste, steder som var skremmende, skrekkinngytende - for å se om dere hadde et hjerte som stolte på meg!"

Mens egypterne nærmet seg hurtig var det ingen steder for israelittene å flykte. Fjellene på begge sider var snaue, uten trær eller huler å gjemme seg i. Og sjøen hindret dem på den andre siden. De hadde ganske enkelt ikke noe sted å flykte. Det var en umulig situasjon!

Skriften sier at på dette punktet: " .... så Israels barn opp, og fikk øye på egypterne som kom etter dem. Da ble Israels barn grepet av stor redsel, og de ropte til Herren." (2M 14:10).

Prøv å sette deg selv i deres situasjon: Din familie er samlet rundt deg - barn, besteforeldre, slektninger. Og plutselig hører du rumlingen av vognhjul, raslingen i sabler, det voldsomme krigsropet til en morderisk, blodtørstig hær. Ville ikke du være redd?

Sannheten er, Gud er tålmodig med oss når den forferdelige flodbølgen av menneskefrykt kommer over oss i en plutselig krise. Vår Herre er ikke en hard oppdragsgiver. Og han visste at dette ville bli en skremmende erfaring for Israel.

Faktisk så ville han ha vært fornøyd med en bønn slik som: "Herre, vi er redd! Men vi vet at du alltid har vært trofast i å utfri oss. Da vi var i Egypt utfridde du oss fra dødsengelen og fra alle plagene. Og vi vet at du har makt til å utfri oss fra denne krisen også, uansett hvor trist det ser ut. Fader, vi overgir våre liv i dine hender!"

Men var dette Israels rop? Nei! Skriften sier: "Og de sa til Moses: Fantes det ikke graver i Egypt siden du har ført oss hit for at vi skal dø i ørkenen? Hvorfor har du gjort dette mot oss og ført oss ut av Egypt? .... Det er bedre for oss å tjene egypterne enn å dø i ørkenen." (vers 11-12).

De var veldig sarkastiske, nesten på grensen til blasfemi. Og de anklaget Gud for å ha til hensikt å ødelegge dem. Dette var ikke troens rop!

Står du overfor din egen krise akkurat nå? Kanskje bærer du byrder som er så tunge, at dine venner ville falle på sine ansikt og gråte dersom de kjente til dem. Men faktum gjenstår - du har blitt ledet inn i din veldig vanskelige situasjon av Herren selv. Den enkle Bibelske sannheten er, at dersom du er hans - dersom han har ledet dine steg - så er det han som har satt deg der du er nå. Og han må ha en god grunn for det. Du blir prøvet!

Du kan spørre: "Hva skal jeg gjøre når jeg er ført inn i en slik krise? Hva skal jeg gjøre når alt ser håpløst ut - når det ikke er noe synlig utvei? Hva skjer når jeg blir overmannet av frykt fordi alt faller ned rundt meg - og jeg ikke har noen steder å vende meg, ingen svar på mine problemer, ingen som kan fortelle meg hvordan jeg skal komme meg ut av mine problemer?"

Her er hvordan Gud svarte Israel da de sto overfor sin krise: " .... Frykt ikke! Stå fast! Se Herrens frelse .... Herren skal stride for dere, og dere skal være stille." (vers 13-14).

Herren sa til dem: "Det første du må gjøre noe med er din frykt! Jeg vil stride for deg! Og jeg vil frelse og utfri deg. La nå det løftet bli din styrke. La det drive ut all din frykt!"

Først vil jeg snakke om trelldom under synd - det vil si, din kamp mot kjødet. Under den Nye pakt vil Gud tillate situasjoner for å vise oss hvor hjelpeløse vi er - og hvor fullstendig avhengige vi er av ham til å utfri oss gjennom tro.

Gud vil aldri lede deg inn i fristelse. Men han vil tillate deg å komme til enden på din forstand. Dersom du har en besettende synd, så representerer den synden Farao i ditt liv. Og hans hær av løgnens ånder kommer stadig mot deg med demoniske løgner: "Du kommer ikke til å klare det. Du er på vei ned. Du vil ende opp med å bli ødelagt!"

Du hører raslingen av lenker når Satan prøver å binde deg sterkere til din vane. Og du undres: "Herre, hvordan vil jeg noensinne komme meg ut av dette? Jeg har sunket så lavt!"

Hva kan du gjøre? Du vet at du ikke kan løpe fra fienden. Og du er ingen verdig motstander for ham i en kamp. Du er hjelpeløs mot ham. Så du står foran ham, nedbøyd, skjelvende og full av frykt.

Du kan si til deg selv: "Jeg vil ganske enkelt gå tilbake til mitt gamle liv. På den måten vil jeg i det minste bli spart for all denne åndelige krigføringen. Det er for mye for meg!" Men du vet at du ikke kan gå tilbake til din gamle Herre. Dersom du vender tilbake nå - dersom du forlater Kristus - så vil det koste deg livet!

Jeg spør deg - hvor mange israelitter ville ha blitt spart om de hadde vendt tilbake til Egypt? Ikke én ville ha overlevd! De ville alle ha blitt hogd i småbiter. Hvorfor? Fienden er en blodtørstig drapsmann, ute etter å ødelegge oss!

På dette punktet er det mange kristne som blir fanget opp i den helvetes tredemøllen med synd og bekjennelse, synd og bekjennelse. De løper til venner, sjelesørgere, enhver som vil lytte til dem mens de gråter, hulker og ber. Slike troende vil gjøre alt annet enn å stå stille og stole på at Herren skal gi dem utfrielse.

Men det Gamle Testamentet gir oss eksempel etter eksempel på at vi ikke har noen kraft i vårt kjød til å kjempe åndelige kamper. Vårt gamle menneske er ytterst svakt og kraftløst. Men vi har et nytt menneske i oss - og han skal overgi sitt liv helt og fullt i Herrens hender. Det nye menneske forstår at det ikke er noen menneskelig vei ut - at Gud må ta seg av all kjempingen for ham. Vi står ikke imot djevelen i vår egen styrke, men i den Hellige Ånds kraft, noe som blir åpenbart for oss ved tro alene.

Gud taler til sitt folk ved sin Ånd. Og han gjør Åndens stemme tydelig for oss: "Når du viker av til høyre eller til venstre, skal dine ører høre et ord lyde bak deg: Dette er veien, gå på den!" (Jes 30:21).

Stemmen til Guds Ånd kommer først og fremst til oss gjennom skriften. Han kan åpne opp for oss et bibelsted som vil bli nøkkelen til vår utfrielse. Men før vi kan høre hans stemme til rettledning, så forlanger Gud noe av oss: Vi må stå stille og vente på at han skal handle!

Dette ordet er ikke et forslag, men en befaling. Og det er hemmeligheten til vår fullkomne seier og utfrielse. Herren befalte forresten sitt folk om å stå stille ved flere anledninger.

For eksempel, i Josva 33 leser vi om en annen kryssing Israel måtte gjøre, ved elven Jordan. Gud instruerte folket: " .... Når dere kommer til bredden av Jordans vann, så skal dere bli stående der ved Jordan." (Jos 3:8). Så la Herren til: " .... Og når så prestene .... står stille med sine føtter i Jordans vann, da skal Jordans vann .... demmes opp, så det står som en vegg." (vers 13).

Gud sa: "Når du kommer til vannet, plant føttene i det og bare stå der. Vær stille, hvil. Ikke prøv å spekulere på hva jeg finner på. Bare vent på at jeg skal handle. Jeg vil dele vannet for dere!"

Det hebraiske ordet for "stå stille" i dette avsnittet betyr: "stopp all aktivitet, hold opp med alt strev." Men hvor mange israelitter adlød da de kom til Jordan? Mens de sto der med sin føtter i vannet må mange ha tenkt: "Hvordan vet vi at dette kommer til å virke?"

Noen kan ha blitt fristet til å bygge en slags pongtongbro og prøvd å komme over på sin egen kløktighet. Men det ville ha vært helt forgjeves.

Gud handlet ved den anledningen - han skilte vannet. Og han gjorde fordi Israels lydighetshandling var ledsaget av tro. De gjorde det Gud hadde fortalt dem, og de hvilte i det. Gud besvarte deres tro!

Ved en annen anledning ble Israels konge befalt å stå stille i stedet for å handle. Etter at Samuel salvet Saul som konge, fulgte han ham til utkanten av byen. Og på et punkt sa Samuel til Saul: " .... men stå du nå her! Så vil jeg la deg høre hva Gud har sagt." (1Sam 9:27).

Samuel sa: "Saul, jeg har nettopp salvet deg, og allikevel er tankene dine allerede i fullt kjør. Du tenker: 'Hva gjør Gud? Hvordan kan jeg kjenne hans stemme, hans vilje?' Slutt å streve Saul! Ønsker du å høre fra Gud? Vil du ha ledelse fra ham? Så stå da stille og lytt. Jeg vil gi deg Guds ord."

Dette beskriver perfekt det prinsippet jeg ønsker å fremheve her: Herrens ord - stemmen til rettledning og utfrielse - blir gitt til dem som kommer til et sted hvor de står stille foran Gud!

I andre Krønikebok leser vi at Juda ble invadert av en sammenslåing av mektige hærer. Skriften sier at kong Josafat " .... ble redd. Han vendte seg i bønn til Herren og lyste ut en faste over hele Juda." (2Krøn 20:3).

Folket begynte å be, og ropte: " .... I din hånd er kraft og velde. Det er ingen som kan holde stand mot deg .... For vi har ikke styrke nok til å stå imot denne store hæren som kommer mot oss, og vi vet ikke hva vi skal gjøre. Men til deg er våre øyne vendt." (vers 6,12).

Enda en gang ser vi at det ikke er noe galt med å være redd. Gud er langmodig med oss, og han bruker ikke vår frykt mot oss. Faktisk skal vi be samme bønn som Josafat ba: "Herre, jeg er redd! Fienden kommer som en flod, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Men jeg vet at du har all makt og kraft. Så jeg vil ikke gjøre noe Herre, unntatt å be. Jeg vil feste mine øyne på deg!"

"Da kom Herrens Ånd .... midt i forsamlingen." (vers 14). Her er det Ånden befalte: "Frykt ikke! Denne store hæren skal dere ikke være redde for. For denne krigen er ikke deres, men Guds .... det er ikke dere som skal kjempe her. Dere skal bare stille dere opp og stå og se den frelse Herren vil gi dere ...." (vers 15-17).

Uttrykket "still dere opp og stå" betyr "innta deres stillinger; ikke vakle i denne saken." Med andre ord: "Innta en troens stilling. Vær overbevist om at striden er Herrens. Enhver demon som kommer mot deg må komme mot Kristus i deg. Det er Herren som skal stride denne kampen - ikke du!"

Du husker kanskje hva som skjedde i denne historien. Da Judas menn dro ut for å kjempe mot denne store hæren, så fant de fienden allerede nedslått på slagmarken. De mektige soldatene hadde stått opp midt på natten og begynt å sloss mot sine egne - og de endte opp med å ødelegge hverandre!

Så hæren fra Juda plukket ganske enkelt opp krigsbyttet og marsjerte tilbake i en stor seiersparade. De hadde ikke engang løftet et sverd. Herren hadde tatt seg av all striden for dem!

Salmisten skriver: "Hold opp [vær stille], og kjenn at jeg er Gud! Jeg er opphøyet blant folkene, opphøyet på jorden." (Sal 46:11). Den bokstavelige oversettelsen fra hebraisk er: "Stopp opp og legg bort alt deres strev, og erkjenn at jeg er Gud." Med andre ord: "Slutt å streve! Slutt med alle forsøk på å prøve å utfri deg selv. Erkjenn at bare Gud kan frelse deg!"

Du kan si: "Men, Broder Dave - måtte ikke Israel av og til ta opp våpen og kjempe?" Ja, det gjorde de - men på denne betingelsen: at de først sto stille foran Herren og mottok detaljert rettledning fra ham. Det var det Josva gjorde før slaget om Jeriko. Han fikk detaljerte marsjordrer før han gjorde noe som helst. Og denne seieren ga all ære til Gud!

Uttrykket "stå stille" betyr ikke å være passiv eller å overlate ting til skjebnen. Skjebnen sier: "Det som skjer, det skjer." Men troen forandrer alt. Og å "stå stille" er en troshandling - en aktiv hvile på Guds løfter. Det er en beslutning om å innstille alle spørsmål, tvil og unyttig strev.

Helt siden jeg begynte i tjenesten, så har mye av mitt strev dreid seg rundt dette temaet å kjenne Guds stemme. Jeg tror at dette strevet er vanlig for mange kristne i dag. Vi spør stadig: "Hvordan kan jeg vite om en stemme jeg hører er Guds? Hvordan kan jeg skjelne enten det er hans, eller min, eller kjødets?"

Hver gang jeg står overfor et kritisk behov som trenger et svar, vender jeg meg til Herren i bønn. Jeg roper ut: "Far, ditt ord sier at du taler til ditt folk. Vær så snill Gud - tal til meg. Gi meg dine råd!" Og jeg ender opp med å sitére et hvert løfte som jeg kjenner til i skriften:

• "Mine får hører min røst, jeg kjenner dem, og de følger meg." (Joh 10:27).
• "Når du viker av til høyre eller til venstre, skal dine ører høre et ord lyde bak deg: Dette er veien, gå på den!" (Jes 30:21).
• "Men ordet er deg ganske nær, i din munn og i ditt hjerte, så du kan gjøre etter det." (5Mos 30:14).

Riktignok kommer ofte en rolig, myk stemme til oss - og når Gud begynner å tale får vi plutselig en sterk følelse av fred og ro. Stemmen er trøstende, beroligende, og vi forlater vårt lønnkammer og føler oss helt vidunderlig. Helt bestemt så leder han oss og utfrir oss ved den Hellige Ånds røst.

Men alt for ofte skjer ikke det ordet vi har hørt i vår bønn. Faktisk kan det til tider vise seg å være helt galt. Og det går opp for oss at vi har hørt en annen stemme - ikke Kristi røst. I et slikt tilfelle måtte det enten være stemmen til våre egne ambisjoner og ønsker, eller vårt kjøds røst.

Vær så snill å forstå - jeg snakker ikke om å høre "dumme ting." Opp gjennom årene har jeg hørt mennesker tilskrive Herrens røst mange dumme, kjødelige ting. Men her taler jeg derimot om gudfryktige troende som klamrer seg til Guds ord og trofast søker ham om rettledning. Og når ordet de mottar viser seg å være feil på en eller annen måte, kommer en sky av tvil over dem. De ender opp med å bli forvirret og roper ut:

"Å Gud - jeg gjorde alt jeg visste jeg kunne gjøre. Jeg holdt meg til ditt ord: Du vet at jeg ønsker din vilje, Herre. Og jeg vet at jeg er under ditt blod. Hvordan kunne jeg ha rotet det slik til? Hvordan kunne jeg forveksle en annen røst med din? Å Herre - hvordan kan jeg noensinne stole på noen stemme igjen?"

Paulus beskriver denne følelsen på dette viset: " .... På alle vis er vi .... rådville, men ikke rådløse" (2Kor 4:8). Men vi glemmer at Paulus også sier: "Så mange slags språk er det nå visst i verden! Og ingen av dem er uten mening." (1Kor 14:10). Det er tusener av røster - inkludert kjødets røst, viljens stemme, ærgjerrighetens stemme - og alle roper etter vårt sinns oppmerksomhet.

Det har ingen betydning hvor mye vi ber, hvor nær vi er Herren, hvor mange timer vi tilbringer i hans ord. Vi er alle feilbarlige, og vi gjør alle feil. Vårt kjød har fremdeles en stemme - og til tider vil det komme i veien.

La meg fortelle deg hvordan Gud førte meg igjennom denne trosprøven: JEG HAR BLITT OPPMUNTRET AV SANNHETEN OM AT HERREN LEDER HVERT AV MINE STEG! Jeg er overbevist om at Gud legger til rette og ordner på forhånd alle mine omstendigheter. Han har lovet, ved en pakt, å lede meg og rettlede meg ved sin Ånd og å bevare meg fra å falle. Så nå ber jeg i tro, og tror på hans ord til meg. Og jeg står stille og venter på at han skal handle.

Du skjønner, når Gud har gitt et løfte, så er det ikke lenger et spørsmål om nåde. Tvert om er det blitt lovbestemt. Han forsegler alle løfter med en ed - og vi har rett til å stå på dem "rettmessig." Gud kan ikke trekke seg fra noen av sine løfter, ellers ville han ikke være Gud. Så vi kan holde oss fast i hvert løfte og si: "Herre, jeg kommer til å stå på det du har sagt. Intet svar er nødvendig! Ditt løfte er din røst - som taler direkte til meg!"

Du vil kanskje si: "Vent et øyeblikk. Mener du at det ikke er meningen at vi skal samtale med Herren?" Selvfølgelig mener jeg ikke det. Men faktum er at vårt samfunn med Herren ikke er begrenset til lovprisning, tilbedelse eller bønn. Vårt samfunn med ham inkluderer også å stole på ham. Vi har fortrolig samfunn med ham ved aktivt å støtte oss på hans skrevne, åpenbarte ord!

Den Hellige Ånd "taler" oftest ved å lede oss til relevante avsnitt i skriften, hvor han viser oss Guds sinn i enhver sak og forteller oss hvilke steg vi skal ta. Hvorfor skulle ha tale gjennom en "indre røst" når vi ikke vil "høre" hans åpenbarte, skrevne ord?

Faktum er at Gud trenger ikke å fortelle oss alt for at vi skal ha fortrolighet med ham. Han trenger ikke å åpenbare alle sine planer for oss. Faktisk kan vi ha fortrolig samfunn med Gud ganske enkelt ved å gi opp våre forsøk på å skjønne hans stemme. Denne slags fortrolighet sier: "Herre, selv om jeg aldri hører et eneste ord fra deg mere, så har du allikevel gitt meg alt det jeg trenger. Jeg vet at du elsker meg - ditt ord har kommet til meg - og jeg kommer til å hvile i det. Alt jeg ber om er at du holder dine løfter til meg. Det er ikke nødvendig med noe svar!"

I mellomtiden skal vi være tilfreds med den åpenbaring vi har i Guds ord: "Gud .... har i disse siste dager talt til oss gjennom Sønnen." (Heb 1:2). Og Gud har gitt oss nok av paktsløfter til å føre oss gjennom en hvilken som helst krise eller prøvelse:

"Ettersom hans guddommelige makt har gitt oss alt som tjener til liv og gudsfrykt, ved kunnskapen om ham som har kalt oss ved sin egen herlighet og kraft, og gjennom dette har gitt oss de største og mest dyrebare løfter, for at dere ved dem skulle få del i guddommelig natur ...." (2Pet 1:3-4).

David er et eksempel på denne type tillit. Da denne gudfryktige mannen lå på sitt dødsleie sa han: "For har ikke mitt hus det slik med Gud? ...." (2Sam 23:5). Med andre ord: "Jeg har ennå ikke sett at alle de ord Herren har gitt meg har blitt oppfylt. Mitt hus er fremdeles ikke slik det burde være. Tre av mine sønner er døde. Allikevel har jeg fått et løfte om at mitt hus ikke skal falle!" " .... en evig pakt har han jo gjort med meg, ordnet i alle deler og trygget .... " (samme vers).

Gud hadde lovt Davids forfader Abraham: "Jeg vil gi deg et trygt hus med en fast grunnvoll. Jeg vil velsigne deg, og hele verden vil bli velsignet gjennom ditt avkom" (som betyr Kristus).

David hadde ingen profet som sto ved hans side og fortalte ham disse ting. Han hadde ingen drøm, intet syn, ingen indre røst som talte til ham. Nei - da han sto overfor evigheten, famlet ikke David etter noen av disse tingene. Istedet sa han: "Gud ga meg et paktsløfte i sitt ord. Og jeg vil gå inn i evigheten stående på det løftet!" " .... all min frelse og alt godt ...." (samme vers). Han sa i hovedsak: "Jeg kan stå overfor døden nå - fordi hans løfte er alt jeg trenger."

Vi kan svikte i vår dømmekraft, vår hørsel, våre beslutninger. Men vi kan fryde oss i vår Gud, som er vår styrke! Han vil få oss til å vandre rett vei. Alt er hans verk. Og vi må ganske enkelt vike tilside, stå stille og se hans frelse!

Herren lover: "Frykt ikke, for jeg er med deg! Se deg ikke engstelig om, for jeg er din Gud! Jeg styrker deg og hjelper deg og holder deg oppe med min rettferds høyre hånd." (Jes 41:10).

Halleluja!