Ta ut Steken!

Alle vet hva en stek er. Det er et kjøttstykke du setter i stekeovnen, steker på middels varme i en viss tid og deretter spiser. Men uttrykket å "steke" brukes også i sammenheng med følelser, som i uttrykket: "steke i sitt eget fett" - som betyr: "å tillate opprør og opphisselse å ulme, å fortsette i et forstyrret sinnelag."

Vi amerikanere har en tendens til å overskyte disse to betydningene av ordet "stek". Når vi for eksempel ønsker å uttrykke våre opprørte følelser, bruker vi uttrykk som har med matlaging å gjøre. For eksempel:

En opphisset person blir sagt å "koke". Og en veldig sint person blir sett på som å være "boblende gal." Når noen raser over seg så er han "kokende sinna." Menneskelige følelser blir ofte beskrevet i vendinger som har med vanntemperatur å gjøre: varm, kald eller lunken.

Slike vendinger florérer på arbeidsplassen. Mange mennesker beskriver kontoret sitt som en "trykkoker." Uttrykket å "få opp tempen" betyr å legge press på noen. Når noen er døsig, sier hans kolleger "noen burde tenne en ild under ham." Og når noen ikke kan makte presset, så blir han fortalt: "Dersom du ikke kan tåle varmen, så kom deg ut av badstua." På samme vis sier vi at noen som er forelsket, er "hete" på hverandre.

Et hjem som er i opprør blir beskrevet som "varmt som helvete." Og et følelseskaldt hjem blir sagt å være "kaldt som en dypfryser."

I dette budskapet ønsker jeg å fokusere på uttrykket: "steke i sitt eget fett." Faktum er at Jesus lærte bort evige sannheter ved å bruke hverdagslige bilder - liknelser, historier og kjente uttrykk fra sitt eget miljø. Og jeg tror at "steke i sitt eget fett" er et moderne uttrykk som kan åpenbare mye for oss om vår vandring med Jesus.

For ikke lenge siden prekte jeg et budskap om vårt behov for å vise nestekjærlighet til de som er oss nærmest. I det budskapet talte jeg om det syndige i å bli lett provosert.

Jeg ble så overbevist om synd av det som Herren viste meg om dette emnet at jeg bestemte meg for å tildele denne synden i mitt liv et nådestøt. Etter å ha søkt Herren i mye bønn var jeg overbevist om at jeg hadde seier. Jeg tenkte: "Ved Guds nåde vil jeg aldri mer bli lett provosert. Jeg vil alltid stoppe opp og be, telle til ti, og stole på at den Hellige Ånd vil roe meg ned. Han vil hjelpe meg å vende det andre kinnet til og gå videre."

Vel, min "seier" varte bare i fire dager. Det var da jeg mottok en telefon fra en nær venn - en samtale som overrasket meg. Min venn sa noe til meg som jeg følte var sårende - og jeg ble dypt fornærmet over det. Det opprørte meg så mye at jeg gjorde samtalen kort. Jeg la ikke på røret til ham - men han visste at jeg virkelig var irritert.

Den samtalen tente en ild under mitt kjød. Jeg var opprørt, såret og opphisset. Og alt mitt kjødelige fett begynte å koke av sinne, fornærmethet, sorg. Kort sagt, jeg begynte å steke i mitt eget fett!

Jeg begynte å vandre rundt i kontoret mitt og prøvde å be - men jeg var så brydd og opprørt at jeg hadde vanskelig for å fokusere på Herren. Jeg ba: "Gud, den telefonsamtalen kom direkte fra helvete! Min nære venn tråkket på meg, og det var ingen grunn til det. Det må ha vært djevelen som prøvde å provosere meg. Jeg trenger ikke å lytte til den slags søppel!"

Jeg tillot disse tankene å ulme omtrent en time. Så tilslutt nådde jeg kokepunktet - og jeg ropte ut: "Herre, jeg er virkelig boblende sinna over dette! Jeg er glødende fornærmet og opprørt - virkelig på kokepunktet!"

Det var da jeg hørte Guds stille, lavmælte stemme som sa: "David, ta ut steken - slå av varmen med en gang! Du steker i ditt eget fett av smerte, sinne og hat, fordi du har blitt dypt såret. Men det du gjør er farlig - og du våger ikke å fortsette stekingen!"

Jeg lærte for lenge siden, at når den Hellige Ånd taler, så lønner det seg for meg å lytte. Jeg omvendte meg på flekken og ba om hans tilgivelse. Så satte jeg meg ned og begynte å tenke: "Hva var det som provoserte meg slik? Og hvorfor lot jeg ting koke og putre på innsiden? Jeg kan ikke forbli sint på denne vennen - vi har vært nære venner lenge. Og jeg vet at jeg kommer til å tilgi ham. Så hvorfor er jeg så oppskaket?"

Plutselig slo det meg: Kokingen og ulmingen på innsiden var ikke et resultat av den sårende samtalen. Nei - jeg var sint fordi jeg tillot meg selv å bli så lett provosert på ny! Jeg var urolig og opprørt over meg selv - fordi jeg så snart hadde falt tilbake i en gammel vane jeg trodde at jeg hadde overvunnet.

Da jeg så at jeg ikke hadde lært den leksen i det hele tatt - at jeg fremdeles lett lot meg provosere - ropte jeg: "Herre, jeg kommer aldri til å lære! Du ga meg dette budskapet, og jeg forkynte det til hundrevis av mennesker. Men jeg har ingen seier i mitt eget liv!"

Jeg følte meg som en idrettsmann som hadde falt under løpet. Og jeg begynte å gråte innvendig: "Herre, jeg ønsker så inderlig å vinne den seieren det er å bli forvandlet til ditt bilde. Men nå ser jeg at jeg aldri vil klare det! Etter alle disse årene i vandring med deg, med å motta åpenbaringen av deg og fryde meg over samfunnet med deg, så har jeg ennå ikke kommet nær målstreken. Jeg har fremdeles sinne i mitt hjerte - og jeg reagerer fremdeles med selvrettferdig stolthet. Å Gud, vil jeg noensinne kunne bli lik Jesus?"

Her er hva Herren viste meg:

Ta Jobs eksempel i betraktning. Hvem annen en djevelen kunne legge slike sårende ord i munnen til denne mannens kone? Midt i deres forferdelige lidelser sa hun til Job: "Forbann Gud og dø!" (eng. overs. KJV o.a.). Forestill deg hvor dypt disse ukjærlige ordene må ha såret denne gudfryktige mannen - spesiellt når han var så nedenfor og i behov av oppmuntring.

Det var også djevelen som talte hardt til David gjennom hans brødre. Da Davids far sendte ham til fronten for å bringe mat til sine brødre, sa Davids eldre bror Eliab: " .... Hvorfor er du kommet hit ned? Hvem har du overlatt de få sauene til der ute i ørkenen? Jeg kjenner ditt overmot og ditt hjertes ondskap! Du er bare kommet hit ned for å se på slaget." (1Sam 17:28). Med andre ord: "Du er her bare fordi du ønsker å se krigens skuespill!"

Hvem annen en djevelen kunne ha grepet fatt i Eliabs tunge for å si slike nedverdigende ord til en ung mann som hadde Guds kall? Takk Gud, David ruget ikke over disse ordene og lusket seg hjem. Ellers kunne kanskje Guds plan ha blitt avbrutt!

Jeg tenker også på de sinte, anklagende ordene som Josefs brødre kastet mot ham. Satan tilskyndet disse ordene - fordi han ønsket at Josef skulle holde fast på bitterhet og tilbringe årene med å steke i fettet av sinne, hevn og hat. Takk Gud, Josef la alt fra seg. Han tillot det ikke å ulme!

Selv Jesu brødre talte sårende ord til ham. De utfordret hans krav på guddommelighet, og sa: ".... Gjør du slike ting, da vis deg for verden." (Joh 7:4). Med andre ord: "Dersom du virkelig er Messias, så bevis det! Gå å utfør dine mirakler i Jerusalem, så hele verden kan se det."

"For heller ikke hans brødre trodde på ham." (vers 5). Det er ingenting som er så smertefullt som å bli sett på som en bedrager av din familie. Bare djevelen kunne ha talt til Kristus på den måten, gjennom hans egne brødre. Han ønsket å provosere Jesus til sinne!

Freser eller ulmer du fremdeles over en eller annen sårende ting som ble sagt eller gjort mot deg i fortiden? Brenner fortsatt raseriets flamme, og fører deg inn i en putring på svak varme, og allikevel nekter du å slå av platen? Dersom du gjør det, så står du i fare for å koke over! Du vil bli brent av din egen stek - skoldet for livet! Avisoverskriftene er fulle av slike eksempler:

• En mann fra Bronx bar på et ulmende sinne mot samfunnet som han tillot å putre i fem år. Tilslutt, i et øyeblikks raseri, kokte alt over til ødeleggelse. Han endte opp med å kvele den syv år gamle datteren til sin samboer. Jentas mor holdt sin datters føtter mens kjæresten prøvde å drukne henne i et badekar fullt av kokende vann. Når det ikke virket, brukte han isolasjonstape til å lukke hennes munn og nese, og kvalte henne til sist til døde.
• En mann har blitt dømt til livsvarig fengsel for å ha skutt sjåføren i en annen bil. Den dømte mannen hadde vært en sint sjåfør i mange år, sydende av "veigalskap." Det kokte helt over en dag da den andre sjåføren kjørte forbi ham, og smatt inn i køen to biler foran ham på motorveien. Den sinte mannen kjørte så opp på siden av sjåføren, trakk en pistol og skjøt ham til døde.

Disse eksemplene fra verden er ekstreme. Men hvor mange kristne har ikke noe liv i det hele tatt fordi de holder fast på en ulmende bitterhet, og lar den putre?

• Jeg kjenner en fraskilt kvinne - en kristen - som har kastet bort tretti år av sitt liv. Hun ulmer fremdeles av sinne over sin tidligere ektemann som forlot henne. Han har vært gift på ny i nesten tretti år - og fremdeles forbanner hun ham. Hun steker i bitterhetens fett!
• En kvinne som har vært skilt i åtte år har et bilde av sin eks-mann festet på veggen - og hun kaster piler på det! Alt hun har tenkt på i årevis er den smerte han forårsaket henne. Og nå er det eneste livet hun kjenner til å tilbringe år etter år sydende av sinne - kokende over av raseri!
• En ung serveringsdame som serverte meg og min kone nylig kokte åpenbart over av bitterhet. Da vi spurte henne hva som var galt, fortalte hun oss at hun engang var en kristen - men hun forlot Gud etter at en serie tragedier skjedde i hennes liv.

For et par år siden, var hennes bror ute på sykkel da han ble truffet av en bil og drept. Kort etter fikk hennes mor kreft og døde. Så, innen få måneder fant den unge kvinnen ut at hun hadde sukkersyke.

Nå kokte hun av raseri mot Gud. Hun sa: "Dersom det finnes en Gud, hvorfor har han lagt så mye lidelse på meg? Han var ikke der da jeg trengte ham. Han besvarte aldri noen av mine bønner. Så jeg hoppet av!"

Denne unge kvinnen dør en sakte død - stekende i sitt eget fett! Hun innrømmet overfor oss: "Jeg er følelsesløs - jeg føler ingenting lenger. Jeg lever ikke, jeg bare vandrer omkring."

Kanskje du kan identifisere deg med henne. Kanskje du syder på innsiden, iferd med å koke over. Du ønsker ikke å forbanne Gud - allikevel føler du at han ikke er der for deg. Så du roper ut i frustrasjon: "Herre, jeg føler ingenting fra deg!"

Se på disse tilsvarende ordene, talt av en forpint Guds mann: " .... Jeg vil tale i min ånds trengsel, jeg vil klage i min sjels bitre smerte .... Derfor ville min sjel heller kveles, heller døden enn disse pinsler. Jeg er fortvilet! .... for mine dager er et pust." (Job 7:11-16). Job kokte over av frustrasjon - ulmet fordi han ikke forsto hvorfor tragedie etter tragedie hadde tilstøtt ham.

Men Job ville ikke tillate bitterhetens ild å fortsette å brenne i seg. Trofast slukket han flammen, inntil han kunne si: "Selv om han slår meg, vil jeg stole på ham ...." (Job 13:15).

Skriften advarer oss: "Og gjør ikke Guds Hellige Ånd sorg, han som dere har fått som segl til forløsningens dag." (Ef 4:30). "Se til at ikke noen forspiller Guds nåde. La ingen bitter rot få vokse opp og volde skade, så mange blir smittet av den." (Heb. 12:15).

Gud sier: "Vær forsiktig! La ikke engang den minste bit av bitterhet slå rot. Uansett hva som har blitt gjort mot deg - uansett hvordan du føler deg, eller hvor urettferdig du har blitt behandlet - du kan ikke bære på en bitterhets rot. Den vil drepe deg!"

Kjære, dersom du nekter å legge av din bitterhet - dersom du fortsetter å syde, koke og ulme - så kan du føre dom over ditt hjem, din ektefelle, dine barn, alle omkring deg. Og den kan bokstavelig talt ta livet av deg!

En bitter person vil ikke lytte til råd fra noen. Og et bitter kristen vil ikke engang akte på Guds ord. Hvorfor? Opphisselse, bitterhet og hat lukker øyne og ører - og forherder hjertet!

Fra tid til annen vil en person som har sydet over lengre tid vise tegn på anger og omvendelse. Han vil si: "Ja, jeg prøver å legge bort mitt sinne - men det er vanskelig." Men han tillater en liten flamme å brenne - og over tid har hans bitterhet blitt til et nytt oppkok.

Profeten Hosea sammenlikner menneskehjertet med en ovn. Han sier at denne ovnen kan bli oppvarmet av ilden fra begjær, sinne, opphisselse, bitterhet og avgudsdyrkelse:

"Alle sammen er de horkarer. De ligner en ovn som bakeren har hetet opp. Han holder bare opp med å fyre fra deigen eltes til den er syret .... De gjør sitt hjerte så hett som en ovn mens de ligger på lur. Hele natten sover deres vrede, men om morgenen brenner den som luende ild. Alle sammen blir de hete som en ovn ...." (Hos 7:4-7).

Det brødet som produseres i denne ovnen representerer fruktene i våre liv. Tenk på det: Som bakeren tar vi vårt livs deig og knar inn surdeigen: begjær, bitterhet, sinne. Nå kan vi la deigen stå på et sted nær ovnen, uten å steke den. Og flammen i ovnen kan til og med begynne å dø ut. Men faktum er, at surdeigen fremdeles har sin virkning - trekker seg inn i brøddeigen, og sprer sin nedbrytende virkning.

Kjære, surdeigen i ditt hjerte arbeider hardt akkurat nå. Du legger kanskje ikke ny ved på ovnen. Men til sist vil surdeigen forårsake en hevelse. Og i et øyeblikks raseri, vil den bringe frem syndens brød!

Dette beskriver livet til mange kristne i dag. De har litt surdeig i hjertet - litt sinne eller en sårethet de aldri har gjort noe med - og de vil ikke se det i øynene og omvende seg. Istedet vender de ganske enkelt det blinde øye til det. De kan tro at deres hjerte er rent, uskyldig. De kan til og med vitne: "Jeg har ingenting imot den personen. Jeg gjærer ikke på noenting."

Men bitterhetens surdeig arbeider fremdeles i dem - og når inn i ethvert område av deres liv. Og tiden vil komme når det vil dukke opp igjen, heve seg som gjæret brød - fordi det ikke har blitt tatt et oppgjør med den!

"Den som er snar til vrede, vekker trette. En hastig mann gjør ofte det som er ondt." (Ord 29:22). Enhver som har skjult sinne vil tilslutt vekke det opp - og han vil ende opp med å gjøre det som er ondt!

La meg nå vende tilbake til min åpningshistorie - om telefonen jeg fikk fra min venn. Den type koking jeg gjorde etter den samtalen, er av det slag Satan ønsker at du skal gjøre: Det er en ulming over de feilgrep du gjør i dine forsøk på å bli forvandlet til Kristi bilde!

Apostelen Peter sier noe viktig om dette emnet: "For dette finner nåde, om noen av samvittighet for Gud tåler sorger når han lider urettferdig .... han som ikke gjorde synd, og det ble ikke funnet svik i hans munn, han som ikke skjelte igjen når han ble utskjelt og ikke truet når han led, men overlot det til ham som dømmer rettferdig." (1Pet 2:19-23).

Peter har akkurat beskrevet hvordan Jesus håndterte enhver situasjon i livet. Når mennesker såret ham, tok han ikke igjen. Da de spottet ham, så truet han dem ikke. Da de ønsket å diskutere med ham, så ble han ikke revet med. I stedet gikk han ganske enkelt bort. Selv da han sto overfor døden, ytret han ikke et ord i protest.

"For til dette ble dere kalt, fordi også Kristus led for dere, og etterlot dere et eksempel, for at dere skal følge i hans fotspor," (vers 21). Peter gjør det klart: Jesus skal være vårt eksempel på oppførsel.

Apostelen Paulus legger til: "Dersom du ikke har nestekjærlighet - det vil si, Kristi kjærlighet - så er du intet!" Men hva betyr det å ha nestekjærlighet? Sagt ganske enkelt, nestekjærlighet betyr å utholde alle de tingene som plager oss!

Ifølge 1. Korinterbrev 13, betyr nestekjærlighet å vise godhet mot alle, uten unntak .... uten noen misunnelse .... uten å skryte eller fremheve seg selv .... søke andres interesse fremfor sin egen .... ikke bli lett opphisset .... ikke tenke ondt om noen .... ikke fryde seg når noen faller, ikke engang en fiende.

Både Peter og Paulus uttrykker veldig klart i disse avsnittene: "Her er vårt bud til dere: Det skal ikke være noe å 'ta igjen', ingen hevn, ingen trusler blant dere. Overgi i stedet all din opphisselse, frykt og bitterhet til Kristus. Følg Hans eksempel!"

Vårt hjerte kan svare: "Herre, det er dét jeg ønsker!" Og vi kan sette i gang å adlyde. Til å begynne med kan vi få noen seire under vesten, og vi begynner å føle oss trygge på hva Gud gjør i oss. Vi forteller våre venner: "Gud arbeider virkelig i meg - jeg forvandler meg!"

Men plutselig, ut av ingenting, blir en pil skutt inn i ditt hjerte. Noen sier eller gjør noe som skyter en stygg, uventet, giftig pil inn i oss - og plutselig får vi en strøm av sinte tanker. Så, før vi vet ordet av det, så skyter vi giftige piler tilbake på den som såret oss!

Ikke lenge etter dette går det opp for oss at vi har sviktet. Vi prøvde hardt - ba, søkte Gud, klynget oss til sannheten, og gledet oss over mange seire. Men plutselig kom fienden inn som en flod - og vi sviktet fullstendig i vårt forsøk på å bli lik Jesus!

Plutselig blir vi hjemsøkt av en følelse av uverdighet. Vi vender oss innover og tenker: "Jeg gjorde det igjen! Jeg har ikke forandret meg i det hele tatt. Jeg vil aldri bli lik Kristus. Herre, jeg har vandret med deg i årevis - men fremdeles handler jeg som et spebarn, ikke som en moden kristen. Hvorfor har jeg ikke blitt forvandlet?"

Kjære, det er akkurat der djevelen vil ha deg! Han ønsker at du skal småputre over din tilkortkommenhet, bekymring over manglende vekst, og tro at løpet er umulig - så du vil bli mismodig og hoppe av!

Forfatteren av Hebreerbrevet skriver: " .... La oss .... løpe med tålmodighet i den kamp vi har foran oss," (Heb 12:1). Du må ganske enkelt ha tålmodighet med deg selv og med din vekst. Tross alt så vil løpet fortsette til Jesus vender tilbake. Ja, du kommer til å snuble, vakle og bli andpusten. Men dersom du svikter, så skal du reise deg og fortsette!

Guds ord taler om å seire: "For alt det som er født av Gud, seirer over verden .... " (1Joh 5:4). "Den som seirer, skal arve alle ting. Jeg vil være hans Gud og han skal være min sønn." (Åp 21:7).

Å seire er å "beseire og få det beste ut av alle fristelser og hindringer." Hva er våre hindringer? De er hver ny reaksjon i kjødet, hvert nederlag i å bli lik Kristus, hver stigning i vårt temperament, bitterhet eller opphisselse. Disse er hindringer å beseire og overvinne!

Jeg tror at mengder av mennesker som en gang tjente Herren nå lever i synd og vantro fordi Satan overbeviste dem om at de aldri kunne bli Kristuslike. De fortsatte å gjøre feil - og de reagerte med å slå seg selv ned, føle seg som de gikk på akkord, og putret over sine nederlag. Tilslutt ga de bare ganske enkelt opp.

Jeg spør deg - hva om David hadde ulmet og stekt i sine nederlag? Denne mannen ble avslørt foran hele verden som en horkarl og en morder. Han skrev: " .... min synd står alltid for meg." (Sal 51:5). "For mine misgjerninger stiger over mitt hode, de er som en stor byrde, de er altfor tunge for meg .... Jeg er kroket og fullstendig nedbøyd, hele dagen går jeg i sørgeklær." (Sal 38:5-7).

Men David stekte ikke i sine egne feiltrinn. Han omvendte seg av hele sitt hjerte - og han kunne si: "Du har vendt min klage til dans for meg. Du løste av meg mine sørgeklær og har ombundet meg med glede, " (Sal 30:12).

Den raskeste måten å "ta ut steken" på er å stole på Kristi tilgivelse. Og Kristus er rede til å tilgi hver gang. "For du, Herre, er god og tilgir gjerne. Du er rik på miskunn mot alle dem som påkaller deg." (Sal 86:5). "Han som forlater all din misgjerning, " (Sal 103:3).

Amen!