Takkofferet!

En av de viktigste versene i hele skriften finner vi i Peters første brev. Apostelen taler om nødvendigheten av å få vår tro prøvet: "Dette skjer for at deres prøvede tro, som er langt mer kostbar enn det forgjengelige gull - som jo lutres ved ild - skal finnes til lov og pris og ære ved Jesu Kristi åpenbarelse." (1Pet 1:7).

I det samme avsnittet forteller Peter oss hva vi kan forvente å møte i slike troens prøvelser: " .... selv om dere nå en liten stund .... har sorg i mange slags prøvelser." (vers 6).

Det greske ordet som brukes for "prøvelser" her betyr "forsøke, undersøke, prøve med vanskeligheter og motgang." En oversettelse sier det slik: "å sette sorgen på prøve." Peter sier: "Dersom du skal følge Jesus Kristus, så kommer du til å gå gjennom mange prøvelser og fristelser. Du vil bli hardt prøvet!"

Peter gjør det klart at slike trosprøver ikke er tiltenkt navnekristne. Disse heftige prøvelsene er tiltenkt overgitte kristne, de som er helliggjorte, lydige, stenket med Jesu blod - kristne som har et "levende håp" på grunn av sin tro. (se vers 2-5).

Gud sier ganske enkelt til oss gjennom dette avsnittet: "Deres tro er dyrebar for meg - mer dyrebar enn all verdens rikdom, som en dag vil forgå! Og i disse siste dager - når fienden sender all slags ondskap mot dere - så ønsker jeg at dere skal være istand til å stå sterke, med en urokkelig tro.

"Men for å frembringe en slik gylden tro i deg, så må jeg føre deg til et sted med store prøvelser. Tross alt så blir edelt metall kun prøvd gjennom ild. Så du må vite på forhånd at store prøvelser vil komme!

"Disse heftige prøvelsene vil vare bare en kort tid. Du vil gå gjennom en tid med stor nedtrykthet, tristhet, sorg og fortvilelse. Himmelen vil være som messing. Du vil undres på om dine bønner noensinne blir hørt. Til tider vil du bli fristet til å gi opp.

"Men jeg vil bevare deg og velsigne deg gjennom hver eneste mørk dag! Din del er ganske enkelt å ha tro til meg. Du vil bli bevart ved min kraft, gjennom tro!" " .... dere som ved Guds makt blir holdt oppe ved tro, til den frelse som er ferdig til å bli åpenbaret i den siste tid." (vers 4).

Kjære, disse heftige prøvelsene på din tro er viktig - fordi Guds bevarende, utfriende makt blir forløst i den grad du har tro på ham. Jo sterkere din tro er, jo mer av hans bevarende makt vil bli forløst i våre liv.

Paulus vitner om at han har holdt ut slike tunge motganger og prøvelser: "Jeg tjente Herren med all ydmykhet og under tårer og prøvelser som kom over meg ved jødenes onde planer." (Apg 20:19). Apostelen bruker det samme greske ordet for "prøvelse" som Peter gjør - som betyr: "forsøke, undersøke, prøve med vanskeligheter og motgang, å sette sorgen på prøve." Han anerkjente: "Jeg vet at i alt jeg går gjennom så prøver Herren å prege noe inn i meg. Han ønsker å frembringe en utholdende tro!"

Jakob skriver: "Når store prøvelser kommer over deg, så fryd deg! Du kan være sikker på at i slike tider er Gud i virksomhet i deg. Det er ikke djevelen som kommer etter deg og prøver å rive deg overende - men Herren, som ønsker å bygge deg opp. Han er i virksomhet, og fører deg til et sted hvor du hviler og stoler på ham!"

Jeg tror at en av de tingene Herren mest av alt ønsker å ta seg av i sin kirke er utålmodighet. Utålmodighet er rotårsaken til all knurring og klaging. Der det er utålmodighet kan det ikke finnes tro.

Og Guds folk er notorisk utålmodig! Gjennom historien har vi stadig gitt Gud tidsfrister, hvor vi roper: "Herre, hvor lenge trenger vi å be over dette? Hvor er du? Dersom du ikke gjør noe snart så vil det være for sent!"

Men Gud besvarer ikke den slags bønn. Istedet fortsetter han å prøve oss - for å få has på vår utålmodige ånd!

Peter forteller oss: "Derfor vet også Herren å utfri de gudfryktige fra prøvelser ...." (2Pet 2:9). Igjen er det samme ordet for "prøvelser" som er brukt på gresk, som betyr: "å sette sorgen på prøve."

Og Paulus skriver: "Dere har ikke møtt noen fristelse som mennesker ikke kan tåle. Og Gud er trofast. Han skal ikke la dere bli fristet over evne, men gjøre både fristelsen og utgangen på den slik at dere kan tåle den." (1Kor 10:13).

Det er veldig tydelig at Gud ikke ønsker å holde oss i våre prøvelser. Hvorfor skulle han være interessert i å holde oss fast i våre fristelser og sorger? Han får ikke noen ære av å prøve sine barn - men fra resultatene av våre prøvelser!

Det er bare en måte å flykte unna våre prøvelser på - og det er ved å bestå prøven. Tenk over det: Da du gikk på skolen, hvordan slapp du til slutt unna? Du besto den avsluttende eksamen. Og dersom du ikke sto ble du nødt til å gå om igjen.

Det var tilfellet med Israel i det Gamle Testamentet, da Gud førte dem til det Røde Hav. Gud prøvde sitt folk, testet dem i vanskeligheter. Han førte dem til randen av ødeleggelse - omringet dem med fjell på to sider, en sjø på den tredje og en fiende som nærmet seg på den fjerde.

Jakobs uttrykk " .... Komme i mange slags prøvelser ...." (Jak 1:2), viser tilbake til Israels prøvelser. Uttrykket betyr: "Å bli senket ned i et hull og omringet av fiender." Det er dette som skjedde med Israel. Gud slapp dem bokstavelig talt ned i et hull - en umulig situasjon menneskelig talt!

Men Herren satte Israel i disse omstendighetene for å forvente en spesiell reaksjon. Han ønsket at hans folk skulle erkjenne sin hjelpeløshet. Han ønsket å høre dem si: "Vi husker hvordan Gud befridde oss fra plagene. Vi husker hvordan han førte oss ut av prøvelsens smelteovn, hvor vi laget murstein uten strå og ikke hadde noen hvile. Dødsengelen kom over landet - men ingen av våre barn ble rørt.

"Gud utfridde oss da - og han vil gjøre det igjen! La oss fryde oss over hans trofasthet. Han er Gud - og han har gitt oss løfter han vil holde. Han vil beskytte oss mot enhver fiende som kommer mot oss. La oss nå alle danse for Herren i takknemlighet og takksigelse!"

Du kan tenke: "Hvordan kunne Gud forvente at Israel skulle ha denne slags reaksjon? De var bare mennesker - og de var i en håpløs situasjon. Var det forventet at de skulle danse midt i disse forferdelige omstendighetene?"

Ja - absolutt! Det var hemmeligheten til å komme seg ut av deres vanskelighet. Du skjønner, Gud ønsker noe fra oss alle i tider med overveldende vanskeligheter og prøvelser. Han ønsker at vi skal tilby ham et takkoffer midt i det hele!

Jeg tror Jakob hadde oppdaget denne hemmeligheten da han ga denne påminnelsen: " .... akt det for bare glede når dere kommer i mange slags prøvelser ...." (Jak 1:2). Han sa: "Ikke gi opp! Bygg et alter i ditt hjerte, og fremsi glade takksigelser midt i dine prøvelser."

Selvfølgelig fremsa Israel lovprisning og takksigelser til Herren - men de gjorde det på den gale siden av det Røde Hav! Ja, folket frydet seg hele natten - men Gud hadde ingen glede i det. Enhver kan rope i takknemlighet etter at seieren er kommet. Men spørsmålet Gud stilte Israel var: "Vil du prise meg før jeg sender hjelp - mens du fremdeles er midt i kampen?"

Jeg tror at dersom Israel hadde lovprist på "prøvelses siden" av det Røde Hav, så hadde de ikke vært nødt til å bli prøvd igjen ved vannene i Mara. Hadde de bestått prøven ved det Røde Hav, så ville ikke vannet ved Mara ha smakt bittert, men søtt. Og Israel ville ha sett vann springe frem overalt i ørkenen istedet for å gå tørste hele tiden.

Istedet måtte Gud fortsette å teste Israel, for å vente på at deres tro skulle vokse. Gang etter gang sto de overfor kamper, prøvelser, fristelser - fordi de aldri hadde noen tro å vise til Gud. Og disse prøvelsene ble stadig mer vanskelige og intense - fordi folket aldri stoppet midt i sine prøvelser for å gi Herren et takkoffer!

På den tiden trengte vårt kirkebygg en større oppussing. Sognebarnas problemer tårnet seg opp. Alle jeg kjente så ut til å gjennomgå en eller annen prøvelse. Og jeg følte byrden av det hele.

Til slutt trasket jeg inn på min kones kontor og plumpet ut til henne: "Jeg har nesten fått nok! Jeg er på enden av repet. Jeg må ta meg en måned fri. Jeg ønsker bare å forsvinne og gjøre ingenting."

Så gikk jeg inn i mitt eget kontor, satte meg ned og syntes synd på meg selv. Jeg begynte å klage til Gud: "Herre, hvor lenge vil du holde meg i denne ilden? Hvor lenge må jeg be over alle disse tingene før du gjør noe? Ser du ikke hvor sliten min ånd har blitt? Alt ser ut til å være blokkert av et slags hinder. Mine bønner er så inderlige som de aldri har vært i mitt liv. Allikevel ser ikke noe ut til å skje. Når skal du svare meg Gud?"

Plutselig falt den Hellige Ånd over meg - og jeg følte meg skamfull. Ånden visket til mitt hjerte: "Bare begynn å takk meg akkurat nå David. Gi meg et takkoffer - for alle de tidligere ting jeg har gjort for deg, og for de jeg skal gjøre i fremtiden.

"Takk meg for tjenesten i Times Square Church, for din helse, for din familie, for utfrielsen av din kone og datter fra kreft. Gi meg et takkoffer - og snart vil alt se annerledes ut! Din depresjon vil løftes av. Du vil ha fred i din kamp. Jeg vil velsigne din sjel med visshet!"

Disse ordene slo seg til ro i min ånd. Men jeg undret meg: "Hva mener Herren med 'et takkoffer'?" Jeg løp til min bibelordbok for å finne uttrykket i skriften. Jeg ble forundret over alle henvisningene jeg fant: (Eng.: sacrifice of thanksgiving = takkoffer)

* "De skal bære fram takkoffer og fortelle med jubel om hans gjerninger." (Sal 107:22).

* "Jeg vil bære fram takkoffer til deg, og påkalle Herrens navn." (Sal 116:17).

* "La oss tre fram for hans åsyn med pris (eng. thanksgiving), la oss juble for ham med salmer!" (Sal 95:2).

* "Jeg vil prise Guds navn med sang, og opphøye ham med lovprisning (eng. thanksgiving). Det skal behage Herren bedre enn okser ...." (Sal 69:31-32).

Jeg husket også på det mest kjente av alle Bibelsteder om takkoffer. "Gå inn gjennom hans porter med takkesang (eng. thanksgiving), inn i hans forgårder med lovsang. Takk ham og pris hans navn!" (Sal 100:4).

Da jeg leste en kommentar omkring dette siste verset oppdaget jeg at salmisten refererer til forsoningsdagen i det Gamle Testamentet. Og hvilken veldig dag det var!

Under den Gamle Pakt holdt Israel en årlig forsoningsdag, da folket ble renset fra alle syndene som hadde bygget seg opp i løpet av det foregående året. Hele forsoningen ble gjort gjennom et prestelig offer. Men før denne dagen hvert år, så må det ha vært en stygg, svart sky av depresjon som hang over leiren - fordi folket var nedlesset med byrden av sine oppsamlede synder.

For en veldig viktig seremoni forsoningsdagen var. Israelittene måtte planlegge ukevis på forhånd. Her er det som skjedde på denne dagen:

To unge geiter (kalt "kalver" i skriften) ble tatt med til inngangen til tabernaklet og presentert for ypperstepresten som et offer. Disse to geitene måtte ha samme vekt, høyde og lytefrihet. Et lodd ble kastet og en av geitene ble valgt til å være blodofferet. Et skarlagensrødt klede ble knyttet rundt nakken på det for å merke det til ofring. Den andre geiten var utpekt til å være syndebukk og holdt utenfor det hellige sted.

Den første geiten ble ført til alteret og slaktet, hvor dens blod ble samlet i en skål. Så tok presten blodet inn i det aller helligste, hvor han bar det frem med røkelse. Mens røkelsen brant fylte den det aller helligste med røyk, som representerte Guds nærvær. Så stenket presten blodet en gang på nådestolen og syv ganger foran den.

På utsiden lå hver eneste person utstrakt på marken gjennom hele offerseremonien. Ingen så noe av det mens det skjedde. Allikevel betydde ritualet at soning ble gjort for deres synder. Deres overtredelser for hele året ble tilgitt, eller "tildekket."

I kontrast til dette var den neste delen av seremonien ment å være en veldig synlig, illustrerende preken som alle israelittene kunne se. På dette tidspunkt skulle virkelig alle reise seg og juble.

Mens han enda var i det aller helligste, skiftet ypperstepresten om fra sine spesialklær og tok på seg sine vanlige presteklær. Så kom han ut og la begge hendene sine på hodet til den gjenværende syndebukken. Nå betyr det hebraiske ordet for syndebukk "fjerning". Og prestens handling med å legge hendene på syndebukken symboliserte overføringen av folkets synder til dyrets hode.

"Og Aron skal legge begge sine hender på den levende bukkens hode og bekjenne over den alle Israels barns misgjerninger og alle deres overtredelser og alle deres synder. Han skal legge dem på bukkens hode og sende den ut i ørkenen med en mann som står ferdig." (3M 16:21).

Den "mannen" som står nevnt her var en sterk, fysisk skikket mann som var utvalgt til den krevende oppgaven det var å lede syndebukken ut i ødemarken og forlate den der. Men denne mannen kunne ikke bare lede geiten til et hvilket som helst sted i ørkenen, fordi dyret kunne finne tilbake og folket ville bli minnet på sine synder. Så han måtte være fysisk forberedt på å lede geitebukken inn i et ubebodd område, et sted den ikke ville være istand til å vende tilbake fra.

"Og bukken skal bære alle deres misgjerninger med seg ut i villmarken, og så skal han slippe bukken løs i ørkenen." (vers 22). Uttrykket "villmarken" her betyr "et sted man ikke kan vende tilbake fra." Da den utvalgte mannen ledet syndebukken ut i ørkenen, ville han bli fulgt av en gruppe vakter som bar flagg. Deres bestemmelsessted var vanligvis en dal omgitt av bratte klipper, hvor bukken ville bli firt ned slik at den aldri kunne slippe ut igjen.

Nå da presten la hendene på syndebukken, noe som innledet den andre halvdelen av forsonings seremonien, bekjente han syndene til hele leiren. I hovedsak ba han: "Herre, legg mine synder og folkets synder på hodet til denne geiten. Dra nå bort!"

Den utvalgte ledsageren satte så et bånd på syndebukken og ledet den ut av leiren. Og hvilket syn det var for folket! Hele Israel sto og så på, jublet og frydet seg da syndebukken ble ledet bort. Det var en anskuelsespreken som alle - inkludert barn - kunne forstå: "Ikke bare er våre synder tilgitt - men de blir båret vekk fra oss!"

Folket visste at da geiten ble ledet bort fra deres midte ville den aldri bli sett mer. Og heller ikke ville Herren huske deres synder. Så et mektig rop steg opp fra leiren!

Dette er et vakkert bilde på hva Jesus Kristus gjør for oss. Begge geitene representerer Jesus - lammet som ble slaktet for oss, og den andre som bærer bort verdens synder:

"Sannelig, våre sykdommer har han tatt på seg, og våre piner har han båret. Men vi aktet ham for plaget, slått av Gud og gjort elendig." (Jes 53:4). "Han som bar våre synder på sitt legeme opp på treet, for at vi skal dø bort fra syndene og leve for rettferdigheten. Ved hans sår er dere blitt legt." (1Pet 2:24). Lik den utvalgte mannen som ledet bort syndebukken har Jesus begravet våre synder på et "ubebodd sted": " .... Du skal kaste alle deres synder i havets dyp." (Mika 7:19).

Vi lever i den tid da vår yppersteprest Jesus allerede har presentert offeret av sitt blod til faderen, for å gjøre soning for våre synder. Kristus har visket bort alle våre overtredelser, og de vil aldri mer bli tatt i bruk mot oss. Så for oss er forsoningsverket fullbragt.

Men lik israelittene skal vi også komme inn i Herrens forgårder som Salme 100 sier - med takk og lovsang. Og vi skal bringe med oss to "geiter".

"Kom med ord og vend om til Herren! Si til ham: Forlat all misgjerning og ta imot det gode vi kan yte - så skal vi gi deg våre leppers offergaver!" (Hos 14:3). Ordet lepper her kan også bety "kalver". Den fulle betydningen av dette uttrykket på hebraisk er: "Vi vil gi deg unge okser, og også våre lepper."

Vårt takkeoffer skal lages av de to geitene vi tar med - en offergave med våre lepper, våre røster. Gud sier: "Kom inn i mitt nærvær med deres takksigelses ord. Tal, syng ut deres lovprisning til meg!"

Vi skal ikke lenger komme til Gud med offer av blod eller sølv og gull for forsoning. Istedet skal vi bringe ham et lovprisnings og takkeoffer fra våre lepper: "La oss derfor ved ham alltid bære fram lovprisningsoffer til Gud, det er: frukt av lepper som priser hans navn." (Heb 13:15). "Frukten av lepper" er vår takk og lovprisning!

Lytt til Jonas' ord: "Du kastet meg i dypet .... Strømmen omgav meg, alle dine brenninger og bølger slo over meg .... Dypet omgav meg .... Til fjellenes grunn sank jeg ned, jordens bommer lukket seg etter meg for evig ...." (Jon 2:4-7).

Jonas hadde nådd bunnen, gravlagt i buken på en hval. Han var i sitt livs kamp - fylt med desperasjon, skam og skyldfølelse. Han var tung om hjertet - bokstavelig talt så langt nede som en person kan komme. Han trodde Gud hadde forlatt ham.

Så hvordan kom Jonas opp av sitt hull? For å si det enkelt, han besto prøven! "Da min sjel vansmektet i meg, kom jeg Herren i hu .... Men jeg vil ofre til deg med takksigelsens røst .... " (Jon 2:8,10).

Jonas fikk ikke noe ord om utfrielse. Han var i en håpløs situasjon, med alt omkring seg mørkt og truende. Han var i ferd med å besvime. Men da han kom til et slikt punkt sa han: "Jeg vil bare takke Herren!"

Midt i alle sine vanskeligheter gikk Jonas inn i Herrens nærvær med sine leppers "kalver" - og han framsa takk! Gud svarte: "Det er det jeg har ventet på at du skal si Jonas. Du har stolt på meg midt i alt sammen. Du har bestått prøven!"

Skriften sier: "Da talte Herren til fisken, og den spydde Jonas opp på det tørre land." (Jon 2:11). Med en befaling fra himmelen, og fisken spyttet Jonas opp på land. Og den nedtyngede mannen må ha rullet rundt på stranden og ropt: "Jeg er fri! Jeg er fri!" Han danset sannsynligvis mens han dro tang og tare ut av håret - fordi han allerede var ved takkofferets alter!

Du kan kanskje spørre: "Broder Dave, dersom jeg består min nåværende prøve, vil det garantere at jeg aldri trenger å gå gjennom enda en?" Nei - ingen garanti i det hele tatt! Vår tro må stadig bli tappet ut av oss, ganske enkelt fordi vi lever i denne falne, syndige verden. Herren må fortsette med å gi oss oppmuntring.

Dette er grunnen til at Paulus befaler oss: " .... men la i alle ting deres bønneemner komme fram for Gud i påkallelse og bønn med takk." (Fil 4:6). "rotfestet og oppbygget i ham, grunnfestet i troen slik dere har lært, rike på takk." (Kol 2:7).

Går du gjennom en tøff tid akkurat nå? Har du fiender som sårer deg, sliter deg istykker? Står du overfor en situasjon som du ikke kan gjøre noe med? Er du nedtrykt av sorg eller påkjenninger? Føler du at du ganske enkelt ikke kan fortsette?

Kjære hellige, ikke få panikk. Det er ikke djevelen som arbeider med deg - men Gud! Herren vet at du trenger stor tro for å seire i de mørke tidene som ligger foran deg. Du trenger virkelig å være i stand til å stå ved tro alene. Men, han vet at din tro må være en tro prøvet i ild - sorgens, prøvelsens og vanskelighetens ild.

Hvordan du reagerer i en krise bestemmer din vandring med Gud etterpå. Dersom du gjør tingene på din måte - dersom du ikke venter på at Herren skal ordne opp i din situasjon - så vil du snuble hele resten av veien.

Når du ikke har noen steder å vende deg, vend deg til takksigelsen. Takk Gud for hans tilgivelse - for å ha løst deg fra alle din tidligere synder. Takk ham for å ha reddet deg fra løvens gap .... for å ha gitt deg et nytt hjem i herligheten .... for alle hans tidligere velsignelser, for alle hans løfter, for alt han kommer til å gjøre. I alle ting, gi takk!

Vi tjener en Gud som vil spy oss ut av vår dypeste krise og opp på en trygg strand. Så bygg et alter for ham i ditt hjerte akkurat nå, midt i din krise. Og bær frem for ham ditt takkoffer!