Tro uten fortrolighet er ingen tro

Jeg har alltid undret meg over et spørsmål Jesus stiller i Lukas 18:8: "Men når Menneskesønnen kommer, mon han da vil finne troen på jorden?" Hva kunne Herren mene med dette? Når jeg ser meg rundt på Jesu Kristi kirke i dag, så tror jeg at ingen annen generasjon har vært mer fokusert på tro en vår.

Alle ser ut til å tale om tro. Det er overflod av prekener om temaet. Seminarer og konferanser om tro blir holdt over hele landet. Bøker om emnet fyller bokhyllene hos kristne bokhandlere. Mengder av kristne flokker seg på møter for å bli holdt oppe og oppmuntret av et budskap om tro.

I dag finnes det trosforkynnere, troslærere, trosbevegelser, ja til og med trosmenigheter. Det er tydelig at dersom det finnes noen form for spesialisering omkring et bestemt emne i kriken i dag, så er det om dette emnet: tro.

Men sørgelig nok, det som de fleste mennesker betrakter som tro i dag er ikke tro i det hele tatt. Faktisk er det slik at Gud vil avvise mye av det som blir kalt for og praktisert som tro. Han vil ganske enkelt ikke godta det. Hvorfor? Det er forvrengt tro.

Mange forkynnere i dag menneskeliggjør fullstendig emnet tro. De beskriver det som om troen eksisterer bare for personlig vinning eller for å dekke egne behov. Jeg har hørt pastorer erklære: "Tro er ikke å be Gud om det du trenger. Det er å be ham om det som du kan drømme om. Dersom du kan drømme om det, så kan du få det."

Den tro disse menn forkynner er jordisk, rotfestet i denne verden, materialistisk. Den tilskynder troende til å be: "Herre, velsign meg, la meg ha fremgang, gi meg!" Behovene til en fortapt verden blir ikke tatt hensyn til. Jeg kan ikke få sagt dette sterkt nok: denne slags tro er ikke det Gud ønsker av oss. Den kan ikke handle om vinning uten gudsfrykt.

Det finnes en spesielt farlig læresetning om tro som blir forfektet i dag. Den hevder at de mest gudfryktige troende er de som har "arbeidet på sin tro" for å oppnå et komfortabelt liv for seg selv. I følge denne doktrinen er de menneskene vi skal etterligne de som kjører de største og dyreste bilene, og som eier de største og mest prangende husene.

Dette er fullstendig kjetteri. Dersom det var slik, så ville de mest hellige troende være dem som bedro andre økonomisk. Det ville bety at vårt daglige fokus ville være på å gjøre alle mulige slags krumspring for vår egen vinnings skyld. Det er ganske enkelt ikke Jesu Kristi evangelium.

Men mitt fokus i dette budskapet er ikke på fremgangsteologer eller læresetninger om personlig vinning. Det er på dem som virkelig elsker Jesus, og som ønsker å leve i tro på en måte som behager ham. Mitt budskap til enhver slik troende er dette: all sann tro er født ut av et intimt fellesskap med Kristus. Faktisk så er det slik at dersom din tro ikke kommer som et resultat av et slikt fortrolig forhold, så er det i hans øyne ikke tro i det hele tatt.

Når vi leser Hebreerbrevet 11, så finner vi en fellesnevner i livet til de menneskene som er nevnt. Hver og en av dem har en bestemt karakteristikk som betegner den slags tro som Gud elsker. Hva var dette elementet? Deres tro var født ut av en dyp fortrolighet med Herren.

Faktum er at det er umulig å ha en tro som behager Gud uten å dele et intimt forhold med ham. Hva mener jeg med intimitet/fortrolighet? Jeg snakker om en nærhet til Herren som kommer av å lengte etter ham. Denne slags intimitet er en nær, personlig binding, et fellesskap. Det oppstår når vi lengter etter Herren mer enn noe annet i dette livet.

La oss se på fire eksempler på trosfylte tjenere som vandret nær Gud, slik de nevnes i Hebreerbrevets kapittel 11:

1. Vårt første eksempel er Abel. Skriften sier: "Ved tro bar Abel fram for Gud et bedre offer enn Kain. Ved den fikk han vitnesbyrd om at han var rettferdig, for Gud vitnet om hans gaver. Og ved sin tro taler han ennå etter sin død." (Hebr. 11:4).

Jeg ønsker å bemerke flere betydningsfulle ting om dette verset. For det første så vitnet Gud selv om Abels gaver eller offer. (Legg merke til at det var mer enn ett offer. Abel bar tydeligvis regelmessig frem offer for Herren.)

For det andre så måtte Abel bygge et alter for Herren hvor han brakte frem sine offer. Og han ga ikke bare lytefrie lam som offer, men fettet fra disse lammene også. Skriften forteller oss: "Abel bar også fram et offer, som han tok av de førstefødte lam i flokken og deres fett." (1.Mos. 4:4).

Hva er fettet et bilde på her? 3. Mosebok sier om fettet: "Og presten skal brenne det på alteret. Det er ildoffermat til velbehagelig duft. Alt fettet hører Herren til." (3. Mos. 3:16). Kort sagt så er fettet for Herren.

Du skjønner, fettet var en del av offeret som fikk en behagelig duft til å stige opp. Denne delen av dyret tok raskt fyr og brant opp, og forårsaket den velbehagelige duften. Herren sier om fettet: "Det skal være en evig lov for dere, fra slekt til slekt, hvor dere så bor. Fett og blod skal dere ikke ete." (3:17). Fettet er Herrens.

Fettet her står for en type bønn eller fellesskap som er tillatelig for Gud. Det representerer vår tjeneste for Herren i lønnkammeret. Og Herren selv uttaler at en slik fortrolig lovprisning stiger opp til ham lik en velbehagelig lukt.

Den første omtale av en slik tilbedelse i Bibelen er Abels. Abel tillot at offeret og fettet ble fortært på Herrens alter. Det betyr at han ventet i Guds nærvær til hans offer steg opp til himmelen.

Dette er grunnen til at Abel er nevnt i Hebreerbrevet 11's trosgalleri. Han er den type tjener som hadde fellesskap med Herren og ofret ham det beste av alt han hadde. Slik Hebreerbrevet sier, så lever Abels eksempel enda i dag som et vitnesbyrd om sann, levende tro: "Og ved sin tro taler han ennå etter sin død." (Hebr. 11:4.).

Hvordan fikk Abel en slik tro? Tenk på de forbløffende samtalene denne unge mannen må ha overhørt av sine foreldre, Adam og Eva! Paret må opplagt ha snakket om sine tidlige dager i hagen med Herren. De må utvilsomt ha nevnt den vidunderlige tiden med fellesskapet med Gud, da de vandret og samtalte med ham da "dagen var blitt sval".

Prøv å forestill deg hvilke tanker som gikk gjennom Abels hode da han hørte disse historiene. Han tenkte sannsynligvis: "Hvor vidunderlig det må ha vært. Min far og mor hadde et levende forhold til selve Skaperen."

Mens Abel grunnet på dette, må han ha tatt en beslutning i sitt hjerte: han bestemte seg for at han ikke ville leve på sine foreldres historie. Han kunne ikke slå seg til ro med kun å overta en tradisjon. Han måtte få sin egen berøring av Gud.

Var det slik at Abel sa til seg selv: "Jeg ønsker ikke å høre mer om tidligere erfaringer med Herren. Jeg ønsker å kjenne ham nå, for meg selv, i dag. Jeg ønsker å ha et forhold til ham, å ha fellesskap og samtale med ham."

Det er dette slags "fett" vi skal ofre til Gud i dag. Som Abel, så skal vi gi ham det beste av vår tid, i vårt lønnkammer. Og vi skal tilbringe tilstrekkelig tid der, i hans nærvær, og tillate ham å brenne opp våre offer av intim tilbedelse og fellesskap.

Sammenlign så Abels offer med hans bror Kains offer. Kain bar frem frukt til Herren, et offer som ikke krevde et alter. Det var intet fett, ingen olje, ingenting som kunne bli brent opp. Som et resultat var det ingen søt aroma som steg opp til himmelen.

Med andre ord, så var det ingen intimitet forbundet med det, ingen personlig utveksling mellom Kain og Herren. Du skjønner, Kain brakte frem et offer som ikke krevde at han var i Guds nærvær eller søkte fellesskap med ham. Dette er grunnen til at Skriften sier at Abel brakte frem et "bedre offer" enn Kain.

Men, ta ikke feil: Gud æret offeret som Kain brakte ham. Men Herren ser til hjertet, og han visste at Kain ikke lengtet etter å være i hans nærvær. Dette var tydelig i det offer som Kain valgte å gi.

Etter min oppfatning representerer Kain mange kristne i dag. Slike troende som går til kirken hver uke, tilber Gud og ber ham om å velsigne dem og gi dem fremgang. Men de har intet ønske om intimitet med Herren. De ønsker at deres himmelske Far skal svare deres bønner, men de ønsker ikke et forhold til ham. De søker ikke hans åsyn, lengter ikke etter hans nærvær, hungrer ikke etter fellesskap. Lik Kain så har de ganske enkelt intet ønske om å bruke tid i hans nærvær.

I motsetning søker den intime, trofaste tjener Guds berøring i sitt liv. Lik Abel så vil de ikke nøye seg med mindre. Denne tjeneren sier til seg selv: "Jeg er bestemt på å gi Herren all tid han ønsker av meg i fellesskap. Jeg lengter etter å høre hans milde, viskende røst tale til meg. Så jeg kommer til å være i hans nærvær til han forteller meg at han er fornøyd."

2. Enok nøt også dette nære fellesskapet med Herren. Hans fortrolighet med Herren var faktisk så intimt, at Herren rykket ham bort til herligheten lenge før hans liv på jorden skulle ha tatt slutt: "Ved tro ble Enok bortrykket, så han ikke skulle se døden. Han ble ikke funnet, fordi Gud hadde bortrykket ham. For før han ble bortrykket, fikk han det vitnesbyrdet at Gud hadde behag i ham." (Hebr. 11:5).

Hvorfor valgte Herren å bortrykke Enok? De første ordene i dette verset forteller oss dette rett frem: det var på grunn av hans tro. Videre forteller de siste ordene oss at Enoks tro behaget Gud. Det greske grunnordet for 'behaget' i dette verset betyr 'fullt ut forent', 'helt enige', 'i fullstendig enhet'. Kort sagt, Enok hadde det nærest mulige fellesskap med Herren som noe menneskelig vesen kunne nyte. Og dette intime fellesskapet var velbehagelig for Gud.

Bibelen forteller oss at Enok begynte å vandre med Herren etter at han fikk sin sønn Metusalah. Enok var sekstifem på den tiden. Så tilbrakte han de neste 300 år med å ha intimt fellesskap med Gud. Hebreerbrevet gjør det klart for oss at Enok var så fortrolig med Faderen, så nær ham i stadig samtale, at Gud valgte å ta ham hjem til seg selv. Herren sa i hovedsak til Enok: "Du kan ikke komme videre i kjødet. For å gjøre vårt forhold mer fortrolig må jeg føre deg hit ved min side." Så feide han Enok av gårde til herligheten.

I følge Skriften så var det Enoks intime forhold til seg som behaget Gud. Etter hva vi vet så utførte denne mannen aldri et mirakel, utviklet aldri en dyp teologi eller gjorde andre store gjerninger som var verd å nevne i Skriften. I stedet leser vi denne enkle beskrivelse av den trofaste mannens liv: "Enok vandret med Gud."

Enok hadde intime samtaler med Faderen. Og hans liv er nok et vitnesbyrd om hva det virkelig betyr å vandre i tro.

3. Vårt neste eksempel på en nær vandring med Gud er Noah. Hebreerbrevet forteller oss: "Ved tro bygde Noah, i hellig frykt, en ark til frelse for sin husstand, etter at han var blitt varslet av Gud om det som ennå ikke var sett. Ved den fordømte han verden, og ble arving til rettferdigheten av tro." (Hebr. 11:7).

Når vi leser denne mannens historie i 1. Mosebok, så oppdager vi at "Noah fant nåde for Herrens øyne." (1.Mos. 6:8). Det neste verset forteller hvordan han fant denne nåden: "Noah vandret med Gud" (6:9). Noah kjente tydeligvis Guds røst. Når som helst Gud talte til ham så adlød han. Om og om igjen leser vi: "Herren sa til Noah .. og Noah gjorde slik. Han gjorde i ett og alt som Gud hadde befalt ham." (se 6:13, 22, 7:1, 5, 8:15, 18).

Prøv å forestill deg all den tid Noah må ha tilbrakt alene med Gud. Tross alt måtte han motta detaljerte instruksjoner fra Herren om hvordan han skulle bygge arken. Men Noahs fortrolighet med Gud gikk langt ut over de retningslinjer han mottok. Skriften sier at Herren delte sitt hjerte med Noah, og viste ham det onde i menneskenes hjerter. Og han åpenbarte for Noah sine planer om menneskehetens fremtid.

4. Abraham nøt også intimt fellesskap med Gud. Se bare på hvordan Gud selv beskriver sitt forhold til denne mannen: "min venn Abraham" (Jes 41:8). Likedan viser det Nye Testamente oss: "Abraham trodde Gud ... og han ble kalt Guds venn." (Jak. 2:23).

Hvilken utrolig anbefaling, å bli kalt Guds venn! De fleste kristne har sunget denne velkjent sangen: "Hvilken venn vi har i Jesus." Disse bibelversene viser oss denne sannheten med kraft. Å få universets Skaper til å kalle en mann sin venn ser ut til å være hinsides menneskelig forståelse. Men det skjedde med Abraham. Det er et tegn på denne mannens store fortrolighet og intime fellesskap med Gud.

Det hebraiske ordet som Jesaja bruker for 'venn' her antyder 'hengivenhet og nærhet'. Og på gresk betyr ordet for 'venn' som Jakob bruker, en 'nær, kjær medarbeider'. Begge deler innbefatter en dyp felles fortrolighet.

Resultatet av denne fortroligheten er ikke bare en nær hengivenhet for Herren, men også en stadig økende frikobling fra denne verden.

Jo nærmere vi vokser til Kristus, jo større blir vår lengsel etter å leve helt og fullt i hans nærvær. Videre vil vi se mer og mer at Jesus er vår eneste sanne grunnvoll.

Bibelen forteller oss at Abraham "ventet på staden med de faste grunnvoller, den som har Gud til byggmester og skaper." (Hebr. 11:10). For Abraham var ingenting i dette livet permanent. Skriften sier at verden var "et fremmed land" (v.9) for ham. Det var ikke et sted for å slå rot.

Allikevel var Abraham ingen mystiker. Han var ingen asket som tok på seg en from mine og levde i en åndelig tåkeheim. Denne mannen levde et jordisk liv, og var tungt involvert i verdens gjøremål. Han var tross alt eier av tusener av kveg. Og han hadde nok tjenere til å forme en liten milits. Abraham måtte være en travelt opptatt mann, som ga sine tjenere ordrer og som solgte og kjøpte sitt kveg, sine sauer og sine geiter.

Men på en eller annen måte, på tross av hans mange forretningsaffærer og ansvar, så fant Abraham tid til intimt fellesskap med Gud. Og fordi han vandret tett inn til Gud, så ble han mer og mer mistilfreds med denne verden. Abraham var velstående, fremgangsrik, med massevis av gode ting som kunne holde ham opptatt. Men ingenting i dette livet kunne distrahere ham fra å lengte etter det himmelske landet som lå foran ham. Hver dag lengtet ham mer og mer etter å komme nærmere dette bedre sted.

Det himmelske landet Abraham lengtet etter er ikke et bokstavelig sted. Det er heller å være hjemme hos Faderen. Du skjønner, det hebraiske ordet for dette uttrykket 'himmelske land', er Pater. Det kommer fra et rot-ord som betyr Far. Så det himmelske landet Abraham søkte var, bokstavelig talt, hjemme hos Faderen.

Hva betyr dette for oss i dag? Det betyr at å bevege oss i retning av det himmelske landet ikke bare handler om å oppnå himmelen en gang i fremtiden. Men det handler om daglig å erfare Faderens nærvær her og nå.

Hebreerbrevet forteller oss at alle disse fire mennene som jeg har nevnt - Abel, Enok, Noah og Abraham - døde i tro (se Hebr.11). Hver og en av dem var frikoblet fra denne tidsalders ånd. Og alle søkte de et annet land. Verden var ganske enkelt ikke deres hjem.

Men dette betydde ikke at de måtte vente til de kom til himmelen før de kunne nyte Faderens nærhet. Tvert imot, som pilegrimer som passerte gjennom dette livet, søkte de stadig Guds nærvær. Ingenting på jorden kunne hindre dem i å bevege seg fremover, og søke en dypere og tettere vandring med Faderen.

Ved sine trofaste eksempler sa disse menn: "Jeg er på jakt etter et sted nærmere min Far. Og det stedet er hinsides det som denne verden kan tilby. Jeg setter pris på de mange velsignede gaver Gud har gitt meg i min kjære familie og gudfryktige venner. Ingenting i denne verden kunne erstatte den kjærlighet jeg har for dem. Men jeg vet at det er en enda større kjærlighet å få erfare hos Faderen."

Hebreerbrevet 11 taler om mange andre hvis tette vandring i tro behaget Faderen. Ved tro, utførte disse tjenerne store mirakler og gjorde mange forbløffende ting. Og når vi gransker deres liv, så ser vi at også de delte den samme fellesnevner: de forsaket alle denne verden og dens fornøyelser for å vandre tett med Gud.

Kan du hevde det samme? Lengter ditt hjerte etter en tettere vandring med Herren? Er det en voksende utilfredshet i deg over denne verdens ting? Eller er ditt hjerte knyttet til jordiske ting?

Markus 4 forteller en historie om Jesus og hans disipler i en båt som blir kastet omkring på et opprørt hav. Når vi entrer scenen har Kristus nettopp stilnet bølgene med en enkelt befaling. Nå vender han seg til disiplene og spør: "Har dere ennå ikke tro?" (Mark. 4:40).

Du kan synes at dette høres hardt ut. Det var jo bare menneskelig å frykte i en slik storm. Men Jesus skjente ikke på dem av den grunn. Tvert imot så fortalte han dem: "Etter all denne tiden sammen med meg, så vet dere ennå ikke hvem jeg er? Hvordan kunne dere vandre med meg så lenge og ikke kjenne meg bedre?"

Disiplene var virkelig forbløffet over de utrolige miraklene Jesus nettopp hadde utført. Skriften sier: "De ble slått av stor frykt og sa seg imellom: Hvem er dette, siden både vinden og sjøen adlyder ham?" (Mark. 4:41).

Kan du forestille deg det? Jesu egne disipler kjente ham ikke. Han hadde personlig kalt hver av disse mennene til å følge ham. Og de hadde gjort tjeneste for mengder av mennesker ved hans side. De hadde utført helbredelsesmirakler og gitt mat til masser av sultne mennesker. Men de var fremdeles fremmede for hvem deres Mester egentlig var.

Det samme er tragisk nok tilfelle i dag. Mengder av kristne har reist i båten sammen med Jesus, tjenestegjort ved hans side, nådd menneskeskarer i hans navn. Men de kjenner ikke virkelig sin Mester. De har ikke tilbrakt fortrolig tid innelukket sammen med ham. De har aldri sittet stille i hans nærvær og åpnet sine hjerter for ham, ventet og lyttet for å forstå hva han ønsker å si til dem.

Vi ser en annen scene angående disiplenes tro i Lukas 17. Disiplene kom til Jesus og ba: "Øk vår tro!" (Luk. 17:5).

Mange kristne i dag stiller det samme spørsmålet: "Hvordan kan jeg oppnå tro?" Men de søker ikke Herren selv etter svaret. I stedet løper de til konferanser og møter som hevder å lære de troende hvordan de skal øke sin tro. Eller de kjøper stabler med bøker som tilbyr ti raske steg til en større tro. Eller de reiser hundrevis av mil for å lytte til undervisning om tro av fremstående evangelister og lærere.

Jeg kan fortelle deg uten tvil at du vil aldri i sannhet øke din tro på noen av disse måtene. Dersom du ønsker en større tro, så må du gjøre de samme ting som Jesus ba sine disipler om i dette avsnittet. Hvordan svarte han deres spørsmål om tro? " ... bind opp om deg og vær min oppvarter mens jeg eter og drikker ... "( Luk. 17:8).

Jesus sa i hovedsak: "Ta på dere tålmodets kappe. Kom så til mitt bord og et med meg. Jeg ønsker at du skal gi meg mat der. Du arbeider med glede for meg hele dagen. Nå ønsker jeg at du skal samtale med meg. Sitt ned sammen med meg, åpne ditt hjerte og lær av meg. Det er så mange ting jeg ønsker å tale om inn i ditt liv."

Ikke slå deg til tåls med flere teologiske forklaringer om tro. Ikke se deg om etter flere steg for å prøve å oppnå den. Bare vær alene sammen med Jesus, og la ham tale sitt hjerte til deg. Sann tro blir født i lønnkammerets intime bønn. Så gå til Jesus og lær av ham. Dersom du tilbringer kvalitetstid sammen med ham så vil troen i sannhet komme. Han vil føde troen i din sjel slik du aldri har erfart den før. Tro meg, når du hører hans milde, stille stemme tale, vil troen eksplodere inne i deg.

Dette stedet, denne byen, er i Kristus ved troen. Den hvile våre fedre lengtet etter finnes i ham. Vi har i dag mottatt det løfte som de bare kunne forutse og omfavne i tro.

Jesus sa: "Abraham, deres far, frydet seg til å se min dag. Og han så den og gledet seg." (Joh. 8:56). Abraham forutså den dagen da Kristus ville komme til jorden og bygge den grunnvoll han forestilte seg. Og patriarken frydet seg over å vite at et velsignet folk ville leve på den dagen. Han visste at de ville glede seg over uforstyrret tilgang til himmelsk dialog og felleskap med Gud.

Men i dag går mange kristne fullstendig glipp av dette løftet. I stedet lever de i unødig uro. De farer hit og dit for å bygge opp en tro som "gir resultater." De er stadig fanget opp i et jag av aktiviteter, og gjør ting for Gud som til slutt er bare en byrde. De har aldri fullstendig hvile i Kristus. Hvorfor? De lukker seg ganske enkelt aldri inne med Herren, og tilbringer en stille stund sammen med ham.

Dersom du er forelsket i noen så ønsker du å være i den personens nærvær. Dere ønsker begge å være sammen med hverandre, åpne deres hjerter og være intime. Det samme er tilfelle med vårt forhold til Jesus. Dersom vi elsker ham bør vi stadig tenke: "Jeg ønsker å være sammen med min Herre. Jeg ønsker å erfare hans nærvær. Så jeg ønsker å dra meg nær til ham, og vente på hans nærvær inntil jeg vet at han er fornøyd. Jeg vil være der til jeg hører ham si: 'Gå nå, og fryd deg i min kjærlighet.' "

I den siste tiden har jeg hørt Herrens milde, stille røst viske noe til meg etter mine bønnestunder sammen med ham. Han sier: "David, vær så snill ikke gå enda. Vær sammen med meg. Det er så få som samtaler med meg, så få som virkelig elsker meg, så få som blir og lytter til mitt hjerte. Og jeg har så mye å dele." Det er nesten et rop, en bønn som jeg hører i hans røst.

Så sier Herren til meg: "La meg vise deg hvor du finner din tro, David. Det er når du kommer til meg. Det er når du venter på meg, og tjenestegjør for meg, inntil du hører og kjenner det som er på mitt hjerte."

"Din tro finnes i din voksende lengsel etter å komme inn i mitt nærvær. Det er når du ser fram til vår neste tid sammen. Det er i den grad du har funnet, at å være alene med meg er ditt livs største glede."

Dette er sann tro.