Tvil - Synden som Gud hater mest

Av all den synd vi kan begå er tvil den som Gud hater mest. Ifølge både det Gamle og det Nye Testamente gjør vår tvil Gud sorg, oppegger ham og forårsaker ham stor smerte. Vi ser et utmerket eksempel på dette i det gamle Israel, etter at Gud befridde sitt folk fra Faraos hånd.

Salmisten klager: "Vi har syndet med våre fedre, vi har gjort ille og levd ugudelige. Våre fedre i Egypt aktet ikke på dine undergjerninger. De kom ikke i hu dine mange nådegjerninger, men var gjenstridige ved havet, ved Rødehavet." (Sal. 106:6-7).

Forfatteren gjør en bekjennelse her. Hva var den onde synd som Israel hadde begått? Det var tvilen på at Gud fortsatt ville utfri dem, selv etter at han hadde utført et utrolig mirakel for dem ved Rødehavet.

Salmisten ber oss om å forestille oss Guds folk mens de sto og frydet seg på seierssiden av Rødehavet. Herren hadde nettopp utført et av de største miraklene i menneskets historie, og befridd Israel fra de mektige egypterne. Men, hvordan reagerte disse samme menneskene da de sto overfor vanskeligheter etterpå? De tvilte på Guds trofasthet.

Forfatteren sier i hovedsak: "Kan du fatte det? Vår Herre har handlet overnaturlig på våre vegne, og befridd oss fra fienden. Men selv etter dette utrolige mirakelet så stolte vi ikke på ham. Hvordan kunne vi finne på å provosere Gud på en slik måte?"

Det var en helt annen historie da Israel sto på seierssiden av Rødehavet. De sang og danset da de så den mektige egypterhæren synke ned i ødeleggelsen: "Han truet Rødehavet så det ble tørt. Han lot dem gå gjennom dypene som i en ørken. Han frelste dem av hans hånd som hatet dem, og forløste dem fra fiendens makt. Vannet dekket deres motstandere, ikke én av dem ble tilbake. Da trodde de på hans ord, de sang hans pris." (Sal. 106:9-12).

Israelittene sang den rette sangen - en lovsang til den allmektige Gud - men de sang den på feil side av havet. Enhver kan synge og lovprise etter at de har vunnet seier. Men Israel hadde sviktet stort på prøvelsens side av Rødehavet. Der stolte de ikke på Gud i det hele tatt.

Nå, etter at de hadde erfart en mirakuløs utfrielse fra Egypt, kommer salmisten med disse sjokkerende uttalelsene: "Men snart glemte de hans gjerninger, de ventet ikke på hans råd .... Og de foraktet det herlige land, de trodde ikke hans ord." (Sal 106:13, 24).

Ser du hva som skjedde her? Gud hadde vist seg trofast mot sitt folk i Egypt og utført utrolige tegn og under for dem. Ved ti forskjellige anledninger førte han dom over Egypt, men hadde bevart israelittene trygge.

Men, ifølge salmisten, så hadde ikke disse miraklene gjort noe som helst inntrykk på Israel. Da vanskelige tider kom, så tittet folket seg sannsynligvis tilbake og betraktet disse tidligere undere kun som naturlige katastrofer. Moses prøvde å overbevise dem om at alt var av Gud som handlet på deres vegne. Han bønnfalt: "Herren bruker alle disse miraklene for å iscenesette deres befrielse." Men de tvilte fortsatt på Gud, og tok hans mektige gjerninger for gitt.

Vi skal selvfølgelig ikke bygge vår tro på mirakler alene. Tvert imot så styrker den Hellige Ånd vår tillit til Herren gjennom våre prøvelser og vanskeligheter. Men enda Israel hadde vært vitne til ti rystende tegn og under slik verden aldri hadde sett, så ankom de allikevel Rødehavet uten en trevl av tro til Gud.

Israel hadde kommet til seierssiden av Rødehavet. Stedet de sto på var på hebraisk kjent som "inngangen til en stupbratt klippe." Navnet betydde også "på randen av krise." Guds folk balanserte bokstavelig på randen av en veldig ødemark. Men Herren hadde ledet dem dit fordi han hadde en plan i tankene for dem.

I dagene som lå foran ville Gud på overnaturlig vis sørge for ethvert behov hans folk sto overfor. Det var ingen dagligvarebutikker i denne ødemarken, men Israel ville bli matet med manna fra himmelen. Det fantes ikke vann, men Herren ville skaffe tilveie kilder fra en klippe for å slukke deres tørst. Det var ingen varehus, men folkets klær og sko ble på mirakuløst vis aldri utslitt. Gud overså ikke en eneste eventualitet.

Han hadde til og med lesset dem ned med sølv og gull før han førte dem ut av Egypt. Og så, med en gang de var ute i ødemarken, ga han dem overnaturlig styrke. Det fantes ikke en eneste svakelig person blant dem. Gud beskyttet den fra den brennende ørkenen ved å dekke dem med en sky. Om natten sørget han for en overnaturlig ild, som varmet dem fra den kjølige ørkenen, og trøstet dem med en glød som lyste opp i mørket.

Jeg sier deg, Israel sto ikke overfor noen farer i det hele tatt, fordi Gud sørget for dem ved ethvert veiskille. Men det var én ting han ikke kunne skaffe dem: tillit og tro. Selv etter Guds mange mirakuløse inngrep overfor Israel fortsatte hans folk å tvile på ham.

På dette punkt, la meg stille deg et spørsmål: hvorfor tror du Gud valgte seg Israel som sitt folk? Tross alt, så var de en bitteliten nasjon, et ubetydelig folk. Hvilken hensikt hadde Gud med å ta dem ut av Egypt og plassere dem i Kanaan? Var det for å gi dem fine hjem, vingårder og masser av melk og honning? Var det for å sørge for at de hadde et enkelt liv, slik at de kunne ofre og tilbe av fri vilje i generasjon etter generasjon?

Nei. Denne mektige utfrielsen handlet ikke om at Gud førte sitt folk til et sted hvor de stadig kunne meske seg med velsignelser. Det er tydelig at Gud prøvde å frembringe noe i sitt folk gjennom denne erfaringen. Han førte dem til selve randen av katastrofe, for at de skulle stå overfor en krise ulik noen de før hadde vært igjennom.

For å si det enkelt, Gud ønsket å lære opp sitt folk til å bli budbringere til en fortapt verden. Du skjønner, hans hensikt helt fra begynnelsen av har vært å nå en fortapt menneskehet. Han utvalgte Israel til å bli et lys for nasjonene, et skinnende eksempel på hans kjærlighet og nåde. Han ønsket at verden skulle vite at han har et hjerte fullt av kjærlighet til enhver nasjon, selv mot dem som har syndet mot ham.

Israels profeter visste dette. De profeterte om og om igjen at Guds lov ville utgå fra Jerusalem til resten av verden. Og nå, her i ødemarken, ønsket Gud å forme en "første generasjon" som helt og fullt ville stole på ham. Han ønsket å bevise overfor nasjonene at det finnes bare én Gud, og at han bevirker sine under gjennom et folk som tror.

Men, Herren vil ikke virke gjennom et folk som er fullt av tvil og vantro. Bibelen forteller oss: "Men uten tro er det umulig å være til behag for Gud." (Hebr. 11:6). Selv Jesus ble hindret i å utføre mirakler når folket ikke trodde: "Og han gjorde ikke mange kraftige gjerninger der, på grunn av deres vantro." (Matt. 13:58).

Kjære, Herren frelste oss ikke bare for at vi ustanselig skulle sole oss i hans godhet, barmhjertighet og herlighet. Han hadde en evig hensikt med å velge hver og en av oss. Og den hensikten går hinsides velsignelse, fellesskap og åpenbaring. Faktum er, at Gud fremdeles rekker sin hånd ut til den fortapte menneskehet. Og han er på jakt etter et troende, tillitsfullt folk som han kan forme til sitt største evangeliseringsredskap.

Vår Herre bruker ikke engler for å vitne om sin herlighet. Han bruker sitt folk. Og han ønsker å lære oss opp til et spesielt "eiendomsfolk" (se 1.Pet. 2:9). Han er på jakt etter å bevise sitt ord i våre liv, slik at verden vil tro det når vi proklamerer det. Han ønsker å presentere for de vantro nasjonene et trofast folk som har blitt rystet av vanskelige tider, sønderbrutt av dype prøvelser, men som fortsetter å stole på ham.

Vi ser Gud på jakt etter et slikt folk på Gideons tid. Da Gideon utstedte et opprop om frivillige for å kjempe mot midianittene, svarte tusenvis av israelitter på kallet. Men Herren sa til Gideon: "Du har for mye folk med deg til at jeg skulle gi midianittene i deres hånd .... La det nå ropes ut for folket: Den som er redd og fryktsom, kan snu og fare hjem igjen fra Gilead-fjellet!" (Dom. 7:2-3).

Gud sa til Gideon: "Dersom noen her er redde, så be ham om å gå hjem nå. Jeg vil ikke tillate at min hær skal være besmittet av frykt." Gud sendte faktisk frivillige til sin hær hjem igjen. På et tidspunkt ble 22.000 tvilere sendt hjem. Gideon reduserte tilslutt antall frivillige til 10.000, men Gud fortalte ham at det fremdeles var for mange. Herren slo seg tilslutt til ro med 300 soldater som var trenet til krig.

Dette burde fortelle oss noe. Når Herren søker budbærere for evangeliet som han kan sende ut i verden, så kommer han ikke til å rekruttere menigheter som har benkeradene fulle av fryktsomme, tvilende, uprøvede mennesker. Han vil ikke være på jakt etter mektige, effektive religiøse organisasjoner eller høyt utdannede presteemner. Gud bruker organisasjoner og de høyt utdannede, men i seg selv er det ingen av disse som har de ressursene som trengs for å bli Guds prøvede og trenede budbærere.

Så hva er det som trengs for å nå en fortapt og såret verden? En liten hær av soldater som har blitt mønstret i vanskelighetenes og prøvelsenes skole. Gud søker dem som er villige til å bli prøvet. Så han mønstrer alle som er villige til å bli prøvet i ild, hvis tro han kan lutre og frembringe som det reneste gull.

Gjennom mine år i tjenesten, så har jeg lagt merke til et mønster i livet til de fleste kristne. Nesten umiddelbart etter at Gud frelser oss, så leder han oss ut i en ødemark med prøvelser. Dette var til og med sant om Jesu liv. Da vår Herre steg opp av dåpens vann, så ble han av Ånden ledet ut i ødemarken hvor han ble alvorlig prøvet (se Luk. 4:1-2). Det samme skjedde med israelittene. Ikke før var Guds folk befridd fra Egypt før de ble ledet til randen av en ødemarks krise.

Hvorfor er det slik? Det er fordi Gud er på jakt etter et folk som vil stole på ham fremfor hele verden i umulige situasjoner. Og du kan være sikker på at hele verden ser på når hans tjenere utholder prøvelser og vanskeligheter mens de klynger seg til troen.

Vi ser denne type tillit demonstrert av Daniel. Daniels misunnelige medstatsråder planla et komplott mot ham, da de overbeviste kong Darius om å forby bønn i tretti dager. Akkurat slik hans likemenn forutså, adlød ikke Daniel forbudet og fortsatte å be tre ganger om dagen. Selv om kong Darius respekterte Daniel ble han tvunget av sin egen forordning til å kaste denne hengivne mannen i løvehulen.

Daniel hadde vært fullstendig klar over at straffen for å bryte forbudet mot bønn var døden. Allikevel sluttet han ikke å be, fordi han stolte på Gud. Han visste at Gud ville føre ham gjennom prøvelsen.

Gjennom denne ildprøven observerte kong Darius Daniel med engstelse. Han hadde prøvd alle mulige midler for å befri Daniel, men han kunne ganske enkelt ikke. Til slutt, like før Daniel ble kastet til løvene, forsikret kongen ham: "Din Gud, som du stadig dyrker - måtte han frelse deg!" (Dan 6:17). Men den kvelden fikk ikke kongen sove. Skriften sier at han "gikk hjem til sitt slott og fastet hele natten." (6:19).

Dersom du forteller verden at Jesus er din Herre - din frelser og helbreder, en Gud som kan utføre det umulige - så vil de holde øye med deg og se hvordan du reagerer i umulige situasjoner. Deres øyne er klistret til alle som roser seg av Guds godhet, makt og herlighet. Og djevelen ser på også, og håper at din tro vil svikte.

Salmisten skriver: "Hvor stor din godhet er, som du har beholdt for dem som frykter deg, som du har vist mot dem som tar sin tilflukt til deg, for øynene på menneskenes barn." (Sal 31:20). Hva er denne "store godhet" som Gud har beholdt for dem som stoler på ham i prøvelsens stunder? Det er et uutgrunnelig, herlig vitnesbyrd til verden om at din tro kan overvinne enhver situasjon.

Hvordan reagerte Gud på Daniels tro? Han lukket munnen på de sultne løvene. Den neste morgenen var kong Darius oppe tidlig, spent på å se om Gud hadde besvart Daniels bønner. Han løp hurtig til løvehulen og "ropte på Daniel med sorgfull røst .... Daniel, du den levende Guds tjener! Har din Gud, som du stadig dyrker, maktet å frelse deg fra løvene?" (Dan. 6:21).

Dette er fremdeles dagens spørsmål. Lik Darius så lengter verden etter å se et vitnesbyrd om Guds bevarende makt. Og den vil fortsette å spørre oss til Jesus kommer. "Å kristne menneske, jeg ser at du tjener Gud trofast. Du faster, ber og vitner om hans herlighet og makt. Men nå er du i ditt livs prøvelse. Si meg, har din Gud holdt deg oppe gjennom denne ildprøven? Hva er ditt vitnesbyrd nå når du ligger i løvehulen?"

Kan du se for deg Darius' glede da han hørte Daniels stemme som ropte: "Kongen leve evig! Min Gud sendte sin engel og lukket løvenes gap, så de ikke har gjort meg noen skade." (Dan. 6:22-23). Daniel var i live og uskadd. Men jeg tror allikevel ikke at denne gudfryktige tjeneren sov rolig gjennom natten. Daniel var intet supermenneske, ikke mer enn vi er i dag. Og vår Gud forventer ikke at vi skal oppføre oss unaturlig når vi står overfor slike prøvelser. Våre følelser av frykt i slike øyeblikk er normalt.

Etter min oppfatning så våket og ba Daniel hele natten. Hver gang en løve gjespet og blottet sine tenner, må Daniel stille ha ropt ut: "Jeg stoler fremdeles på deg Herre. Jeg tror at du kommer til å lukke munnen på det dyret." Han holdt fast på sin tro. Og skriften forteller oss: "da Daniel var dratt opp av hulen, fantes det ingen skade på ham, fordi han hadde trodd på sin Gud." (Dan 6:24).

En mann stolte på Gud foran øynene på mennesker. Og et helt kongerike ble berørt. Bibelen stadfester: "Deretter skrev kong Darius til alle folk, ætter og tungemål som fantes på hele jorden: .... Jeg gir hermed det påbud at alle folk i hele mitt kongerikes område skal skjelve og frykte for Daniels Gud. For han er den levende Gud og blir i evighet. Hans rike ødelegges ikke, og hans herredømme varer inntil enden. Han frelser og utfrir, han gjør tegn og under i himmelen og på jorden - han som frelste Daniel fra løvenes vold." (Dan 6:26-28).

Ser du hva Darius sa her? Han berømte Gud, ikke bare for hans under i det naturlige, men fordi han hadde befridd Daniel fra døden. Denne hedningekongen trengte kun å se én troende som virkelig trodde på det han forkynte. Og til gjengjeld erklærte han: "Jeg så en mann som hold vedlike et vitnesbyrd om sin Gud. Han tvilte aldri. Og Herren befridde ham fra helvetes krefter."

Det finnes et sted i Kristus hvor det ikke er noen engstelse for fremtiden. I dette stedet finnes det ingen frykt for uventet ulykke, for sykdom eller arbeidsledighet. Det finnes ingen menneskefrykt, frykt for å falle, for å miste sin sjel. Dette stedet er et sted med full tillit til Guds trofasthet. Hebreerbrevets forfatter kaller dette et sted med fullkommen hvile.

En slik fullkommen hvile ble tilbydd Israel. Men folkets tvil og vantro holdt dem utenfor Guds hvile: "Og de som først fikk høre det glade budskap, kom ikke inn på grunn av vantro." (Hebr. 4:6). Israelittene levde i konstant frykt og angst, ventet alltid på at den neste krisen skulle inntreffe. Som et resultat så var de ensomme og forlatte i sine prøvelser.

Dersom Israel hadde kommet inn i denne hvilen, så ville Guds verk i sitt folk ha vært fullkomment. Men fordi de ikke gjorde det, så fortsetter Herren å søke i enhver generasjon etter et folk som vil gå inn: "Så står det da en sabbatshvile tilbake for Guds folk." (Hebr. 4:9).

Gud forteller oss: "Dette tilbudet om hvile er for deg, i dag. Det eksisterer fremdeles et sted i meg hvor all tvil og frykt ikke lenger finnes. Det er et sted hvor du forberedes på hva det enn er som måtte komme." Derfor nøder hans Ord oss: "La oss derfor ta oss i vare, så ikke noen av dere skal vise seg å være blitt liggende etter. For løftet om å komme inn til hans hvile, gjelder ennå." (4:1).

I dag er det mengder av Guds folk som ikke vet noe om denne hvilen i Kristus. Når de leser de fryktelige nyhetene i dagens media - rapporter om tragedier, ulykker, død - så blir de fylt av frykt og redsel. Deres stadige bønn er: "Å Gud, vær så snill å ikke ta noen av mine kjære fra meg. Jeg vil aldri kunne bære sorgen."

Men dersom du hviler i Herren, så vil du ikke gi etter for en slik frykt. Du vil ikke få panikk eller bryte sammen når du blir rammet av en uventet krise. Og du vil ikke miste håpet, og anklage Gud for å føre vanskelighetene over deg. Jo, du vil måtte holde ut smerten som er felles for alle mennesker. Men du vil ha hvile i din sjel, fordi du vet at Gud har kontroll med alt som angår deg.

Min kone Gwen var trettifire år gammel første gang de fant kreft i henne. Vi ble helt knust da vi fikk nyheten. Vi hadde nettopp flyttet med familien til New York slik at jeg kunne starte en tjeneste blant gategjengene. Nå, da jeg vandret gatelangs og prekte til gjengmedlemmer og narkomane, så måtte jeg kjempe med tårer av angst og kval. Men Herren forsikret meg stadig: "Jeg er trofast David. Jeg vil ikke forlate deg og dine kjære." Gud vandret med meg gjennom denne skremmende prøvelsen som kreften var, og alle prøvelser som fulgte.

Men Herren ønsker ikke at seieren bare skal være en engangserfaring for oss. Hans mål er ikke at vi skal komme ut av en krise og si: "Takk Gud, jeg bevarte troen gjennom dette." Ja, du kan ha klart det gjennom nettopp den krisen. Men, lik seirende Israel ved Rødehavet, så vil før eller siden en ny prøvelse komme. Og det kan være en helt annen slags prøvelse.

Å være i Herrens hvile er en måte å leve på. Han ønsker at vi skal være opprettholdt av hans fred og trygghet i alle slags prøvelser, i full visshet om at vår yppersteprest er beveget ved følelsen av våre skrøpeligheter.

Misforstå ikke: Jeg snakker ikke om å oppnå en ufølsom tilstand av nirvana. Mange New Age lærere hevder at den eneste måten å utholde fremtidige kriser på er å forherde ditt hjerte og drepe all kjærlighet som bor i deg. Kort sagt, dersom du slutter å bry deg om mennesker, så vil du ikke bli såret. Derfor skal du stålsette deg mot alle livets ulykker.

Men Gud blir aldri forherliget når hans tjenere bedøver seg ned til en tilstand av sløvhet. Det er ikke det denne hvilen handler om i det hele tatt. Det handler om å lære å stole på hans løfte om å være trofast mot oss i alle ting.

Jeg er far til fire og bestefar til elleve. Og jeg kan oppriktig fortelle deg at det har aldri vært et øyeblikk hvor jeg kunne stå på sidelinjen og se at mitt avkom har det vondt, uten å ha et ønske om å gå inn i smerten sammen med dem. Til slike tider så har jeg gjort alt i min makt for å helbrede og utfri dem. Jeg spør deg: hvor mye mer elsker ikke vår himmelske Far oss, vandrer med oss i våre prøvelser og lengter etter å helbrede våre sår?

For å komme inn i Guds hvile må vi forsake våre egne forsøk og svette. Tro alene gir oss adgang til denne fullkomne hvilen: "For det er vi som kommer inn til hvilen, vi som tror." (Hebr. 4:3). Sagt ganske enkelt, så skal vi innstille våre hjerter på å tro at Gud er trofast til å utfri oss under enhver omstendighet, uansett hvor umulig den måtte se ut.

"Den som kommer inn til hans hvile, får jo hvile fra sine gjerninger, likesom Gud fra sine." (Hebr. 4:10). Når vi hviler i Kristus, så prøver vi ikke lenger å ta på oss et tappert ansikt i prøvelsens stunder. Vi pumper ikke opp en falsk godtakelse av vår krise. Og vi bekymrer oss ikke over om vi gir etter for frykten og begynner å stille spørsmålstegn ved Guds kjærlighet. Kort sagt, vår "gjerningsmentalitet" har sluttet å drive oss. Nå har vi ganske enkelt lært å stole på Herren.

Hvordan utvikler vi en slik tillit? Vi søker Gud i bønn, grunner på hans Ord og vandrer i lydighet. Du kan innvende: "Men alt dette er jo gjerninger." Det er jeg ikke enig i. De er alle troens handlinger. Når vi overholder disse disiplinene, så stoler vi på at den Hellige Ånd er i virksomhet i oss, og bygger opp et reservoar av styrke til den tid vi trenger det. Vi trenger ikke å føle at Guds styrkelse foregår i oss, eller føle at hans kraft blir bygd opp i oss. Men når vår neste prøvelse kommer, så vil disse himmelske ressursene bli åpenbare i oss.

Dette er den fremste grunnen til at jeg flittig søker Herren - faster, ber, studerer og legger vinn på å adlyde hans bud gjennom den Hellige Ånds kraft. Det er ikke fordi jeg er en pastor som ønsker å vise et eksempel. Jeg gjør disse tingene fordi jeg vet at jeg fremdeles har mange prøvelser foran meg. Så lenge jeg tjener Herren, så vil djevelen aldri gi meg fred. Jeg kommer til å stå overfor intens åndelig krigføring, overraskende angrep. Og, på tross av alle seire og freden jeg allerede har erfart, så vil jeg alltid trenge himmelens ressurser for å hjelpe meg å til holde ut.

Jeg ønsker å være en soldat som er helt forberedt for slagmarken. Og jeg vet at seieren vinnes lenge før slaget begynner. Den vinnes i treningsleiren, på rekruttskolen med øvelser og forberedelser. Når fienden plutselig kommer over meg, så kommer jeg til å trenge all ammunisjon som er tilgjengelig. Og den ammunisjonen er sørget for ved Guds mektige ord, som jeg gjemmer bort i mitt hjerte. Så neste gang djevelen angriper, så er jeg trygg på at jeg har nok reserver å tære på. Jeg vil ha vunnet slaget alene med Gud, forut for slagmarken.

Er du en hengiven soldat, som tror at Gud utruster deg til og med nå? Dersom du er det, så oppfyller du tre kriterier:

1. Du er en flittig leser av Guds Ord.

Når du studerer Skriften, så begynner du å forstå hvor høyt Gud elsker deg. Dersom du ikke er overbevist om hans absolutte kjærlighet til deg, så vil du ikke være i stand til å takle noen krise som kommer. Og du blir overbevist om hans kjærlighet bare ved å ete hans Ord.

2. Du dyrker intimt fellesskap med Gud hver dag, gjennom kvalitetstid i bønn.

Vår Herre ønsker at vi skal rope ut til ham når vi har våre kriser. Men bønn gjennom våre vanskeligheter er ikke nok. Vi må søke vår Far i de gode dagene også. Vår tro er ikke ment å være situasjonsbetinget. Den må komme fra å utvikle et fellesskap med Herren.

3. Du stoler på at Gud ikke vil tillate at du står overfor noen prøvelse uten å sørge for en måte du kan utholde den på.

Dersom en stor prøvelse kommer over deg, så trenger du ikke å bekymre deg over hvorvidt du er sterk eller svak. Vår Far gir nåde når det er behov for det. Og dersom du har utviklet et nært, intimt fellesskap med ham, så vil han øse sin utholdende nåde over deg hver gang du trenger det.

Gud inviterer deg til å komme inn til hans hvile - i dag.