Ubegrenset adgang til Faderen

"Dette var hans forsett fra evige tider, som han fullførte i Kristus Jesus, vår Herre. I ham har vi frimodighet, og ved troen på ham har vi adgang med tillit." (Ef 3:11-12).

Guds barn har en av de største privilegier som noensinne er skjenket menneskeheten. Vi har rett til, frimodighet til og frihet til å forstyrre vår Herre når det måtte være.

Vår himmelske Far sitter på en trone i evigheten. Og ved hans høyre hånd sitter hans Sønn, vår velsignede Herre og Frelser, Jesus. Utenfor denne tronsalen er det porter, som åpner seg for alle som er i Kristus. Når som helst - dag eller natt, døgnet rundt - så kan vi passere forbi voktende engler, serafer og alle de himmelske hærskarer for frimodig å gå inn gjennom disse portene og nærme oss vår Fars trone. Kristus har sørget for direkte adgang til Faderen for oss, for å motta all den barmhjertighet og nåde som vi trenger, uansett hva våre omstendigheter er.

Dette var ikke alltid tilfellet. I det Gamle Testamentet hadde ingen person adgang til Faderen, med noen få unntak. For eksempel vet vi at Abraham nøt en visst mål av adgang til Herren. Denne fromme mannen ble kalt Guds venn. Han hørte fra Herren, han snakket med ham, han hadde samfunn med ham.

Men allikevel forble selv Abraham "utenfor forhenget." Selv om han var Guds venn, så hadde han aldri adgang til det aller helligste, hvor Gud bodde. Det åndelige forhenget som skilte dem hadde ennå ikke blitt revet i to.

På et punkt i Israels historie erklærte Gud at han ville tale til profetene gjennom drømmer og syner: "Når det gjelder en profet som dere, så gir jeg, Herren, meg til kjenne for ham i syner og taler med ham i drømmer." (4.Mos. 12:6).

Dette var en veldig begrenset adgang til Gud. Men, igjen var det et unntak: Moses, Israels leder. Gud sa om ham: "Men slik er det ikke med min tjener Moses. Han er tro i hele mitt hus. Munn til munn taler jeg med ham, klart og ikke i gåter. Og han skuer Herrens skikkelse." (4.Mos. 12:7-8). Lik Abraham, så talte Moses med Gud, og Gud talte med ham. Han tilbragte førti dager i Herrens nærvær inntil ansiktet hans skinte. Moses hadde tydeligvis et stort mål av adgang.

Men resten av Israel hadde ingen kjennskap til denne slags adgang. Herren sa til dem: "Det skal være et stadig brennoffer hos deres etterkommere. Det skal bæres fram for Herrens åsyn ved inngangen til sammenkomstens telt, der hvor jeg vil komme sammen med dere for å tale til dere. Der vil jeg komme sammen med Israels barn ..." (2.Mos. 29:42-43).

Ingen hadde tillatelse til å gå inn i det aller helligste, hvor Guds nærvær bodde. Bare ypperstepresten hadde tillatelse til å gå inn, én dag i året, på Soningsdagen. Derfor måtte folket bringe sine offer til døren av tabernaklet. De kunne titte inn gjennom døren, men de kunne ikke se noe helt og fullt. De kunne bare undres over Guds majestets herlighet som oppholdt seg på innsiden.

Igjen var dette en veldig begrenset adgang. Det var som om Gud sa til dem: "Kom til ytterdøren min, og jeg vil møte dere der. Da kan vi snakke." De ble ikke invitert inn. Herren talte til dem fra innsiden av døren til tabernaklet. Kan du forestille deg å måtte kommunisere med en nær venn på den måten?

På innsiden skilte et forheng det hellige rommet fra det aller helligste. Da ypperstepresten nærmet seg forhenget skalv han ganske sikkert. Det var en veldig, fryktinngytende ting å ha adgang til Guds herlighet. Dersom du gjorde bare én eneste uren handling i hans nærvær, så ville du bli slått død til jorden. Guds hellige nærvær kunne ikke tåle synd av noe slag.

Hvilken ærefryktinngytende begivenhet Soningsdagen må ha vært. På den dagen samlet alle barna i Israel seg rundt inngangen til tabernaklet. Dette var ved den samme døren hvor Gud hadde delt ut dommen over Miriam for at hun stilte spørsmålstegn ved Mose' lederskap, og til Datan og Abiram for å ha gjort opprør mot Moses.

Nå sto mengden i ærefrykt mens Aron, ypperstepresten, gikk inn i det mystiske rommet for å møte den allmektige Gud. De hadde blitt gitt illustrasjoner på det som foregikk på innsiden. Men de ble overlatt til å undres: "Hvordan er det der inne? Har Herren en synlig skikkelse? Er hans røst lik den fryktinngytende stemmen vi hørte ved Sinaifjellet? Er han god og mild, eller er han skremmende?"

Selv David, Israels kjære salmist, hadde begrenset adgang til Gud. Skriften sier at han samtalte med Gud. Han kjente Herren som sin forsvarer, sin tilflukt, sin bevarer, sin styrke. Ingen talte mer majestetisk eller kraftfullt om Gud enn denne mannen gjorde. Men selv om det var slik, så hadde ikke David det samme privilegium til å gå inn i det aller helligste sted. Gjennom hele Salmenes bok, taler David om lengting og hunger etter Gud. Han ropte ut for å komme seg innenfor forhenget, til noe han ikke kunne oppnå: "Dyp kaller på dyp ..." (Sal. 42:8).

Salomo uttrykker også denne slags umettet lengsel etter å nå inn til Herren: "Min elskede rakte sin hånd inn gjennom luken. Da ble mitt hjerte rørt for hans skyld. Jeg stod opp for å åpne for min elskede ... Jeg lukket opp for min elskede, men min elskede hadde vendt om og gått bort ... Jeg lette etter ham, men jeg fant ham ikke. Jeg ropte på ham, men han svarte meg ikke." (Høys. 5:4-6). Her er den guddommelige lengsels språk: "Jeg søkte etter ham, jeg lengtet etter ham, jeg ville ha ham. Men jeg kunne ikke finne ham."

Solomo bygde et majestetisk tempel i Jerusalem til Guds ære. Da bygningen var ferdig, "lot han bære inn dit de ting som hans far David hadde helliget til Herren. Både sølvet og gullet og alle karene ... Og de bar opp arken ... inn på dens plass i husets innerste rom, i Det aller helligste ..." (2.Krøn. 5:1,5,7). Etter at alt var satt på plass, inviterte Salomo Gud til å komme for å hellige det aller helligste med sitt nærvær. Og Gud gjorde det, han steg ned i en sky og fylte tempelet.

Alle i Israel trodde at Gud bodde i det store tempelet i Jerusalem. Derfor rettet alle israelittene sine bønner mot det. Salomo ba til Herren: "Når ditt folk drar ut i krig mot sine fiender på den vei du sender dem, og de så ber til deg, vendt mot denne by som du har utvalgt, og det hus jeg har bygd for ditt navn, så vil du i himmelen høre deres bønn og ydmyke begjæring og hjelpe dem til deres rett." (2.Krøn. 6:34-35).

Salomo ba: "Herre, når våre hærer går til krig mot våre fiender, hør dem når de retter bønner imot deg her, i ditt tempel. Gi dem hell i krigen." De så på Gud som om han ikke var på slagmarken, men i det hellige rommet i Jerusalem.

Dessuten, dersom Israel ble tatt til fange, så skulle de "be, vendt mot sitt land ...og det hus jeg har bygd for ditt navn, så vil du i himmelen ... høre deres bønn... " (6:38-39). Dette er grunnen til at Daniel åpnet sitt vindu i Babylon og ba mot Jerusalem (se Dan. 6:11). I dag vender jødene seg fortsatt mot Jerusalem for å be. Jeg var en gang på et fly da en ortodoks jøde tok på seg sitt bønnesjal, stod i midtgangen og ba mot Jerusalem.

Men, på tross av Guds herlighet i tempelet - på tross av syner og drømmer som ble gitt til profetene, på tross av englebesøk - så forble Guds folk på utsiden av forhenget. Døren til det aller helligste sted hadde enda ikke blitt åpnet. Og adgangen til ham var fortsatt begrenset.

Kristi liv i menneskelig kjød sørget for en større adgang til Faderen. Men selv da var adgangen fremdeles veldig begrenset. Da Jesus kom til verden som et spedbarn, var bare noen få mennesker tilstede, en håndfull gjetere og vise menn. Resten av menneskeheten var ikke oppmerksomme på hans komme. Hjemme i tempelet i Jerusalem holdt prestene på med sine plikter og folket fremsa sine bønner, alle fulgte sine vanlige rutiner.

Da Jesus var en ung gutt var det noen få mennesker som så ham i tempelet. Disse var for det meste prester og skriftlærde som undret seg over hans kunnskap om Guds ord. Men folk i sin allminnelighet visste ikke om ham. Senere var det noen som møtte ham i tømmermannssjappa der han svettet og slet. Men hvem kunne tro at Jesus var Gud i kjød da han reparerte deres ødelagte stoler? Han var ganske enkelt Josefs sønn, en fin ung mann som visste en masse om Gud.

Da Jesus begynte sin tjeneste, så rettet han sin forkynnelse mot en liten befolkning i et veldig lite land - det vil si, mot de fortapte får av Israels hus. Og fordi han bare kunne være på ett sted om gangen, så var adgangen til ham begrenset av transportmulighetene.

Dersom du ønsket å komme til Jesus, så måtte du gå til Juda. Så dersom du levde utenfor Israel, så måtte du reise i dagevis eller ukevis med båt, på kamel eller til fots. Så måtte du spore opp hans tilholdsted i en landsby, finne folk der og be dem om hjelp til å finne ham. Eller, dersom han nettopp hadde forlatt byen, så måtte du finne ut av ryktene for å vite hvor han hadde gått. Du måtte kanskje leie en båt for å ta deg over til den andre siden av en stor sjø, eller vandre hele dagen og natten for å komme deg ut i ødemarken hvor han drev og underviste massene.

Med en gang du fant Jesus, så måtte du være fysisk nær nok til å høre hans stemme, bli berørt av ham, bli velsignet av hans hellige nærvær. Du kunne prøve å trenge deg vei gjennom folkemengden for å nå tak i ham, men alle andre ønsket også å komme nær ham.

Dette var en høyst begrenset adgang. For å få tak på Herren, så måtte du være på rette sted til rette tid. Ta bare den blinde mannen som hørte Jesus gå forbi. Da denne mannen fant ut hvem det var, ropte han ut: "Jesus, helbred meg, slik at jeg får synet igjen." Først da kunne Kristus gjenopprette ham.

Eller, ta for deg kvinnen med blodsykdommen. Hun måtte puffe og kravle seg vei gjennom mengden for å røre ved Jesu' kappe. Hele tiden var det andre som også prøvde å komme seg frem til ham.

Så var det moren i Nain, som ledet et begravelsesfølge for å jordfeste sin døde sønn. Da Jesus krysset hennes vei, så rørte han ved båren og reiste opp gutten fra de døde.

Eller tenk på den avmektige mannen ved Betesdadammen, på sauemarkedet. Mange syke og plagede mennesker hadde samlet seg der for å bli helbredet. Men denne mannen var på det rette stedet til rett tid. Da Jesus gikk forbi ham så helbredet han ham også.

Ofte måtte du beregne eller planlegge på forhånd for å få tilgang til Herren. Sakkeus gjorde dette, og klatret opp i et tre for å få et glimt av Jesus. Fire andre menn løste et tilsvarende transportproblem på vegne av en syk venn. Da de hadde lokalisert den fullsatte bygningen der Kristus underviste, så åpnet de et hull i taket og senket sin venn ned rett for øynene på Jesus.

Til slutt, i ett plustelig, herlig øyeblikk sørget Jesus for en fullstendig ubegrenset adgang til Faderen. Bibelen sier at på Golgata, på et blodbestenket kors, " ... ropte Jesus igjen med høy røst og oppgav ånden. Og se, forhenget i templet revnet i to, ovenfra og ned." (Matt 27:50-51).

I det øyeblikk Jesus døde, så ble forhenget i tempelet i Jerusalem bokstavelig revet i to. Det var i dette øyeblikket at vår skjebne ble beseglet. I det øyeblikket vår Herre oppgav ånden, så ble vi gitt fullstendig, ubegrenset adgang til det aller helligste: "Brødre, vi har altså i Jesu blod frimodighet til å gå inn i helligdommen. Til den har han innviet for oss en ny og levende vei gjennom forhenget, det er hans kjød." (Heb 10:19-20).

Denne sønderrivningen av det fysiske forhenget representerer det som skjedde i den åndelige verden. Endelig var vi istand til å glede oss over noe som generasjon etter generasjon ikke hadde kunnet. Vi hadde fått et privilegium som ikke en gang Abraham, Moses eller David hadde. Vi hadde tilgang til det aller helligste, til selve den allmektige Guds tronsal. Døren var ikke lenger lukket for oss. Enhver kunne nå se inn og gå inn. Ubegrenset adgang var blitt gjort mulig.

Dessuten, ved sin død ble Jesus vår yppersteprest. Han steg opp til det Nye Jerusalem, til et tempel som ikke var gjort med menneskehender. Der tok han på seg rollen som vår yppersteprest. Han vandret like inn i den hellige Guds nærvær, og med røkelsen fra sine egne forbønner, presenterte han sitt blod ved nådestolen. Så satte han seg ved Faderens høyre hånd, med all kraft og makt og herlighet.

I det øyeblikket krevde Jesus sin paktsrett til å kunne motta inn i sitt åndelige legeme alle som ville omvende seg og motta ham som Herre. Og han sendte sin Hellige Ånd for å utstede et kall til alle sine barn: "Jeg har åpnet døren inn til Faderen. Dere blir nå godtatt ganske enkelt ved å være i meg i tro. Så kom frimodig til tronen. Jeg vil ta dere inn i min Fars nærhet, som nå er deres Far. Dere har ubegrenset adgang til ham, dag og natt."

Hva er den største smerten Jesu hjerte noensinne kan oppleve? Jeg tror at det er at en generasjon som har mottatt full, ubegrenset adgang ikke kommer til ham.

I århundrer har Guds folk tigget og bedt om å få gå gjennom forhenget. De lengtet og hungret etter å se våre dagers velsignelse. Den adgangen vi nå kan glede oss over er selve den adgang Moses lengtet etter. Det er den samme tilgang som Davids hjerte kunne se, men ikke oppnå. Det er den adgang Daniel ikke hadde, selv om han ba til Herren tre ganger om dagen. Våre forfedre så at denne adgangen skjedde i vår tid, og de gledet seg på våre vegne.

Men, vi som er blitt gitt retten til denne vidunderlige gaven tar den for gitt. Døren har blitt åpnet for oss, allikevel avslår vi å gå inn i dagevis og ukevis om gangen. Hvilken forbrytelse! Hver gang vi overser den adgangen Jesus kjøpte for oss, mens vi vandrer skjødesløst forbi døren, så tar vi lett på hans blod. Herren fortalte oss at vi hadde alle de nødvendige ressurser dersom vi bare ville komme til ham. Allikevel fortsetter vi å peke nese til hans kostelige gave.

Skriften formaner oss: "Så la oss da tre fram med sannferdig hjerte i troens fulle visshet ... La oss holde urokkelig fast ved bekjennelsen av vårt håp, for han er trofast som gav løftet." (Heb 10:22-23). Dette avsnittet taler tydelig om bønn. Gud ber oss inntrengende: "Kom inn i mitt nærvær ofte, daglig. Du kan ikke opprettholde din tro dersom du ikke trekker deg nærmere meg. Dersom du ikke frimodig kommer inn i min nærhet, så kommer din tro til å rokkes."

Du kjenner kanskje kristne som en gang var i brann for Jesus. De brukte alltid kvalitetstid sammen med Herren, lette i hans ord og lukket seg selv inne med ham. De visste at de måtte være nær ham for å holde sin tro i live.

Men nå ser du disse samme kristne bare "tenke" sine bønner. Eller, de løper inn i Guds nærhet bare for noen få minutter, som for å si: "Hei Herre. Velsignet være deg. Vær så snill å led meg i dag. Jeg elsker deg Jesus. Adjø." Deres søkende hjerte har forsvunnet. Det samværet de en gang nøt med Herren i ro og mak finnes ikke lenger. Når du spør dem om deres skrinlagte bønneliv, så hevder de å "hvile i troen."

Jeg sier deg, bønneløse mennesker blir snart mennesker uten tro. Jo mer de forsømmer adgangens gave, og nekter å nære seg på Guds forsyninger, jo mer driver de bort.

Da Jesus vandret på jorden gjorde han seg selv tilgjengelig for hele befolkningen. Han lærte i synagoger, i åssidene, på båter. Han helbredet de syke, utførte under og mirakler. Han løftet sin stemme i høytidene og ropte: "Jeg er det levende vann. Kom til meg, og jeg vil tilfredsstille din tørstende sjel." Alle kunne komme nær til ham og få sin tørst slukket.

Men vår Herres invitasjon ble for det meste oversett. Han ropte ut over folket: "Jerusalem, Jerusalem! Du som slår i hjel profetene og steiner dem som er sendt til deg! Hvor ofte jeg ville samle dine barn, som en høne samler kyllingene sine under vingene. Men dere ville ikke." (Matt. 23:37). Han sa til Israel: "Jeg er her nå, tilgjengelig for dere. Jeg har bedt dere komme til meg for helbredelse og for å få dekket deres behov. Men dere ville ikke komme."

Hvordan reagerte Jesus på folkets avvisning av ham? Han utbrøt: "Se, huset deres skal bli liggende øde!" (Matt 23:38). Det ordet Jesus bruker her for øde antyder ensomhet, ufruktbarhet, ødemark. Han sa: "Deres kirkeliv, deres hjem og åndelige vandring - de kommer alle til å tørke inn og dø."

Tenk over det. Dersom foreldre ikke søker Gud daglig, så vil ihverfall ikke deres barn gjøre det. Istedet vil deres hjem bli fyllt av verdslighet, åndelig ufruktbarhet, og ensomhet uten beskrivelse. Til slutt vil deres familie ende opp i total forlatthet.

Husk på det, at Jesus talte disse advarslene på en nådens dag. Han la til: "For jeg sier dere: Fra nå av skal dere ikke se meg før dere sier: Velsignet være han som kommer i Herrens navn!" (Matt. 23:39). Betydningen her er: "Jeg har gitt dere all den adgang dere trenger for å leve et seirende liv. Men dere har oversett mitt tilbud. Jeg er lei meg, men deres beslutning kommer til å bringe ensomhet til deres liv og deres hjem. Og dere vil ikke få se meg igjen før i evigheten."

Når var siste gang du kom til Gud for å finne alt du trenger for livet? Var du i vanskeligheter, sto overfor en krise med din familie, ditt arbeide, din helse? Det er intet galt med å tilrive seg adgang til Gud i tider med alvorlige behov. Jesaja skriver: "Herre, i nøden søkte de deg, de sendte opp stille bønner da din tukt kom over dem." (Jes 26:16). Salmisten vitner: "Med min røst roper jeg høyt til Herren. Med min røst ber jeg ydmykt til Herren om nåde. Jeg utøser min sorg for hans åsyn. Jeg gir min nød til kjenne for hans åsyn." (Sal 142:2-3).

Vår Herre er en Far som bryr seg inderlig om alle sine barns vanskeligheter. Når som helst vi står overfor vanskelige tider, så bønnfaller han oss om å komme nær og sier: "Kom, øs ut alle dine vanskeligheter, behov og klager til meg. Jeg vil høre ditt rop og svare."

Men, for mange kristne så er dette den eneste anledningen hvor de søker sin Far. Jeg spør deg - hvor er lengselen etter Gud som David beskriver, den dype tørsten etter å være i Guds nærvær? Hvor er den daglige gudstjeneste, utøselsen av hjertet i kjærlighet og tilbedelse?

Du kan innvende: "Så hva om noen kristne ikke ber? De er fremdeles troende - blodrensede, tilgitte og på vei til himmelen. Hvor ligger faren i å bli litt lunken?"

Jeg tror vår Far er klar over at vi lever i en hektisk tidsalder, med mange krav på vår tid og våre krefter. Og kristne blir fanget i travelhet og aktiviteter like mye som alle andre. Men jeg kan ikke tro at Gud tar lett på vår avvisning av denne adgangen vi har til ham, og som kostet hans Sønn selve livet.

Gud har gjort Kristus til vårt faste tårn. Men bare de som "løper til det" blir berget (se Ords. 18:10). Dersom du ikke går inn, da er du fremdeles på utsiden av døren. Du står der Israel sto. Men Gud møter ikke noen ved døren lenger. Alt det vi trenger er på innsiden: tilgivelse for synd, nåde i rette tid, kraft til å seire.

Forestill deg avvisningens smerte som føles av Far og Sønn. Jeg ser for meg denne samtalen mellom dem:

"Sønn, du ble slått, spottet, korsfestet og begravet. Det gjorde meg så vondt at jeg lukket mine øyne ved synet av det. Men allikevel oppfyllte du den evige pakten. Du sørget for godtakelse og adgang for alle som ville ha sin tillit til deg. På grunn av deg ville et siste dagers folk være i stand til å komme til meg. Og de ville vokse seg mektige i min styrke, bygge reserver av tro mot en djevel som ville friste dem og prøve dem som aldri tidligere.

"Men hvor er dere våre kjære barn? Mandagen går, og vi ser dem aldri. Tirsdagen kommer, og fremdeles ingen barn. Onsdagen opprinner, uten et glimt av dem. Torsdag, fredag og lørdag går, men fremdeles ser vi dem ikke. Bare på søndag kommer de oss i møte, når de er i kirken. Hvorfor kommer de ikke? Elsker de oss ikke?"

Gud stilte Adam det samme spørsmålet da han gjemte seg for Herren i Edens hage: "Adam. Hvor er du?" (1.Mos. 3:9). Herren visste hvor Adam var hele tiden. Det han egentlig spurte Adam om var hvorfor han hadde gitt avkall på hans fellesskap. Og han viste Adam at det var farlig å skjule seg for hans åsyn.

Kristne som ikke anvender adgangen til Faderen ender virkelig opp i en Sardes tilstand. Herren befalte Johannes: "Og skriv til engelen for menigheten i Sardes: Dette sier han som har de sju Guds ånder ...: Jeg vet om dine gjerninger, at du har navn av at du lever, men du er død." (Åp 3:1).

Jesus sier: "Du kan være en god person, en som vil gjøre alt for alle. Du har et godt omdømme både i menigheten og i verden. Du er kjent som en som virkelig er levende i Kristus, velsignet av Gud. Men et snev av død har sneket seg inn i ditt liv. Noe av verden har besmittet deg."

"Men du har noen få navn i Sardes som ikke har sølt til klærne sine ..." (3:4). Hva er tilsølingen det henvises til her? Det er bønneløshet. Og her er Jesu advarsel til oss: "Våkn opp, og styrk det andre som var i ferd med å dø. For jeg har ikke funnet dine gjerninger fullkomne for min Gud." (3:2).

De troende i Sardes hadde ikke vært våkne. De hadde ikke vært i bønn og ventet på Herren, søkte ham ikke som de gjorde før. Istedet tillot de seg å bli skjødesløse, uten daglig å komme til Gud etter hjelp. Nå er de blitt tilsølte. Det ordet Jesus bruker her om tilsølt antyder en flekk av synd, et svart merke på en hvit kappe. Kristus forteller oss: "Dersom du ikke ber, så har du ikke noe forsvar mot fienden. Din uaktsomhet gjør at din kappe blir flekket."

Men Jesus sier om noen få: "Men du har noen få navn i Sardes som ikke har sølt til klærne sine. De skal gå med meg i hvite klær, for de er verdige til det." (3:4). Han sier: "Du har fremdeles en liten flamme av attrå for meg. Du ønsker ikke å miste mitt nærvær, å bli overgitt til ufruktbarhet. Vekk opp din hunger igjen, i hast. Gå tilbake til lønnkammeret, og kall på meg. La ditt hjerte være som flint. Blås på troens flamme før den dør - før døden sniker inn i din sjel, som den har gjort med så mange omkring deg."

Ikke overse den store gave det er å ha adgang til Faderen. Din evige fremtid avhenger av det. Be og søk Herren. Han har sørget for adgang. Og han lover å møte alle dine behov.