Ut av Sodoma

Jeg hørte en gang en pastor fortelle en forsamling: "Det Gamle Testamente er ikke relevant for vår tid. Det er ikke noe behov for å studere det lengre."

Hvor feil han tok! En av grunnene til at jeg elsker å lese det Gamle Testamente er fordi det forklarer det Nye Testamente på klare, enkle måter. Dets historier er fulle av bilder og skygger av evige sannheter, spilt ut i de praktiske livene til virkelige mennesker.

For eksempel - i det Gamle Testamente er Israel et bilde på den kristne, mens Egypt representerer verden. Og Israels reise gjennom ørkenen representerer vårt åndelige arbeid som kristne. Og treet som gjorde vannet ved Mara friskt er et bilde på Kristi kors. Og klippen som gav vann i ørkenen er et bilde på vår frelser, som ble slått og drept på korset.

Skriften gjør det virkelig klart at alle Israels fysiske kamper er et speilbilde av våre åndelige kamper i dag. "Men alt dette hendte dem som forbilder, og det er skrevet til formaning for oss, som de siste tider er kommet til." (1Kor 10:11). Selv tabernaklet og dets innventar er eksempler på himmelske ting: "De gjør tjeneste ved en helligdom som er et avbilde og en skygge av den himmelske, slik som Moses fikk beskjed om da han skulle bygge tabernaklet: Se til at du gjør alt etter det bilde som ble vist deg på fjellet!" (Heb 8:5).

Alle disse gammeltestamentlige eksemplene er ment å skulle bevare oss fra å falle i vantro, slik Israel gjorde. Forfatteren av Hebreerbrevet skriver: "La oss da gjøre oss umak for å komme inn til denne hvilen, for at ikke noen skal falle etter samme eksempel på vantro." (Heb 4:11). Med andre ord: "Studér det Gamle Testamente, og lær av Israels eksempel. Ikke gjør de samme feil som de gjorde!"

Når jeg ikke forstår en sannhet i det Nye Testamente, vender jeg meg til det Gamle Testamente for å finne det illustrert på en eller annen måte. For eksempel - la oss si jeg ønsker å lære hvordan jeg skal rive ned en åndelig mur som djevelen måtte ha bygd opp i mitt liv. Da ville jeg vende meg til historien om Josva, for å se hvordan Jerikos murer ble revet ned. Israels fysiske strid mot disse murene gir meg et bilde og et mønster, for å hjelpe meg å forstå hvordan jeg kan rive ned alle murer som hindrer meg i å oppnå Kristi fylde.

På samme vis, dersom jeg ønsker å lære om å seire i bønn, vil jeg gå til historien om Jakob, for å se hvordan han kjempet med engelen. Eller, dersom jeg ønsker å lære hvordan jeg skal bevare min salvelse som pastor, vil jeg lese om Samson, for å studére hvordan han mistet sin salvelse.

På denne måten gir historien om Sodoma oss et mektig eksempel på Guds hat mot synden. Apostelen Peter skriver: "Og han la byene Sodoma og Gomorra i aske og fordømte dem til undergang, og satte dem til et forbilde på de ugudelige i framtiden." (2Pet 2:6). Peter sier: "Det er en hensikt med det Gud gjorde i Sodoma. Hans handling med den byen skulle være en lærepenge for ethvert samfunn!"

La oss ta for oss historien om Sodoma, slik at vi kan avdekke den nytestamentlige sannhet den illustrerer:

I 1. Mosebok 19 leser vi historien om Lot, som var Abrahams nevø. Apostelen Peter beskriver Lot som en rettferdig mann (Se 2Pet 2:7-8). Allikevel bodde Lot på et sted han aldri skulle ha vært - i onde Sodoma.

Selv i dag er Sodoma assosiert med alt som er ondt, voldelig, perverst og ugudelig. Byens synder ble så skammelige og onde at stanken av dem nådde til himmelen. Og tilslutt sa Gud: "Nok! Denne byens synd har nådd til himmelen. Nå vil jeg brenne Sodoma ned til grunnen!" (Den hebraiske betydningen av "Sodoma" er "svidd, brent.")

De fleste av oss tenker på Sodoma som et bilde på en moderne ond by - slik som San Fransisco, med sine militante, "rett-opp-i-fjeset" homoseksuelle, eller New York City med dens grådighet og vold, eller New Orleans med dens djevelske "Mardi Gras" festival. Men sannheten er at vi trenger bare å se på våre egne hjerter for å finne Sodoma.

Du skjønner, vi er alle født med Sodomas natur - et hjerte som er overmåte ondt, fullt av all slags ondskap: "Nei, i hjertet gjør dere all slags urett, dere baner vei for den vold hendene skal gjøre på jorden." (Sal 58:3). "Han har svik i sitt hjerte. Alltid tenker han ut onde ting og får i gang tretter." (Ord 6:14). "Et hjerte som legger onde planer, føtter som haster til det som er ondt." (vers 18).

Jesus selv sa at Sodomas natur er i oss fra fødselen: "For fra hjertet kommer onde tanker, mord, hor, utukt, tyveri, falskt vitnesbyrd, spott. Disse ting er det som gjør mennesket urent …" (Matt 15:19-20).

På tross av Lots natur kalte Gud ham for rettferdig. Men Lot hadde et dypt åndelig problem: Han var bundet til Sodoma av et usynlig bånd! Den nedrige byen hadde et grep om hans hjerte. Og Lot kunne ikke rive seg løs fra den, på tross av den nedbrytende virkningen den hadde på hans sjel. " - for den rettferdige som bodde blant dem, led dag for dag pine i sin rettferdige sjel ved de lovløse gjerninger han så og hørte." (2Pet 2:8).

Lot visste bedre enn å forbli i Sodoma. Skriften sier: "Salig er den mann som ikke vandrer i ugudelige folks råd og ikke står på synderes vei og ikke sitter i spotteres sete" (Sal 1:1). Lot burde ha besluttet: "Det er nok - jeg må komme meg ut herfra! Dersom jeg blir særlig lengre, så vil denne synden gripe fatt i meg. Det vil koste meg min sjel!" Men han hadde aldri viljestyrke nok til å dra.

Gud hadde allerede gitt Lot minst én sjanse til å dra. I 1.Mos.14 leser vi at et forbund av konger invaderte Sodoma og Gomorra, røvet byene og tok innbyggerne til fange. Lot og hans familie var blant dem som ble fanget. (Se 1.Mos.14:12).

Da Abraham hørte om angrepet bevæpnet han sine 318 tjenere og forfulgte invasjonshæren. Og, ved Guds mirakelgjørende kraft, overvant han disse fiendekongene og fikk tilbake alt: "Så brakte han alt godset med tilbake. Også sin frende Lot og hans eiendom førte han tilbake, likeså kvinnene og folket." (1 Mos 14:16).

Lot hadde mottatt overnaturlig befrielse fra Sodoma. Men istedet for å forlate den onde byen dro han rett tilbake til den!

Min avdøde venn Leonard Ravenhill, denne store profetiske Guds mann, skrev en bok som het: 'Sodoma hadde ingen Bibel'. Sodoma hadde virkelig ingen Bibler - men den byen hadde en av de mest kraftfulle prekener som noensinne har blitt forkynt for menneskeheten. Prekenen var Abraham - en gudfryktig mann som sto for rettferdighet.

Folket i Sodoma så Abraham tilbe, betale tiende og vandre ydmykt for sin Gud. Og da han avslo å ta imot en belønning for å ha reddet byen deres, så var det en kjærlig formaning mot deres onde livsstil. Abraham ville ikke engang ta imot en skorem fra Sodoma! (Se vers 23).

Denne gudfryktige mannens eksempel burde ha sendt grøss gjennom Lot - men det gjorde ikke det. Lot nektet fremdeles å forlate Sodoma. Jeg har ofte undret meg: "Hvorfor dro ikke Lot? Bibelen sier at han elsket Gud. Så han måtte sikkert være bekymret for sin egen sjel."

Jeg tror at Gud gjør et poeng ut av dette for oss i dette avsnittet. Poenget er, ingen person - ikke engang en hellig forkynner som Abraham - kan befri oss fra synden i våre hjerter. Ingen kan føre oss ut av Sodoma - fordi menneskelig kjød ikke har noen kraft i seg selv til å skaffe oss hel og fullstendig utfrielse!

Lot representerer en slags kjempende kristen i dag. Denne kristne har ved troen mottatt Kristi tilregnede rettferdighet. Men hans sjel er plaget av synden han ser, både i samfunnet og i sitt eget hjerte. Han vet at han elsker Gud. Men noe er igjen i hans sjel - kanskje en ond vane eller stadige onde tanker.

Guds lov forteller ham: "Legg tilside enhver byrde og beherskende synd. Syndens lønn er døden." Loven krever virkelig denne troendes lydighet hele tiden. Men den fordømmer også stadig hans hjerte. Hver gang han svikter, roper den ut: "Skyldig!"

Denne kristne vet at han ikke har kraft til å legge bort sin synd. Han har lovet Gud gang etter gang at han vil prøve å gjøre bedre. Men han gir alltid etter for sin synd. Og han ender opp med å rope: "Jeg er fullstendig slavebundet. Jeg har ikke kraft til å overvinne dette." Han kan ikke komme seg ut av Sodoma!

Under den Gamle Pakt var absolutt lydighet påkrevet. Guds lov gjorde ingen innrømmelser for selv den minste ulydighet. Sagt ganske enkelt, den sjel som syndet døde.

Disse budene ble utlagt tydelig, og beskrev den fullkomne lydighet som en hellig Gud forlanger. Men loven forsynte ikke kjødet med noen evne til en slik lydighet. Og mennesket fant seg selv fullstendig ute av stand til å holde lovens krav. Paulus kalte loven " … et åk på disiplenes nakke som verken våre fedre eller vi var i stand til å bære?" (Apg 15:10).

Men Paulus beskriver også loven som en " … tuktemester til Kristus, for at vi skulle bli rettferdiggjort av tro." (Gal 3:24). Loven avslører våre hjerter, lærer oss at vi har svake viljer, hjepeløse som spebarn og i behov av en frelser.

På dette punktet kan du kanskje undres: "Hvorfor ville Gud kreve fullkommen lydighet av oss, og allikevel ikke gi oss kraft til å føye oss?" Bibelen gjør det klart. Gud måtte føre oss til et sted der det gikk opp for oss, at vi ikke hadde kraft til å unnslippe vår synd!

Det tok Israel fire hundre år med plager å lære at de ikke kunne sørge for sin egen utfrielse. De kunne ikke kvitte seg med sine slavedrivere i sin egen styrke. De måtte ha en befrier - en Gud som ville strekke seg ned og føre dem ut av fangenskapet.

Og det tok århundrer - helt opp til Sakarjas tid - før Israel vedkjente seg behovet for en frelser. De ble omsider overbevist om at de trengte en frelser som ville " … være en ildmur rundt omkring byen, og … åpenbare sin herlighet der." (Sak 2:9). Gud selv ville være en ildmur omkring dem - og herligheten i dem!

Men mange kristne i dag har ikke lært denne leksen. De lever under loven - strever i kjødet, gir løfter til Gud og prøver å bli fri fra sin synd. De våkner opp hver dag og sier: "Dette er dagen Herre! Jeg kommer til å finne styrke og vilje til å bryte disse lenkene. Med bare litt mer anstrengelse, så vil jeg bli fri!"

Nei - det vil aldri skje! Det vil bare føre til mer skyldfølelse. Loven er ment å skulle drive dem til korset - å erkjenne sin hjelpeløshet, deres behov for en befrier!

Kanskje du lener deg bekvemt tilbake og tenker: "Dette budskapet passer ikke til meg. Jeg har ingen altoppslukende synd. Jeg er ikke innblandet i hor eller ekteskapsbrudd, og ikke drikker eller røyker jeg. Priset være Herren, det finnes ingenting av Sodoma i meg!"

Du kan ikke ta større feil! Jakob skriver: "Men enhver som blir fristet, dras og lokkes av sin egen lyst." (Jak 1:14). Vi er alle lokket av våre lyster - hver og en av oss, uten unntak!

Jakob legger så til: " … når lysten har unnfanget, føder den synd …" (vers 15). Han taler her om fødselsprosessen. I hvert enkelt av våre hjerter er det et skjød av lyst - og hver synd vi begår blir født fra dette skjødet. På samme vis som det ikke fødes to like barn, så er det ingen synder som er like. Hver person føder sine egne slags synder. Og opp gjennom årene er det mange kristne som vokser seg trygge i sine hemmelige synder. Lik Lot blir de blinde for dem, og begynner å ta lett på dem.

Jeg tenker på mange slike eksempler i Kristi legeme. Vi ser gjennom fingrene på den synd det er å søke ros fra andre. Vi blåser av synden å hige etter posisjoner. Vi ser gjennom fingrene på stolthetens synd over våre åndelige røtter, vår bibelkunnskap, vårt disiplinerte bønneliv. Vi kan se på oss selv som ydmyk, snill, lærevillig - men vi er ikke det!

Gud tar ikke lett på noen av våre synder. Jeg har lært dette på den tøffe måten. I dag, når jeg ser tilbake på nesten femti år i tjenesten, så krymper jeg meg over de gangene jeg ble bedratt av stolthetens synd.

Jeg husker en gang jeg var hovedtaler på en bestemt pastorkonferanse. Jeg tenkte: "Herren har velsignet meg med en slik stor åpenbaring. Jeg er ikke imponert over noen av de kjente navnene her. Gud har satt meg tilside fra fødselen av for å være en salvet forkynner!"

Ikke lenge etter det endte jeg opp under den Hellige Ånds søkelys - og det lyste direkte på min stolthet. Dersom jeg ikke hadde klamret meg til Paulus' formaning om å glemme det som ligger bak, ville jeg ha stupt inn i fortvilelse. Men Gud viste meg sin barmhjertighet. Jeg takker Herren for hans nåde og langmodighet mot meg, da og nå.

I dag er mitt hjertes rop: "Herre, jeg vet at jeg ikke er den ydmyke, beskjedne pastor jeg alltid har trodd meg selv å være. Jeg har vært hoven, selvsikker, presset. Nå går det opp for meg at dersom jeg har noen som helst salvelse, så er det på grunn av din miskunnhet!"

Mine begjær er kanskje ikke dine begjær. Men jeg tror det er tre ting vi alle må gjøre, dersom vi skal bli befridd fra Sodoma:

"Herren sa: Klageropet over Sodoma og Gomorra er sannelig stort, og deres synd er sannelig umåtelig svær." (1M 18:20). Vi elsker alle å høre om Guds barmhjertighet, nåde og langmodighet. Men vi ønsker ikke å se det faktum i øynene at snart en dag vil han komme mot alt som er av Sodoma!

Gud åpenbarte sin natur til Moses på denne måten: "Herren gikk forbi hans ansikt og ropte: Herren Herren er en barmhjertig og nådig Gud, langmodig og rik på nåde og sannhet. Han lar miskunn vare i tusen ledd. Han forlater misgjerning og overtredelser og synd …" (2M 34:6-7). Men allerede i den neste setningen legger Gud til: "… men lar ikke den skyldige være ustraffet …" (vers 7).

Herren sa: "Jeg vil ikke se igjennom fingrene med synd! Ja, jeg er barmhjertig og langmodig. Men tiden kommer da min tålmodighet med deres synder vi ta slutt. Og det er da Sodoma vil brenne!"

Lot ble gitt denne advarselen: To engler kom til ham og sa: "Kom deg ut med en gang Lot, før du blir oppslukt av synden!" " … Stå opp, ta din hustru og dine to døtre … så du ikke blir revet bort på grunn av ondskapen her i byen!" (1M 19:15).

Vi vet at Lot ikke tok den advarselen på alvor. Faktisk sov han så dypt at neste morgen måtte englene vekke ham opp. Lots svigersønn må ha tenkt: "Dersom han virkelig trodde på advarselen, så ville han være på vei ut herfra akkurat nå. Men han tror det ikke - så hvorfor skulle vi?" Dette burde være en lekse for oss alle! Vi kan vitne om Jesu gjenkomst alt vi ønsker. Men dersom vi ikke lever som om Kristus er i ferd med å komme tilbake, så vil ingen lytte på oss!

Nå tror jeg på det som kalles "guddommelige ultimatum." Dette er når den Hellige Ånd vet at din synd er i ferd med å føre deg til undergang. Men, før din hemmelige lyst begynner å brenne med en fortærende ild kommer Herren til deg og sier: "Jeg er nådens Gud, og jeg ønsker å utfri deg fra alt dette. Vend deg nå fra din synd. Adlyd mitt ord!"

Disse ultimatum finner vi gjennom hele Bibelen. For eksempel forteller Apostlenes Gjerninger oss at Ananias og Saffira ble advart om ikke å gjøre den Hellige Ånd sorg ved å lyve til ham. Og når de gjorde det, så falt de døde om (se Apg. 5). På samme vis advarer Paulus mot å gjøre den Hellige Ånd sorg: "Og gjør ikke Guds Hellige Ånd sorg, han som dere har fått som segl til forløsningens dag." (Ef 4:30).

Det spiller ingen rolle hvor mye du ber og faster, eller hvor trofast du gjør Guds arbeide. Dersom du ikke vil innrømme at din synd er unnfanget av dine egne lyster - og dersom du ikke tror at Gud vil handle med den på alvor - da er du bedratt!

Lots regnskapsdag kom til slutt. En vill pøbel av sodomittiske menn omringet huset hans, dundret på døren og ropte uanstendige ord. De krevde at Lot sendte ut de to englene slik at de kunne voldta dem: "De ropte på Lot og sa til ham: Hvor er de menn som kom til deg i natt? Før dem ut til oss så vi kan ha omgang med dem." (1M 19:5).

Det var en skrekkelig scene. Men Lots reaksjon var å prøve å komme til en avtale med mennene. Lot var øyensynlig en dommer i Sodoma fordi han satt i byporten, og han hadde et renomé å beskytte. Så han prøvde å tale fornuft til pøbelen. Han gikk til og med så langt som å kalle dem "brødre" - noe som beviste at han hadde tatt for lett på Sodomas synd!

" … Jeg ber dere, mine brødre, gjør da ikke det som ondt er! Se, jeg har to døtre som ingen mann har vært nær. La meg få sende dem ut til dere, så dere kan gjøre med dem hva dere finner for godt. Gjør bare ikke disse menn noe …" (vers 7-8).

En teolog skrev at Lot visste at disse mennene ikke ville skade hans døtre, fordi de var homoseksuelle. Kanskje Lot tenkte med seg selv: "Disse mennene er sodomitter som har seg en fest, og er på jakt etter å tilfredsstille sine lyster. De er ingen trussel for kvinner. Dersom jeg sender mine døtre ut nå, så vil de komme uskadd tilbake i morgen tidlig."

Hvilken dårskap! Selv om det var sant, så ville Lot ha prøvd å veie en synd opp mot en annen. Men det er umulig å forhandle med lysten! Når som helst du prøver å bygge grenser rundt den, bryter den alltid ut, og flyter ut over kanten på sine grenser.

Lot er et eksempel på hva skjult synd kan gjøre med en rettferdig mann. Det er tydelig at han ble ført bak lyset. Hans synd hadde forårsaket en så farlig tilstand i ham at han var villig til å oppgi alt for å redde ansikt - inkludert sin kjære familie. Han tenkte muligens: "Dersom dette fungerer, så vil jeg redde mine døtre så vel som mitt rykte. Alt vil forbli slik det var før. Livet i Sodoma er ikke så ille tross alt!"

Denne mannen var ikke rede til å se virkeligheten i øynene! Han utsatte oppgjørets time - fortsatte med å fikse og trikse, og prøvde å utsette Guds befrielse i sitt liv. Og kjære, det er den holdningen mange kristne har i dag. De overbeviser seg selv: "Min Gud er en nådig Gud. Han har befridd meg fra synd tidligere, og han vil gjøre det igjen."

Nei! Gud sier til deg gjennom dette avsnittet: "Ikke mer kjøpslåing. Ingen forhandling om å bytte en liten synd mot en større. All synden må bort!"

Lot ville ha dødd i ragnarokket om ikke Gud hadde tatt saken i egne hender. Herren grep bokstavelig Lot og hans familie og dro dem ut av byen: "Men da han nølte, tok mennene både ham og hans hustru og hans to døtre ved hånden, for Herren hadde barmhjertighet med ham, og de førte ham ut og ledet ham til han var utenfor byen." (1M 19:16).

Hvilket herlig bilde på vår Herres nåde i den Nye Pakt! Mens Lot nølte på ødeleggelsens rand, uten styrke eller vilje til å befri seg selv, ledet Gud denne forvirrede, villedede, syndebundne mannen ved hånden til tryggheten. Han fortalte i hovedsak Lot: "Jeg elsker deg, og jeg kommer ikke til å la deg dø i dette ragnarokket. Du er en rettferdig mann Lot - og jeg har advart deg. Kom nå!"

"For mens vi ennå var skrøpelige, døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige." (Rom 5:6). Den bokstavelige betydningen for "skrøpelige" her er "uten evne eller vilje." Gud sier at han er villig til å handle for oss - fordi vi har ingenting å bidra med!

Herren hadde enda en rettledning til Lot: " … Fly for ditt liv! Se deg ikke tilbake … Fly opp i fjellene for at du ikke skal bli revet bort!" (1M 19:17). Fjellet her representerer Guds tilstedeværelse, et sted alene sammen med ham. Vi ser dette bildet gjentatt gjennom skriften: Det var på et fjell at Moses ble berørt av Guds herlighet … at Kristus ble forklaret foran sine disipler … at Jesus søkte sin far i bønn. Alle disse tingene skjedde på et fjell.

"Stor er Herren! Høyt er han lovprist i vår Guds stad, på hans hellige berg." (Sal 48:2). " … la oss gå opp til Herrens berg, til Jakobs Guds hus, så han kan lære oss sine veier, og vi vandre på hans stier …" (Jes 2:3). Budskapet her er: "Når Gud utfrir deg gjennom tro på hans løfter, løp direkte til hans hellige fjell!"

Men Lot var fremdeles ikke villig til å løpe inn i Guds nærhet. Han sa: " … Men jeg er ikke i stand til å flykte opp i fjellene uten at ulykken kan nå meg så jeg dør." (1M 19:19). Isteden ba han Gud om å få ta en omvei til Soar.

Gud tillot det. Og Lot endte tilslutt opp på fjellet. Men med en gang han kom dit, skjedde noe som var verre enn Sodoma. Lot drakk seg full og ble forført av sine to døtre, som fødte sønner etter denne blodskamshandlingen. Hvilket tragisk bilde! Og alt skjedde fordi Lot - selv om han ble befridd - ikke ville bevege seg videre til fylden i Gud.

Jeg tror at det følgende avsnittet avslører hvordan Gud befrir oss fra Sodoma:

"Ettersom hans guddommelige makt har gitt oss alt som tjener til liv og gudsfrykt, ved kunnskapen om ham som har kalt oss ved sin egen herlighet og kraft, og gjennom dette har gitt oss de største og mest dyrebare løfter, for at dere ved dem skulle få del i guddommelig natur, etter at dere har flyktet bort fra fordervelsen i verden som kommer av lysten" (2Pet 1:3-4).

Gud kommer til oss i vår bedradde, bundne stilling med mektige løfter om full og hel utfrielse. Han sier: "Jeg lover å befri deg og bevare deg fra synden. Og jeg vil gi deg et hjerte som adlyder meg. La nå mine løfter gripe fatt i deg!"

Hvilken vidunderlig, frigjørende sannhet! Vi blir ledet ut av våre synder når vi griper fatt i Guds løfter. Tenk på det et øyeblikk. Peter sier at de troende han henvendte seg til i dette brevet hadde: " … flyktet bort fra fordervelsen i verden som kommer av lysten" (vers 4). Hvordan flyktet disse kristne fra synden? De ble gitt guddommelig kraft - liv og gudsfrykt - gjennom sin tro på Guds løfter!

Kjære hellige, din far ønsker at du skal få kjenne fylden av gleden i Kristus. Og den gleden vil bryte ut bare når du blir fridd fra syndens makt. Så tillat den Hellige Ånd å gå inn i dine lysters skjød og fjerne alt som ikke er likt Kristus. Be til Herren akkurat nå:

"Å Far - jeg er enig med deg angående min synd. Stanken av mitt kompromiss har nådd himmelen. Og jeg vet at det må bort øyeblikkelig! Herre, jeg mottar ditt kjærlige, guddommelige ultimatum. Og jeg legger alt ned foran deg. Set fyr på alt ondt i meg. Og la dine løfter gripe fatt i mitt hjerte. Led meg til ditt hellige fjell!"