Vår Gud Kan Ordne Hva Som Helst

Du husker kanskje historien fra 1. Mosebok hvor Gud åpenbarte seg for Abraham. Patriarken satt i åpningen av teltet sitt i middagsheten, da tre menn plutselig kom til syne fremfor ham, stående under et tre. Abraham gikk ut for å møte mennene, forberedte et måltid for dem og vandret sammen med dem.

I løpet av samtalen spurte Herren hvor hans kone Sara var. Så sa Gud noe utrolig: " .... Se .... Sara, din hustru, skal ha en sønn. " (1M 18:10).

På dette tidspunkt var Sara inne i teltet og lyttet til deres samtale. Og da hun hørte dette lo hun ved tanken. Umulig, tenkte hun. Hun hadde passert den alder da hun kunne få barn, og Abraham var for gammel til å avle et barn.

Men da Gud hørte Saras latter sa han: " .... Hvorfor ler Sara og sier: Skal jeg virkelig føde barn når jeg er blitt så gammel? Skulle noen ting være umulig for Herren?" (vers 13-14).

Jeg skriver dette budskapet idag fordi Gud stiller det samme spørsmålet til sine barn i disse nåværende tider: Er noenting for vanskelig for Herren? Hver av oss må stå overfor våre egne vanskelige situasjoner i livet. Og midt i dem spør Gud: "Tror du at ditt problem er for vanskelig for meg å ordne? Eller tror du at jeg kan gjøre det for deg, selv om du tror at det er umulig?"

Jesus forteller oss: " .... Det som er umulig for mennesker, er mulig for Gud." (Luk 18:27). Tror du dette ordet fra Herren? Tror du at han kan utføre det umulige i ditt ekteskap, i din familie, på arbeidsplassen din, for din fremtid?

Vi er raske til å gi andre råd om at han kan. Når vi ser våre kjære gjennomleve vanskelige tider, sier vi til dem: "Hold ut, og se opp. Herren er istand. Ikke slutt med å stole på ham. Han er det umuliges Gud."

Allikevel undres jeg - tror vi disse sannhetene for vår egen del? Sara, som tvilte på Herren, ville sannsynligvis gi nettopp dette rådet til sine venner. Forestill deg at hun hørte om et gudfryktig par i en tilsvarende situasjon - trofaste mennesker som ønsket seg et barn, men som var for gamle til å kunne få et. Paret trodde at Gud hadde lovt dem et barn, men nå var de i ferd med å bli gamle. Og litt etter litt mistet de tiltroen til sin egen drøm.

Dersom du spurte Sara hva hun ville si til dem, ville hun sannsynligvis svare: "Be dem om å holde ut. De kan ikke gi opp håpet til sine drømmer. De tjener en Gud som gjør det umulige. Han vil ordne det for dem."

Allikevel hadde Sara vanskelig for å tro dette for sin egen del. Og mange kristne gjør det samme idag. Vi proklamerer frimodig Guds makt for andre, men vi tror ikke hans ord for vår egen del.

Det er ikke nok for oss å ganske enkelt tro på Gud som skaper, den som har laget alle ting. Vi må også tro at han er en Gud som lengter etter å gjøre det umulige i våre liv. Bibelen gjør det veldig klart: Dersom vi ikke tror dette om ham, så stoler vi ikke på ham i det hele tatt.

Etter min oppfatning, så vil ikke all verdens sjelesorg hjelpe en person dersom han tviler på at Gud kan gjøre et mirakel. Ikke misforstå - jeg er ikke imot kristen sjelesorg. Men det er nytteløst å gi råd til noen som ikke er helt overbevist om at Gud kan ordne dette problemet, uansett hva problemet måtte være.

Som en pastor som driver sjelesorg, vet jeg at jeg ikke kan tilby noenting til et ektepar som ikke tror at Gud kan redde deres forhold. Tingene kan se absolutt håpløse ut for dem, de kan ha bygd opp årevis av harme og bitterhet. Men de må være overbevist om at Gud kan gjøre det umulige.

Jeg forteller slike ektepar med en gang: "Ja, jeg kan ta dere til rådgivning. Men først må jeg spørre - tror du virkelig at Gud kan redde ekteskapet deres? Har dere troen på at uansett hvor umulige tingene ser ut for dere, så har han makt til å gjenopprette forholdet deres?"

Noen svarer: "Men du vet ikke hva jeg har vært gjennom med min ektefelle. Jeg er blitt dypt såret. Min smerte er større enn du noensinne kan forestille deg." Denne type svar forteller meg at de har svelget djevelens løgn. Han har overbevist dem om at deres situasjon er håpløs. Men Jesus har talt tydelig til alle sine barn: " .... Det som er umulig for mennesker, er mulig for Gud." (Luk 18:27).

Over hele dette landet er det kristne som gir opp sine ekteskap. Til og med noen av mine pastorvenner skiller seg. Når jeg snakker med dem om deres situasjon, så går det opp for meg at de tror at deres ekteskap ikke kan leges. De stoler ganske enkelt ikke på at Gud kan gjøre det umulige for dem.

Men ethvert kristent par som kaster inn håndkleet og gir opp kampen, ønsker egentlig ikke at deres ekteskap skal bli gjenopprettet. Faktisk er det mange ektefeller som kommer til meg for rådgivning som allerede har bestemt seg for å forlate forholdet. Den eneste grunnen til at de kommer er for å få mitt samtykke i det de allerede har bestemt seg for.

Kjære, ingen sjelesørger i verden kan hjelpe uten at du tror Guds ord helt og fullt i dette spørsmålet: Ingenting i livet ditt er hinsides hans evne til å få orden på. I motsatt fall er din kristendom forgjeves - fordi du tror på Gud bare inntil et visst punkt. Du tror ikke virkelig at han er det umuliges Gud.

En pastorkone skrev til oss nylig om hennes manns vaneløgner. Denne mannens løgner er så åpenbare at han har blitt tatt i dem gang etter gang. Og selv om folk i menigheten hans har konfrontert ham angående dette problemet, så forblir han i benektelse omkring det.

Hans kone skrev: "Jeg skammer meg over min mann. Og våre barn vil ikke stole på ham. Han forkynner et mektig budskap, men han kan ikke fortelle sannheten fordi han ikke har sannheten i seg." Hun avsluttet brevet med disse ordene: "Jeg tenker på å forlate ham."

Jeg har sympati med denne kjære kvinnen. Allikevel vet jeg at hun ikke er overbevist om at Gud kan gjøre det umulige for henne. Hun har bare trodd Gud opp til et visst punkt - og så bestemt seg for å flykte. Men skilsmisse er aldri noe valg for en kristen, dersom din ektefelle ikke mishandler deg fysisk. I det tilfellet bør du absolutt gå. I alle andre tilfeller sier imidlertid Herren veldig tydelig: "Jeg er din Gud - og jeg kan ordne det:"

Her er det jeg ønsker at denne kvinnen skulle ha skrevet: "Jeg er klar over at mine barn har arvet min manns svakhet. Og jeg vet at han sannsynligvis vil miste sin pastorstilling på grunn av sin stadige synd. Men jeg vet at jeg tjener en Gud som er i stand til å ordne ethvert problem. Og jeg tror han kan redde vårt ekteskap, gjenopprette vår familie og bygge opp vår menighet igjen. Så jeg kommer til å holde fast på min mann, uansett hva det vil koste meg. Jeg vil tro det som Gud sier er sant - at ingenting er umulig for ham."

I Markus 9 førte et forvirret far sin demonbesatte sønn til Jesu' disipler for å søke befrielse. Denne gutten var ikke bare forstyrret eller opprørsk. Han var full av onde ånder, og de kontrollerte hver eneste av hans handlinger. Hans situasjon var velkjent i hele området, slik at når andre foreldre så ham nærme seg, jaget de sannsynligvis barna sine innendørs.

Denne stakkars gutten var sett på som å være fullstendig håpløs. Han var både døv og stum, så han utstøtte bare strupelyder. Han skummet rundt munnen som en gal hund, og fysisk var han bare skinn og ben, avmagret på grunn av sin forferdelige kamp. Hans far måtte stadig holde ham fast, fordi demonene stadig forsøkte å kaste ham ut i nærmeste elv, innsjø eller åpne ild for å ta livet av ham.

Jeg lurer på hvor mange ganger denne faren må ha hoppet ut i en dam for å dra opp sin sønn og blåse liv i ham. Det må ha vært en fulltidsjobb bare å forhindre barnet i å drepe seg selv. Forestill deg alle de arr og brannsår på denne guttens opprevne kropp. Det må ha knust hans fars hjerte daglig å se sønnen i en slik tilstand, uten at noen var istand til å hjelpe.

Nå da faren sto foran disiplene, begynte Satan å manifestere seg i gutten. Han begynte å skumme rundt munnen og rulle seg på marken hvor han vred seg og ristet voldsomt. Skriften forteller oss at disiplene ba over ham - kanskje over lengre tid - men ingenting skjedde.

Det må ha sett ut som en umulig situasjon. Snart flokket de vantro skriftærde seg rundt dem og spurte: "Hvorfor blir ikke gutten helbredet? Er dette tilfellet for vanskelig for deres Herre? Er djevelen sterkere i denne slags omstendighet?"

Men så kom Jesus inn på arenaen. Da han spurte hva som foregikk, svarte faren: "Jeg førte min sønn til disiplene dine, men de kunne ikke helbrede ham. Han er et håpløst tilfelle." Jesus svarte ganske enkelt: " .... Om du kan tro, alt er mulig for den som tror." (Mark 9:23). Kristus fortalte alle som var tilstede: "Tror dere at jeg kan greie ut med enhver situasjon untatt de som er under djevelens kontroll? Jeg sier dere, det finnes ikke noe problem, ingen umulig omstendighet som jeg ikke kan ordne."

Så, med bare et ord, gjorde Jesus det umulige til virkelighet: " .... han truet den urene ånd og sa til den: Du stumme og døve ånd, jeg befaler deg: Far ut av ham og gå aldri mer inn i ham!" (vers 25). I det øyeblikk falt gutten til jorden som død. Men skriften sier: "Men Jesus grep ham ved hånden og reiste ham opp, og han stod opp." (vers 27).

Kan du forestille deg gleden i denne scenen? Den rensede, befridde gutten må ha løpt bort til sin far og tatt omkring ham. Og farens hjerte hoppet av glede. Gud hadde ordnet alt sammen!

Så hvorfor ledet den Hellige Ånd Markus til å ta med denne historien i sitt evangelium? Jeg tror det var fordi hver eneste mor eller far fra det øyeblikket av skulle vite, at Gud kan man stole på når det gjelder å gjøre det umulige med deres barn. Herren sa: "Jeg kan gjenopprette hva som helst og hvem som helst. Dersom dere bare tror, så er alle ting mulige gjennom meg."

Over hele verden er det idag mengder av kristne foreldre som er i kvaler fordi deres barn er under djevelens makt. I vår forsamling ser jeg smerten til mødre som drar med buss ut av byen for å besøke sine sønner i fengsel. De kjenner smerten ved å sitte på den ene siden av det tykke glassvinduet og stirre på en gutt som en gang var ømhjertet. På en eller annen måte ble han hektet på stoff, og begikk så et ran for å dekke behovene til sin avhengighet. Og nå er han i fengsel og blir enda mer hardhjertet. Hun har bedt for ham i årevis, men nå er hun i ferd med å miste håpet. Hun tror ikke at hun noensinne vil se ham forandret.

Jeg ser også nedbrutte fedre som aldri drømte om at deres døtre ville begynne med stoff. De så sin lille pike komme sammen med feil gjeng på skolen og bli hektet. Snart var hun opprørsk, hennes far måtte be henne om å forlate huset på grunn av hennes innflytelse på sine søsken. Så nå er hun ute på gatene og selger sin kropp for å dekke sitt behov. Og hennes far ligger i sengen om natten og gråter en elv av tårer. Han er overbevist om at han har mistet henne for alltid.

Jeg kjenner en far som kjørte inn i slummen for å prøve å finne sin narkomane sønn. Han måtte spørre seg frem helt til en langer tilslutt fortalte ham at gutten hans var i et narko-reir. Da mannen gikk inn der så han bare et skall av den sønnen han hadde kjent. Guttens kropp var som et skjelett på grunn av hans stoffmisbruk. Da faren bønnfalt ham om å bli med hjem, ville ikke den unge mannen engang se på ham. Han sa bare: "Kom deg ut. Dette er mitt liv nå."

Denne sønderknuste faren gikk ut på gaten i tårer. Han hadde mistet alt håp og var i pine: "Det er min sønn som er der inne. Han er døende, og han vil ikke la meg hjelpe ham."

Djevelen har fortalt disse foreldrene at deres barn er håpløse, at deres problemer aldri kan løses. Han har overbevist dem om en kraftig løgn - at Gud ikke er i stand til å hjelpe dem.

Kanskje du synes at din ufrelste ektemann er håpløs, at han aldri vil komme til Jesus. Eller kanskje du har gitt opp håpet for din kone som forlater deg om kvelden for å gå ut og feste. Men ingen person er for langt borte til at Gud ikke kan ordne opp. Jeg kjenner mange kristne ektefeller som vitner idag: "Jeg har bedt for min ektefelle i årevis. Så en dag, etter at jeg hadde gitt opp håpet, brøt Gud igjennom. Han frelste og utfridde min kjære."

Vi må aldri gi opp noen - fordi ingenting er umulig for vår Gud.

Markus 5 forteller historien om Jairus, den desperate synagogeforstanderen som ba Jesus om å helbrede hans datter. Den tolv år gamle jenta var farlig nær døden, og Jairus bønnfalt Jesus om å komme til hans hus og legge hendene på henne.

Jesus sa seg villig til å gå med ham. Men først stoppet han på veien for å hjelpe en kvinne med en blodsykdom. (Dette var kvinnen som ble helbredet da hun rørte ved kanten av kappen hans.) Men mens Jesus drøyde, kom en budbringer med tragiske nyheter: Jairus' datter var allerede død. Han fortalte synagogeforstanderen: " .... Din datter er død. Hvorfor bryr du Mesteren lenger?" (Mark 5:35).

Jairus' hjerte var grepet av sorg. Han tenkte: "Dersom han bare hadde kommet dit i tide. Nå er det for sent. Min datter er borte." Men Jesus forsikret ham: "Frykt ikke, bare tro!" (vers 36).

Da de nærmet seg Jairus' hjem hørte de lyden av gråt og sørging. Det var Jairus' familie og naboer som sørget over jenta. Se for deg kontrasten i denne scenen: Her var Gud i kjød, universets skaper, istand til å utføre et hvilket som helst tenkelig verk - allikevel gråt de i hans nærvær. Kort sagt så vitnet de: "Gud kan bare hjelpe så lenge det er igjen tegn til håp. Men med en gang alt liv er borte, så er det ikke noe behov for å rope på ham lenger. Selv ikke han kan gjenopprette en situasjon som denne!"

Hvor mange kristne finnes det ikke idag, som ikke lenger roper på Herren fordi de tror at deres problem er håpløst? Mengder stoler på Gud bare opp til det punktet da noe dør i livet deres. Jeg henviser ikke til en persons død, jeg tenker på et dødt ekteskap eller forhold, en død drøm, ditt håp for dine ufrelste kjære - hva som helst i ditt liv du tror er umulig å ordne, forandre eller gjenopprette.

Jesus refset slik vantro. Han sa til den gråtende folkemengden ved Jairus' hjem: "Hvorfor larmer og gråter dere? Barnet er ikke død, hun sover." (vers 39). Han erklærte: "Denne situasjonen er ikke det dere ser eller tror. Dere tror at alt håp er ute. Men jeg forteller dere at det vil bli en gjenopprettelse." Så gikk han inn på den lille pikens rom - og ved å tale et enkelt ord bragte han jenta tilbake til livet. "Straks stod piken opp og gikk omkring ...." (vers 42).

Hvorfor inkluderte den Hellige Ånd denne historien i Markusevangeliet? Han gjorde det for å vise oss at ingenting er for 'dødt', eller for langt borte for ham, til ikke å kunne bli ført tilbake til livet. Han sier: "Du må stole på at jeg skal ordne ditt problem. Det er aldri for sent for meg å handle."

Nå vi sier at Gud ikke kan ordne en ting, så kaller vi ham virkelig for en løgner. Johannes skriver: " .... Den som ikke tror Gud, har gjort ham til en løgner .... " (1 Joh 5:10). Er du lik Jairus' familie og venner som satt rundt omkring og vred sine hender og talte om hvor håpløse tingene var? Dersom du sørger og bekymrer deg uten noensinne å vitne: "Min Gud kan gjøre det umulige," så forteller du verden at Gud er en løgner.

Gud kan gjenopprette hva det enn måtte være som så dødt ut i våre liv med et enkelt ord. Har du økonomiske problemer, er du ikke istand til å betale dine regninger? Slik var det også med Herrens disipler - og han ordnet deres situasjon på en overnaturlig måte.

Da tiden for innbetaling av skatt kom, hadde ikke Kristus og hans disipler noen penger til å betale det nødvendige beløpet. Så hvordan ordnet Herren situasjonen? Han sendte Peter ut for å fange en fisk. Jesus fortalte ham at han ville finne en mynt i munnen på den første fisken han fikk, og den mynten ville dekke deres skatteregning.

Jeg kan bare forestille meg hva Peter må ha tenkt: "Skattepenger i munnen på en fisk? Dette må jeg se. Jeg har vært en fisker i hele mitt liv, og jeg har sett en masse ting inne i en fisk - mark, kroker, sjøgress. Men jeg har aldri sett en mynt i noen." Men da Peter halte inn den første sprellende fisken, så åpnet han munnen bare for å finne en skinnende mynt. Beløpet var nok til å betale skatten med, akkurat slik Jesus hadde sagt.

Hvorfor ledet Ånden evangelieforfatterne til å gjenfortelle denne historien? Og hvorfor valgte Jesus å ordne opp i deres situasjon med et mirakel? Hvorfor tok han ikke bare opp en kollekt, eller sendte disiplene ut for å arbeide i en dag slik at de kunne tjene nok til skatten?

Jeg tror Jesus handlet overnaturlig her fordi han ønsket å bevise for sine barn at han vil gjøre det umulige for oss. Han kan ordne ethvert økonomisk problem, familiekrise og overveldende behov.

Han ønsket at vi skulle vite at han er den samme Gud som matet Elia med brød gitt av en ravn .... som hindret en enkes krukke med mel fra å minke under en tørke .... som reddet den samme enken fra hennes kreditorer ved å fylle store kar med matolje fra en liten krukke .... som matet en folkemengde på 5.000 - og senere en mengde på 4.000 - med et par fisker og noen brød. Han vet at på et gitt tidspunkt i våre liv er det bare et mirakel som kan hjelpe oss. Og han vil forsikre oss om at han kan gjøre det umulige for oss, i enhver situasjon.

Vi kan selvfølgelig også misbruke Guds løfter om å gjøre mirakler for oss. Jeg gjorde det for mange år siden, som en ung pastor i tyveårene. Jeg trodde jeg hadde en god idé angående tjeneste - men jeg konsulterte ikke Herren før jeg satte igang med den. Som et resultat pådro jeg meg en gjeld på $5.000 uten noen mulighet for å betale det tilbake. (I dagens pengeverdi ville det beløpet være tilnærmet $25.000.)

I desperasjon begynte jeg å gjøre krav på alle bibelstedene som sa: "Gud skal dekke alle dine behov." Så en dag, mens jeg var i bønn hørte jeg en vakker stemme som sa til meg: "David, gå ned til Chester Street imorgen middag og gå på venstre side av gaten. En mann vil komme mot deg med en konvolutt inneholdende $5.000. Denne mannen er min engel, og han kommer til å putte denne konvolutten i hånden din."

Jeg tenkte: "Takk Herre - du er sannelig trofast." Og neste dag ved middagstid gikk jeg ned Chester Street og ventet på at mannen skulle dukke opp. Nå var dette en liten by med 1.200 innbyggere, og ingen vandret noensinne i gatene om dagen fordi alle var på jobb. Så for en god stund så jeg ikke en eneste sjel i sikte. Jeg vandret frem og tilbake i nesten en time og undret meg: "Herre, hvor er han?" Tilslutt kom det en mann forbi - men jeg visste at han ikke var en engel, fordi han dampet i vei på en sigarett.

Tilslutt gikk jeg fortvilet hjem. Jeg ba: "Herre, hvordan kunne jeg bli narret slik? Hva skal jeg gjøre nå? Vær så snill far - tilgi meg for ikke å stole på deg. Jeg legger hele denne saken i dine hender."

Noen få dager senere ringte en mann i menigheten til meg. Han sa: "Jeg har hørt om ditt behov, og jeg kjenner noen som kan være istand til å hjelpe. Det er en kristen bankmann som bor i en annen by. Hvorfor tar du ikke en telefon til ham?"

Jeg kontaktet bankmannen, og han gjorde noe for meg som var uhørt på den tiden: Han ga meg et lån på $5.000 uten sikkerhet. Han sa til meg: "Du kan betale det tilbake med $50 i måneden."

Gud ordnet opp i min situasjon. Og gjennom det hele lærte han meg denne leksen: "David, jeg kunne ha sendt en engel for å gi deg de pengene. Men jeg ønsket at du skulle lære noe, fordi jeg elsker deg. Dersom jeg ikke hadde lært deg dette, så ville du fremdeles ta dumme avgjørelser - og du ville ha hatt $100.000 i lån!"

Jeg lærte at selv om jeg skal stole på Herren om å gjøre det umulige, så kan jeg ikke forvente at en engel plutselig skal dukke opp og fri meg fra mine uansvarlige valg.

Nylig mottok vår tjeneste et hjerteskjærende brev fra en fange. Han skrev:

"Pastor Dave, jeg er seksuelt pervers, og jeg er i fengsel på grunn av min henfallenhet. Jeg vet at jeg ikke ble født slik, men det er slik jeg er blitt. Jeg har vært gift tre ganger og har fire barn.

"Sannheten er, jeg liker hva som helst når det har med perversjon å gjøre. Dersom du kan komme på noe, så har jeg sannsynligvis prøvd det. Jeg ønsker å slutte, allikevel gjøre jeg det ikke. Jeg sluttet å røyke uten hjelpemidler - det var ikke noe problem. Jeg har til og med vært i stand til å holde meg borte fra pornografi en liten stund innimellom. Jeg tror virkelig på Guds helbredende kraft. Jeg har bønnfalt, grått og tigget ham om hjelp. Men det ser ut som om jeg ikke kan finne den riktige døren der jeg kan flykte fra mitt perversjonsproblem.

"Mitt ønske om å gjøre Herrens vilje er alltid med meg, men jeg skyver stadig dette ønsket tilside og faller tilbake til mitt begjær. Jeg har løyet til Gud, lovt å aldri gjøre det igjen, men jeg vender alltid tilbake til det.

"Jeg har det vondt fordi jeg vet at jeg har gjort Herren kvalm. Når jeg går til kapellet føler jeg meg som en mann med to ansikter. Det er menn her som respekterer meg fordi jeg har gitt dem gode råd, men jeg har ikke fulgt dem selv. Jeg spiller piano og synger i kapellet, men jeg føler meg ikke bra fordi det er ikke bra med meg.

"Jeg vil heller dø og komme til helvete enn noensinne mer å plage en uskyldig person. Men jeg ønsker ikke å komme til helvete. Jeg ønsker å tjene Gud, og jeg ønsker hans kjærlighet. Jeg er fanget fordi jeg hater det jeg gjør, men allikevel elsker jeg det. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre."

Jeg sier til denne unge mannen: Ikke gi opp håpet! Gud kan ordne ditt perverse sinn. Han ønsker å bringe legedom til deg.

En gang ga jeg opp å få homoseksuelle til å forandre seg, fordi jeg så så lite av Guds helbredelse hos dem. Vår tjeneste hadde engang et hjem for homoseksuelle, men det endte med katastrofe. Alle våre narkotika og alkohol prosjekter virket, men jeg så veldig få seire hos homoseksuelle.

Så begynte Herren å sende meg vitnesbyrd om homoseksuelle som hadde blitt befridd fra sitt slaveri. Jeg mottok også rapporter om andre mennesker som hadde blitt befridd fra de verste seksuelle perversjoner i verden. Idag sier jeg til enhver person i dyp, inderlig kjærlighet - at dersom du ønsker frihet, så er Gud istand til å skaffe den, uansett hva du strever med. Han kan bryte din vane og sette deg fri.

Men, du må tro at ingenting i ditt liv er umulig for Gud. Det finnes ikke noen av djevelens grep han ikke kan bryte opp.

Så kjære hellige, grip fatt i troen - tro at Gud vil forandre og forvandle ditt liv fullstendig. Dersom han sørget for den fattige enken, for den demonbesatte gutten, og for Jairus' datter, så kan han sørge for deg. Vår Gud kan ordne hva som helst!