Viktigheten Av å Elske Dine Fiender

Dersom du gjør krav på å ikke ha noen fiender, så ønsker jeg å gi deg et tilbud. Jeg vil at du skal love å skrive en bok som forklarer hvordan du har klart å komme så langt i livet uten at en eneste person har vært imot deg. Din bok ville sannelig bli en bestselger.

Du kunne beskrive hvordan ingen noensinne har vært sjalu, misunnelig eller fiendtlig mot deg. Du kunne forklare hvordan ingen noengang har prøvd å forstyrre din planer, ødelegge dine målsetninger eller avspore din fremtid. Du kunne fortelle hvordan ingen har fornærmet deg, holdt deg borte fra noe du ønsket, eller planlagt en ødeleggende fornærmelse mot deg.

Jeg mener ikke å være nesevis eller sarkastisk. Men faktum er at det er disse tingene som gjør noen til dine fiender. Og hver og en av oss har hatt minst en av disse erfaringene.

Hver kristen står selvfølgelig overfor en erkefiende i Satan. Jesus forteller oss at han er fienden som sår ondt ugress i våre liv. (se Matt. 13:39). På samme vis advarer apostelen Peter oss om Satan: "Vær edrue, våk! Deres motstander, djevelen, går omkring som en brølende løve og søker noen han kan oppsluke." (1Pet 5:8).

Jesus gjør det klart at vi har ingenting å frykte fra djevelen. Vår Herre har gitt oss all makt og autoritet over Satan og hans demoniske makter: "Se, jeg har gitt dere makt til å trå på slanger og skorpioner og over alt fiendens velde, og ingen ting skal skade dere." (Luk 10:19). Kristus erklærer tydelig at kampen mot Satan allerede er vunnet. Vi har i oss kraften til å motstå ethvert forsøk fra djevelen på å oppsluke oss.

Jeg ønsker istedet å fokusere på våre prøvelser med menneskelige fiender - motstandere av kjøtt og blod, mennesker vi kan leve eller jobbe sammen med. Du skjønner, når Peter bruker ordet "oppsluke", så er betydningen av det greske ordet "å prøve på en eller annen måte å svelge deg i ett stykke." Peter taler om et hvilken som helst enkeltstående emne - en kamp, prøvelse eller fristelse - som kan svelge deg helt og sende deg inn i frykt, depresjon eller motløshet.

Du kan være istand til å vitne om at du har vunnet en stor seier i Kristus. Du har med hell motstått alle fristelser og onde begjær, all lyst og materialisme, all kjærlighet til denne verden. Men på samme tid kan du være oppslukt av en pågående kamp med en menneskelig fiende. Noen har reist seg mot deg - uttrykt misunnelse og bitterhet, mistolket dine handlinger og motiver, tilsmusset ditt gode rykte, stått deg i mot ved hver korsvei og søkt å forpurre Guds hensikt i ditt liv.

Denne personens angrep på deg har frarøvet deg all din fred. Du har måttet tilbringe dyrebar tid med å forklare deg selv og forsvare dine handlinger. Og etter en tid har konflikten begynt å fortære alle dine tanker og kostet deg mange søvnløse netter. Nå ser du at den innvirker på hele din familie, dine vennskap, selv din fysiske helse.

Dersom dette beskriver deg, så er du allerede blitt oppslukt av en fiende - svelget av en prøvelse som er forårsaket av din menneskelige motstander.

Det Gamle Testamentets lov kalte på hevn - øye for øye, tann for tann. Budskapet så ut til å være: "Du så hva min fiende gjorde mot meg, Herre. Nå får du ta deg av ham."

Det er lettere for oss å forstå denne holdningen når vi lærer mer om Israels ondskapsfulle fiender. Det egyptiske krigsropet var: "Jeg vil forfølge dem, jeg vil innhente dem. Jeg vil dele ut hærfang, jeg vil mette min sjel med dem. Jeg vil dra mitt sverd, min hånd skal utrydde dem." (2. Mos. 15:9). Og Gud var trofast i å hevne Israels fiender: "Du blåste med din ånde, havet skjulte dem. De sank som bly i de veldige vann. Du rakte ut din høyre hånd, jorden slukte dem." (2. Mos. 15:10,12).

Jeg kan allerede høre noen kristne si: "Det er det jeg vil at Gud skal gjøre med mine fiender. La ham slå dem overende og oppsluke dem. Tross alt så har de gjort mot meg slik egypterne gjorde mot Israel. De har forfulgt meg, overrumplet meg, overvunnet meg. Så jeg har klar bibelsk grunn til å be Gud om å blåse bort mine fiender."

Men, dersom vi prøver å trøste oss med det Gamle Testamentets måte å handle med fiender på - selv våre ufrelste fiender - så setter vi oss selv tilbake inn under lovens trelldom.

David kom med noen sterke uttalelser om sine fiender. Han bønnfalt Gud: "Alle mine fiender skal bli til skamme og bli grepet av stor forferdelse. Brått skal de vike tilbake med skam." (Sal 6:11). Han sa: "Jag dem Gud - ikke gi dem noe søvn, på grunn av det de gjorde mot meg."

I ett tilfelle var Davids fiende en nær venn, en av Guds eget folk. David var dypt såret av sin venn, en som han hadde utøst sin sjel for. Denne mannen var Davids bønnepartner, en kollega som delte hans kjærlighet til Gud. Men denne hjertevennen vendte seg mot David og forrådte ham. Og det etterlot David såret og forvirret.

"For det er ikke en fiende som håner meg - det kunne jeg bære. Heller ikke er det en som hater meg, som opphøyer seg over meg - da ville jeg gjemme meg for ham. Nei, det er du, du som var min likemann, min venn og min kjenning, vi som hadde fortrolig samfunn med hverandre, da vi vandret i høytidsskaren opp til Guds hus." (Sal 55:13-15).

David sa i hovedsak: "Dersom dette hadde vært en helt vanlig person, så kunne jeg ha taklet det. Men det var en nær, gudfryktig venn. Og det ble for mye å takle for meg."

Jeg tror sammen med de fleste Bibellærde at den vennen som vendte seg mot David var Akitofel, hans rådgiver og fortrolige i en periode av hans liv. Disse to mennene søkte hverandres råd omkring alle livets områder. Hver gang David gikk opp til Guds hus for å tilbe, så var Akitofel ved hans side, og virket som et Herrens orakel for ham. Og David delte sitt hjerte åpent med Akitofel, og trodde han hadde en åndelig venn.

Men denne samme Akitofel - som så så vis og åndelig ut, så uten svik, så overgitt til David og hans sak - vendte seg plutselig mot kongen og ble hans fiende. Akitofel ble faktisk så bitter på David at han samlet folk mot ham. Han sikret seg støtte hos Davids sønn, Absalom, i en sammensvergelse for å drepe ham.

David klaget: "Hans munns ord er glattere enn smør, men i sitt hjerte tenker han på strid. Hans ord er bløtere enn olje, likevel er de dragne sverd." (Sal 55:22). Han sa: "Jeg trodde Akitofel var min venn. Han talte så fromt, sa at han ønsket det som var best for meg. Men så stakk han en kniv i ryggen på meg."

Dette forferdelige forræderiet fikk David til stadig å se seg tilbake over skulderen. Han sa: "Hele dagen vrenger de på mine ord. Alle deres tanker er imot meg til det onde. De slår seg sammen, de lurer, de vokter på mine skritt, for de står meg etter livet." (Sal. 56:6-7). David stønnet: "De holder øye med hvert steg jeg tar, og venter på å spenne ben for meg."

Ut av denne forferdelige smerte, depresjon og sinne ropte David heftig ut: "La ødeleggelse komme over dem! La dem fare levende ned i dødsriket! For ondskap hersker i deres bolig, i deres hjerte." (Sal. 55:16). Han sa med andre ord: "Drep denne foræderen, Herre. Ikke la ham leve til sine dagers ende. Send ham til helvete for det han har gjort mot meg."

Men selv da han sa dette fremstilte David seg selv som uskyldig. Han vitnet: "Jeg vil rope til Gud, og Herren skal frelse meg. Kveld og morgen og midt på dagen vil jeg klage og sukke ...." (Sal. 55:17-18). David sa: "Herre, du vet at jeg har gjort alt for å prøve å behage deg. Jeg har ikke rørt denne mannen - allikevel har han vendt seg mot meg. Han har gjort seg selv til min fiende."

Dette er ordene til den samme gudfryktige kongen som gråt da hans morderiske fiende, Saul, ble drept i strid. David flerret sine klær i sorg og kalte på sine fiender til å be og faste mens han ropte ut: "En gigant i Israel er falt. Saul var en skjønn Guds mann." Men nå sa David om Akitofel, som tidligere venn: "Drep ham Gud. Send ham til helvete, fort!" Så rettferdiggjorde han sin holdning ved å si: "Jeg er en bønnens mann. Jeg er alltid på mine knær."

Hvor ofte er ikke vi kristne som David. I vår forferdelige smerte og depresjon roper vi ut i vår selvrettferdighet mot våre fiender: "Herre, ikke la dem leve en dag til."

Kanskje du kjenner noen som en gang fortalte alle at han elsket deg. Men så, svisj - så dolket denne vennen deg i ryggen. Han vendte seg mot deg, og nå er han ute for å såre deg.

Kanskje du har skilt deg eller er separert fra din ektefelle, og nå stikker denne sine kniver i deg. På et tidspunkt var du overbevist om at din ektefelle elsket og respekterte deg. Han sto ved dine side ved alteret, og sverget på å være din livet ut. I den første tiden var hans ord milde og kjærlige, og du tenkte: "Vi står hverandre så nær. Han er min kjæreste venn."

Men nå har han sviktet deg, kanskje til fordel for en annen. Og han klandrer deg - spyr ut glatte ord, mens bak din rygg prøver han å ødelegge deg. Du gråter deg selv i søvn mens du tenker: "Jeg trodde jeg kjente ham. Hvordan kunne han bli slik?"

Kanskje din fiende er en nær, personlig venn - kanskje en pastorkollega eller kristen arbeider. En gang virket denne vennen for å være gudfryktig og uten svik, og du stolte på ham. Men plutselig, uten noen øyensynlig grunn, så vendte han seg mot deg. Du gjorde ingenting for å forårsake hans motstand mot deg. Faktisk har du forblitt vennlig innstilt, selv når han har har bebreidet deg. Allikevel kan du ikke forstå den ormegift han spyr ut om deg overfor andre - løgner, sårende ord, manipulasjoner. Og såret smerter enda mer, fordi han var din venn.

Noen lesere kan spørre: "Skjer virkelig slike ting i Kristi legeme? Jeg forstår ikke hvordan dette kan være sant om noen kristen." Men det smerter meg å måtte si at det er så altfor sant.

Jeg kjenner en gudfryktig forretningsmann som ble invitert til å sitte i styret i en kristelig organisasjon. På sitt første møte var han sjokkert over politikken og den interne striden han var vitne til. Han ringte meg forfjamset og spurte: "Er det slik i enhver tjeneste? Jeg forventer dette i forretningslivet, men jeg ble motløs over hva jeg så og hørte blant disse menn. De kan ikke sette seg ned i Kristi Ånd og arbeide seg gjennom sine uoverenstemmelser."

Jeg sier deg, det er umulig å bli virkelig hellig uten fullstendig lydighet til Herrens bud om å elske hverandre. Jesus sa: " Han sa til ham: Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand. Dette er det største og første bud. Men et annet er like stort: Du skal elske din neste som deg selv. På disse to bud hviler hele loven og profetene." (Matt 22:37-40). Gud prøver virkelig vår kjærlighet til ham ved den kjærligheten vi viser til våre kristne brødre og søstre. "Dersom noen sier: Jeg elsker Gud! - og likevel hater sin bror, så er han en løgner. For den som ikke elsker sin bror som han har sett, hvorledes kan han elske Gud, som han ikke har sett?" (1. Joh. 4:20).

Du kan synge lovprisning til Gud i menigheten, du kan gi mat til de hjemløse - men dersom du bærer på et eneste nag imot noen, så er din kjærlighet til Gud forgjeves. Skriften sier at dersom du gjemmer på ondt i ditt hjerte mot en annen, så er du faktisk en hykler i Guds øyne.

Å elske de som har såret oss er ikke et valg, men en befaling: "Dette er hans bud, at vi skal tro på hans Sønns, Jesu Kristi navn og elske hverandre, slik han bød oss." (1. Joh. 3:23). "Dette er mitt bud til dere at dere skal elske hverandre." (Joh 15:17).

Du vil kanskje protestere: "Herre, jeg vil tjene deg, prise deg, tilbe deg, ofre for deg - men forvent ikke av meg at jeg skal legge bort denne smerten. Dersom du bare forsto dybden i den smerte jeg har vært gjennom, så ville du ikke kreve dette av meg. Det er hinsides min evne å gjøre det."

Nei - det er innenfor din evne å gjøre det. Jesus sier at han har gitt oss all makt over fienden. Hans Hellige Ånd gir oss kraft til å tilgi, selv når vi har blitt dypt såret.

Du skjønner, at som medlemmer av Kristi legeme så skal vi handle ifølge retningslinjene som blir gitt av vårt hode, Jesus. Tenk over det: ikke en eneste av dine fingre rører på seg, eller et øyelokk leer på seg, uten å være dirigert av hjernen din. Så dersom Kristus er vårt hode, så må alle hans lemmer bevege seg i henhold til hans tanker. Og han har tydelig uttalt sine tanker i denne sammenhengen: "Vær gode mot hverandre, vis barmhjertighet så dere tilgir hverandre, likesom Gud har tilgitt dere i Kristus!" (Ef 4:32).

Handler du ifølge Kristi visdom? Eller har du blitt ditt eget hode, uavhengig av ham? Har du tilgitt dine fiender i kjærlighet, slik som Jesus har tilgitt deg? Eller bærer du fortsatt nag og forårsaker at dine synder hoper seg opp mot deg?

Ofte kan Guds bud om å elske dine fiender virke som bitter, usmakelig medisin. Men, lik lakseroljen jeg måtte ta i min munn, så er det medisin som helbreder. Mange kristne er ikke villig til å ta denne medisinen. De ser den uttrykt i skriften, men sjelden holder de seg til den. De føler seg fortsatt rettferdiggjort ved å forakte sine fiender.

Jesus stadfester veldig tydelig: "Dere har hørt det er sagt: Du skal elske din neste og hate din fiende! Men jeg sier dere: Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør vel imot dem som hater dere, og be for dem som forfølger dere." (Matt 5:43-44).

Talte Jesus i strid med loven her? Nei, ikke i det hele tatt. Han snudde den kjødelige ånd som hadde kommet inn i lovens sted. På den tiden elsket jøder bare andre jøder. En jøde skulle ikke håndhilse på en hedning, eller tillate kappen sin å stryke mot kledningen til en ikkejøde. Men dette var ikke lovens ånd. Loven var hellig, og befalte: "Sulter din fiende, så gi ham brød å ete. Tørster han, så gi ham vann å drikke! For da sanker du glødende kull på hans hode, og Herren skal gjengjelde deg det." (Ord 25:21-22).

Jesus henviste også til det Gamle Testamentets lov angående sår og skader. Han uttalte: "Dere har hørt det er sagt: Øye for øye, og tann for tann! Men jeg sier dere: Sett dere ikke imot den som gjør ondt mot dere. Om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til." (Matt 5:38-39).

Under Moseloven skulle enhver som forårsaket en skade bli gjengjeldt på samme vis - skade for skade, slag for slag. Men dette skulle ikke være slik under Kristi nådes tjeneste. Jesu' befaling om å elske vår neste var faktisk ment å skulle inkludere selv våre fiender.

Du kan spørre: "Er det meningen at vi skal elske onde mennesker - abortleger, skruppelløse politikere, militante homoseksuelle som hevder at Jesus var homo? Sier ikke Bibelen at vi skal rope ut mot synden og stå kraftig i mot de som gjør ondt?" Ja, det gjør den. Men vi skal stå i mot disse menneskenes onde gjerninger uten å hate dem som personer.

Du kan ønske å gjøre krav på Davids bønn: "Herre, skulle jeg ikke hate dem som hater deg, og avsky dem som reiser seg imot deg? Jeg hater dem med et fullkomment hat, de er mine fiender." (Sal 139:21-22). Men selv David oppdaget tilslutt den nådige ånd i loven. Han lærte at det er mulig å hate noens onde gjerninger uten å hate personen selv. Han skrev: "Uhederlige krokveier hater jeg" (Sal 101:3). "Jeg hater all løgnens sti." (Sal 119:104). "Løgn har jeg hatet og avskydd." (Sal 119:163).

Ta for deg Jesu eksempel. Han sto overfor den samlede ondskap fra alle betydningsfulle krefter i sin samtid - regjeringsmenn, politiske ledere, kirkeledere. Alle disse menneskene gjorde seg til Kristi fiender, og samlet seg mot ham i ondskap. Men på høyden av sin smerte - på selve dødens terskel - ba Jesus: "Far, forlat dem." (Luk 23:34).

Stefanus hadde all rett til å stå imot dem som steinet ham. Han kunne ha rettet fingeren mot disse korrupte religiøse lederne og sagt: "Jeg ser dere på dommens dag. Dere vil ikke slippe unna med dette. Gud kommer til å straffe dere for denne synden." Men, istedet fulgte Stefanus Jesu eksempel. Han ba: "Herre, tilregn dem ikke denne synd!" (Apg 7:60).

Da Miriam reiste seg i klage mot sin bror Moses, begikk hun en synd som var henfallen til død. Og Gud var trofast i å hevne Moses, og slo hans søster med spedalskhet. Men Moses frydet seg ikke over Miriams lidelser. Det gjorde hans hjerte sorg, og han ba Gud om hennes helbredelse: "Da ropte Moses til Herren og sa: Å Gud, helbred henne!" (4M 12:13).

Paulus ble smigret for av hyklere som senere spottet, mishandlet og baktalte ham. Folk fra alle samfunnslag sto imot Paulus - selv politikere, hele samfunn, romerske sodomitter som hatet ham fordi han sto opp i mot deres homoseksuelle praksis. Selv menigheter reiste seg opp i mot ham. Rasende lærere, misunnelige på de åpenbaringer Paulus mottok, spottet og feilsiterte ham. Andre anklaget ham for å fuske med penger.

Ta ikke feil - Paulus hatet disse menneskenes synd. Deres bedrag gjorde ham sorg, og han talte ut imot deres ondskap. Men han sluttet aldri å elske disse menneskene og ba for deres sjeler. Han vitnet: "Vi blir utskjelt, og vi velsigner. Vi blir forfulgt, og vi tåler det. Vi blir hånet, og vi formaner. " (1. Kor. 4:12-13). Paulus fulgte Jesu eksempel. Slik Peter skrev om Kristus: "Han som ikke skjelte igjen når han ble utskjelt og ikke truet når han led, men overlot det til ham som dømmer rettferdig." (1. Pet. 2:23).

Vi kan hate de umoralske handlingene til dem i regjering. Vi kan hate syndene til de homoseksuelle, abortlegene og alle Kristusforakterne. Men Herren befaler oss å elske dem som mennesker - mennesker som Jesus døde for. Og han befaler oss å be for dem.

Men istedet spøker vi på deres bekostning. Jeg har fortalt og ledd av mange vitser om vår president. Jeg tror at hans standpunkt om senaborter er avskyelig i Guds øyne, og det får mitt blod til å koke. Men det unnskylder meg ikke fra å ta hans evige sjel på alvor. Dersom jeg på noe tidspunkt forakter en person istedet for prinsippene bak den samme personen, så representerer jeg ikke i sannhet Kristus.

Jeg tror Jesu navn har blitt vanæret av måten mange kristne har reagert mot overtrederne på. Vi har samlet oss imot dem som vi skulle ha bedt for. Såkalte troende har bombet abortklinikker, myrdet abortleger, hyttet sinte never mot homo-opptog. Ingenting av dette er Kristi ånd. Vår makt er på våre knær, ikke i å hytte never eller å rope ut sinte domsord.

Hvordan skal vi reagere på kristne som har gjort seg til våre fiender? Jesus befaler oss å elske dem ved å gjøre tre ting: 1. Velsigne dem. 2. Gjøre godt mot dem. 3. Be for dem. "Men jeg sier dere: Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør vel imot dem som hater dere, og be for dem som forfølger dere" (Matt 5:44).

La oss betrakte våre liv i lys av disse tre tingene, for å se om vi virkelig er lydige mot Kristus, vårt hode:

1. "Velsign dem som forbanner dere." Hva betyr egentlig å velsigne? Det greske ordet for å velsigne antyder her: "å tale bare det som er godt og oppbyggelig, høylydt, med munnen." Vi skal ikke bare tenke gode ting om våre fiender, men å tale åpent om dem.

Jeg har virkelig sviktet overfor dette budet. Jeg husker en anledning da noen mennesker jeg elsket inderlig, reiste seg opp i mot meg, forfulgte og bebreidet meg. Det var den største smerte jeg noensinne har utholdt, og den opptok mine tanker dag og natt. Når som helst jeg hadde anledning øste jeg ut mitt hjerte til alle som ville høre.

En dag ba et kjært ektepar i menigheten min kone Gwen og meg ut på lunch. Vi hadde knapt satt oss ned før jeg begynte å lesse mine byrder over på dem. Jeg fortalte dem hver detalj av min smerte - hver løgn som ble fortalt, hvert sår som ble påført. Dette ekteparet fikk aldri vite hva som traff dem. En time eller så senere gikk de forfjamset sin vei. Da jeg så på Gwen så jeg mismot i hennes øyne. Det var da det gikk opp for meg - jeg hadde stått for all pratingen.

Jeg fant senere ut at dette ekteparet hadde det vondt - og det var derfor de var så desperate etter å møte oss. Men jeg spurte aldri hvordan de hadde det. De klarte ikke å få inn et eneste ord - og de gikk, tomme, tørre, uoppbygget. Dersom jeg bare hadde adlydt Jesu befaling om å velsigne mine forfølgere ved å tale godt om dem, hadde dette paret kunne mottatt en velsignelse. Istedet gikk de sin vei nedslått i ånden.

2. "Gjør vel imot dem som hater dere." Hva menes det med å gjøre godt mot dem som står oss imot? Den greske betydningen her antyder "ærlighet pluss helbredelse." Jesus sier i hovedsak: "Gjør alt i din makt for å søke din fiendes helbredelse og befrielse fra Satans snare. Du vet at det denne personen gjør mot deg er ondt. Men din fokus skal ikke være på din egen smerte, men på bedraget i din fiendes sjel."

Kristus befaler oss faktisk å forestille oss den sjele-ødeleggende situasjonen til våre forfølgere. Vi skal ikke finne trøst i den tanken at Gud en dag vil hevne deres synder mot oss. Istedet skal vi be for dem. Vi skal prøve å bryte ned enhver mur som måtte fordømme dem, og gjøre alle forsøk på å bygge en bro over til dem.

Jesus lovte: "Dersom dere forlater noen deres synder, da er de forlatt. Dersom dere fastholder dem for noen, da er de fastholdt." (Joh 20:23). Å forlate betyr "å glemme fullstendig, oppgi, kaste tilside." Selvfølgelig kan ingen forlate noens synd mot Gud. Bare Kristus kan gjøre dette, gjennom sitt verk på korset. Men vi kan forlate de syndene som har blitt begått mot oss. Jesus sier: "Dersom du tilgir denne synden mot deg, så vil jeg tilgi den i himmelen. Jeg vil tilgi din fiende for din skyld."

Kristi bud her er veldig tydelig: "Ta det første steget. Ikke vent - mist ikke anledningen - fordi din fiendes sjel kunne bli kastet inn i evigheten fremdeles bærende på denne synden. Vær du den første til å søke forsoning. Din godhet kan selvfølgelig bli avvist. Men dersom den blir godtatt, så kan du stå på dommens dag og vite at din fiende ikke ble dømt eller fordømt på grunn av sin synd mot deg."

3. "Be for dem som forfølger dere." Vi ser dette budet illustrert i pliktene til ypperstepresten. Først krevde loven at presten skulle slakte offeret og plassere det på alteret, for å ta seg av folkets synder. Og, dernest skulle presten be for menigheten, for å handle som en forbeder på deres vegne.

Dette yppersteprestelige arbeidet ble demonstrert på korset. Jesus gjorde begge deler: Først gjorde han offer for våre synder, med sitt eget legeme. Så ba han om tilgivelse for folket, inklusive sine egne forfølgere.

Og akkurat nå går Kristus i forbønn for dine fiender. "Og hvis noen synder, har vi en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, Den Rettferdige." (1. Joh. 2:1). Jesus er en talsmann selv for dem som har brukt og forfulgt deg. Så dersom han går i forbønn for deres sjeler, hvordan kan du da forbli en fiende av dem? Det er ganske enkelt umulig.

Paulus skriver: "gi rom for vreden" (Rom. 12:19). Han sier i korthet: "Lid urett. Legg det ned og fortsett videre. Få et liv i Ånden." Men dersom vi nekter å tilgi den smerte som er gjort mot oss, så må vi stå overfor disse konsekvensene:

1. Vi blir mer skyldig enn den personen som påførte oss vår smerte.
2. Guds barmhjertighet og nåde mot oss vil bli avstengt. Og så, når ting begynner å gå galt i våre liv, så vil vi ikke forstå dem, fordi vi lever i ulydighet.
3. Våre forfølgers sjikane av oss vil fortsette å frarøve oss freden. Han vil bli seierherren, da han har lykkes i å gi oss et varig sår. Og han vil gå sin vei leende mens vi forsetter å koke i sinne.
4. Fordi Satan lykkes i å drive oss til tanker om hevn, vil han være i stand til å lede oss mot enda dødeligere synder. Og vi vil begå overtredelser langt verre enn disse.

Forfatteren av Ordspråkene tilråder: "Et menneskes klokskap gjør ham langmodig, og det er en ære at han overser krenkelser." (Ord 19:11). Med andre ord, vi skal ikke gjøre noe før sinnet har avtatt. Vi skal aldri gjøre en beslutning eller gjennomføre noen form for handling mens vi fremdeles er sinte.

Videre så bringer vi ære til vår himmelske Far når vi overser sår og tilgir syndene gjort mot oss. Å gjøre dette bygger karakter inn i oss. Vi har allerede lest, at dersom vi reagerer slik Jesus gjorde: "skal Herren gjengjelde deg det." (Ord. 25:22). Når vi tilgir slik Gud tilgir, fører han oss inn i en åpenbaring av velvilje og velsignelse vi aldri har kjent til.