Viktigheten av å ha Kristi fred

Jesus sa til sine disipler: "Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere." (Joh. 14:27). Dette ordet måtte ha forbløffet disiplene. I deres øyne var det nesten et utrolig løfte: Kristi fred skulle få bli deres fred.

Disse tolv mennene var blitt forundret over den freden de hadde sett hos Jesus i de tre siste årene. Deres Mester var aldri redd. Han var alltid rolig, aldri ute av fatning under noen omstendigheter.

Vi vet at Kristus var i stand til å bli rasende. Til tider var han rørt og han visste hvordan han skulle gråte. Men han levde sitt liv på jorden som en fredens mann. Han hadde fred med Faderen, fred i møte med fristelser, fred i tider med avvisning og spott. Han hadde til og med fred under stormer på sjøen, der han sov på dekk mens andre skalv av frykt.

Disiplene hadde vært vitne til at Jesus ble dratt ut på en høy klippe av en rasende folkemengde som var fast besluttet på å drepe ham. Men han vandret rolig bort fra stedet, uberørt og full av fred. De hadde hørt mennesker kalle deres Herre for en djevel. Religiøse ledere pekte ham ut som en forfører. Noen grupper planla til og med å drepe ham. Men gjennom det hele mistet aldri Jesus sin fred. Intet menneske, ikke noe religiøst system, ingen djevel kunne frarøve ham hans fred.

Alt dette må ha forårsaket diskusjoner blant disiplene: "Hvordan kunne han sove i en storm? Hva slags fred er det? Og hvordan kunne han være så rolig når en folkemengde var i ferd med å kaste ham utfor et stup? Folk spotter ham, fornærmer ham, spytter på ham, men han tar aldri igjen. Ingenting bringer ham ut av balanse."

Nå lovet Jesus den samme freden til disse mennene. Da de hørte dette må disiplene ha sett på hverandre i undring: "Mener dere at vi skal få den samme freden som han har? Dette er for godt til å være sant."

Jesus la til: "Ikke den fred som verden gir, gir jeg dere." (Joh. 14:27). Dette skulle ikke være den såkalte tomme freden til en som har meldt seg ut av samfunnet. Heller ikke skulle det være den kortvarige freden til de rike og berømte som prøver å kjøpe seg sinnets ro med materielle ting. Det skulle ikke være den falske freden til dem som hadde gitt seg over til en løgn og som sier til seg selv: "Jeg skal ha fred, selv om jeg vandrer i mitt eget hjertes trass."

Nei, dette var selve Kristi fred, en fred som overgikk all menneskelig forståelse.

Disiplene sto på randen av den største prøvelse de noensinne ville erfare. Hvorfor? Kristus skulle snart forlate dem. Selv om han hadde prøvd å forberede dem, kom det som et sjokk på dem da Jesus åpenbarte disse nyhetene for dem. Disse disiplene hadde sett frem til den dagen da Herren skulle opprette sitt rike på jorden og gjøre dem alle til herskere. De hadde sett det for seg som en tid hvor de skulle herske og regjere her på jorden.

Men nå sa Jesus til dem: "Dere trenger å vite, at jeg snart skal bli overgitt i onde menneskers hender, og de vil slå meg i hjel. Men jeg vil oppstå."

I denne samme scenen lover Jesus å gi den Hellige Ånd til disiplene. Kristus forklarte dem: "Den Hellige Ånd vil lede dere gjennom det som ligger foran dere. Han vil være deres venn. Og han vil gjøre dere i stand til å erfare den freden som jeg gir til dere."

Men disse mennene hadde ingen begrep om hvem Ånden var. De må ha trodd: "Hvordan kan en ånd erstatte et synlig, konkret, levende menneske? Og hvordan kan Jesus forvente at vi skal bevare denne freden dersom han ikke faktisk er tilstede blant oss? Hvordan kan vi holde fast på den dersom vi må gjøre det i tro og ikke ved å se?" På dette punktet sa Jesus: "Dersom dere elsket meg, ville dere glede dere over at jeg går til Faderen." (Joh. 14:28). Men disiplene kunne ikke glede seg sammen med ham. De ville ganske enkelt ikke forstå løftet om den Hellige Ånd før pinsen, da Ånden faktisk kom over dem.

Jesu ord hadde snudd disse mennenes liv og tjenester helt på hodet. Med ett ble de forvirret og fylt av frykt og uvisshet. De må ha undret: "Hvordan skal vi leve nå? Jesus sørget for alt. Han kunne ta pengestykker ut av munnen på en fisk og mangfoldiggjøre brød. Han var alt for oss. Og hva skal vi gjøre dersom fariseerne og prestene kommer etter oss? De kan steine oss så snart Jesus er borte."

Jesus hadde nettopp lært disse mennene: "For jeg går bort for å gjøre i stand et sted for dere. Og jeg kommer igjen, for at også dere skal være der jeg er." (Joh. 14:2,3). Men resten av dette kapitlet avslører at Kristi løfte om et himmelsk sted ikke gav dem noen trøst. Selv hans garanti om å komme igjen hadde ikke noen oppløftende virkning på deres ånd.

Jeg kan forestille meg Peter som sier: "Hvem trenger et herskapshus? Jeg trenger en jobb. Jeg har en familie å forsørge. Jeg trenger ikke å høre om fremtidige velsignelser i himmelen. Dette er en krise som handler om her og nå, og jeg må gjøre noe med den. Jeg drar tilbake til garnene." Etter korsfestelsen dro Peter og noen få andre tilbake til sine fiskeyrker, for en tid.

Akkurat nå kan du gå gjennom den vanskeligste tid du noensinne har stått overfor. Det er uløste ting i ditt liv, og ting kan se håpløse ut. Kan det være at du har mistet jobben, eller en snikende sykdom? Kanskje din økonomiske situasjon er ute av kontroll. Det ser ikke ut til å finnes noen løsning for deg. Hver ny vei du går fyller deg med mer stress, forvirring og tretthet.

Det er da sinnet begynner å arbeide: "Hvordan kan jeg ha fred med all denne gjelden hengende over hodet? Hvordan kan jeg ha fred når jeg trenger et mirakel? Jeg har nådd enden av repet. Min fremtid virker så uviss."

På dette punktet er det mismodige hjertet fristet til å si: "Ja, Gud er trofast mot sitt Ord. Jeg takker ham for alle hans løfter. Jeg takker ham for hans løfte om et hjem for meg i himmelen. Og jeg takker ham for løftet om at han skal komme igjen."

"Men jeg har hørt disse velsignede sannhetene så mange ganger. Og jeg tror dem. Men akkurat nå virker de alle som tom teologi. Jeg trenger ikke enda en preken eller teori. Det jeg trenger er et mirakel!"

Kanskje familien din er i en krise, eller du strever i ditt ekteskap, eller helsen din svikter, eller du har mistet en av dine kjære, og det ser ikke ut til at det er noe håp der fremme. Så du sier til deg selv: "Dersom jeg bare kunne se litt lys i enden av tunnelen. Men alt jeg ser er uvisshet på alle kanter. Dersom jeg bare kunne få legedom for min kropp - at mitt barn ble satt i frihet - at jeg ble gjeldfri - da ville jeg ha fred. Gi meg et mirakel, og jeg vil få fred."

Da Kristus lovte disiplene sin fred, så var det som om han sa til dem (og til oss i dag): "Jeg vet at du ikke forstår de vanskelige tidene du står foran. Dere forstår ikke Korset og den lidelse jeg snart skal gå igjennom. Ja, dere skal prøves langt utenfor det deres menneskelige kapasitet kan tåle. Dere kommer til å bli forvirret og føle dere forlatt av Faderen.

"Men jeg ønsker å føre deres hjerter til et fredens sted. Dere vil ikke være i stand til å møte det som kommer uten at dere har min varige fred i dere. Dere må ha min fred."

Min kjære, verden vi lever i er i ferd med å gå inn i en prøvelsens tid vi aldri har sett maken til. Vi har ingen begrep om de sorgene som skal komme over jorden i disse siste dager. Og Kristus forteller oss, akkurat slik han fortalte sine disipler: "Dere vil ikke være i stand til å utholde noe av det som kommer uten at dere har min fred i dere. Få tak i den nå, før tingene blir verre. Min Hellige Ånd bor i dere. Be ham om min fred. Han har lovt å være et anker for deres sjeler i enhver storm."

"Og dette vil være deres mirakel: Jeg vil gjøre dere til et levende underverk for verden. Jeg vil gjøre dere til et skue av min nåde midt i all kaos og forvirring."

Det spiller ingen rolle hva dere går igjennom. Livene deres kan se ut som om de er rammet av en tornado. Dere kan gå gjennom prøvelser som får andre til å se på dere som en moderne utgave av Job. Men midt i alle deres prøvelser, når dere kaller på den Hellige Ånd om å døpe dere i Kristi fred, så vil han gjøre det."

"Folk vil peke på dere og si: 'Dette menneskets verden har falt fullstendig fra hverandre. Allikevel er han fast besluttet på å stole på Guds ord, om han lever eller dør. Hvordan kan han gjøre det? Hvordan klarer han å fortsette? Han skulle ha gitt opp for lenge siden, men allikevel har han ikke gitt opp. Og midt i alt dette har han ikke gått på kompromiss med det han tror på. Hvilken forunderlig fred! Den er helt utenfor all fatteevne.' "

For over ett år siden gikk min kone Gwen igjennom en operasjon hvor hun fikk byttet ut et kneledd. Etter å ha gått igjennom så mange kreftoperasjoner i løpet av årene, sto hun nå foran et liv med et kne av metall. Og smerten etter inngrepet ville bli forferdelig. Da vi satt sammen på sykerommet og forberedte henne på operasjonen, ba jeg: "Herre, vi trenger fred for å klare dette. Gwen trenger overnaturlig fred for å gå igjennom en ny operasjon. Gi oss din fred."

Herren ga oss den. Han førte henne helt nydelig gjennom operasjonen. Og det var en glede å se hvordan hun delte ut Guds fred til alle som kom inn i rommet hennes. Hennes kjære og til og med fremmede så noe som var utenfor min kones evner å frembringe i hennes smertefulle omstendigheter: freden fra Jesus Kristus selv.

Det kan være at du er i opprør og tenker: "Det er over. Jeg kommer ikke til å klare det." Men Jesus sier: "Jeg vet hva du går igjennom. Kom og drikk av min fred."

Jesus gir oss en annen grunn til at vi trenger hans fred: Satan kommer og angriper den rettferdige.

Kristus sa til sine disipler i dette samme avsnittet: "Denne verdens fyrste kommer" (Joh. 14:30b). Hva var bakgrunnen for denne uttalelsen? Han hadde nettopp fortalt de tolv: "Heretter skal jeg ikke tale mye med dere. " (Joh. 14:30a). Så fortalte han grunnen: "For denne verdens fyrste kommer."

Jesus visste at Satan arbeidet til den timen. Djevelen hadde allerede vervet Judas til å forråde ham. Og Jesus visste at det religiøse hierarkiet i Jerusalem ble fyrt opp under av helvetes makter og myndigheter. Han var også klar over at den djevleinspirerte mobben snart kom for å ta ham til fange. Det var i disse omstendighetene at Jesus talte disse ordene til disiplene: "Satan, den onde, kommer. Så jeg kommer ikke til å si så mye mer til dere."

Jesus visste at han trengte tid med Faderen til å forberede seg til den kommende konfrontasjonen. Han var i ferd med å bli overgitt i onde menneskers hender, akkurat slik han hadde fortalt. Og han visste at Satan gjorde alt han kunne for å ryste freden fra ham. Djevelen ville plage og forsøke å gjøre ham mismodig, alt i et forsøk på å knekke Kristi tro på Faderen - hva som helst for å få ham til å gå utenom Korset.

Kjære, vi står overfor vår egen avgjørende prøvelse i disse siste dager. Se bare på Jesu advarsel til troende som lever i dag: "Men ve jorden og havet! For djevelen er steget ned til dere i stor vrede, fordi han vet at han bare har en liten tid. Og den forfulgte den kvinnen (Kirken) som hadde født guttebarnet (Kristus)." (Åp. 12:12-13).

Guds Ord kunne ikke ha vært mer tydelig på dette punktet: Jesu Kristi kirke er under et spesielt ondsinnet angrep akkurat nå. Vi står overfor en djevel som har blitt rasende, en fiende som er full av vrede mot Herrens hellige folk. Og for å holde ut hans angrep kommer vi til å trenge selve Kristi altoverskyggende fred.

Hvem er det Kristus gir sin fred til? Du kan tenke: "Jeg er ikke verdig til å leve i Kristi fred. Jeg har for mange kamper i mitt liv. Min tro er så svak."

Det kan være lurt av deg å studere de mennene som Jesus først gav sin fred til. Ingen av dem var verdige, og ingen hadde noen rett på den.

Tenk på Peter. Jesus var i ferd med å gi sin fred til en evangeliets tjener som snart skulle spy ut forbannelser. Peter var ivrig i sin kjærlighet til Kristus, men han skulle også komme til å fornekte ham.

Så var det Jakob og hans bror Johannes, menn med en konkurranseånd, alltid på jakt etter anerkjennelse. De spurte om å få sitte på Jesu høyre og venstre side når han steg opp til sin herlighets trone.

Men de andre disiplene var heller ikke mer rettferdige. De kokte av sinne over at Jakob og Johannes prøvde å skyve dem i bakgrunnen. Det var Tomas, en Guds mann som var full av tvil. Alle de andre disiplene hadde så liten tro at de forbløffet og foruroliget Jesus. Ja, i Kristi mest prøvede time, forlot de ham faktisk og stakk av. Selv etter Oppstandelsen, da ryktet spredte seg om at "Jesus er oppstått," så var disiplene "sene til å tro." Og da Herren åpenbarte seg for dem, bebreidet han dem for deres mangel på tro.

Men det er enda mer. De var også forvirrede menn. De forsto ikke Herrens veier. Hans lignelser forvirret dem. Etter Korsfestelsen mistet de all følelse av enhet de hadde hatt, og ble spredt i alle retninger.

Hvilket bilde: disse mennene var fulle av frykt, vantro, uenighet, sorg, forvirring, kniving og stolthet. Allikevel var det til disse samme urolige tjenerne at Jesus sa: "Jeg vil gi dere av min fred."

Hvorfor ble dette løftet om overnaturlig fred gitt til slike ufullkomne menn? Det var fordi de alle ble kalt og utvalgt i Kristus, og ikke av noen annen grunn. Disiplene ble ikke valgte fordi de var gode eller rettferdige; det er ganske tydelig. Heller ikke var det fordi de hadde talent eller evner. De var fiskere og dagarbeidere, ydmyke og beskjedne.

Kristus kalte og utvalgte disiplene fordi han så noe i deres hjerter. Da han så inn i dem visste han at hver og en av dem ville bli lydige mot den Hellige Ånd.

På dette punktet var alt disiplene hadde et løfte fra Kristus om hans fred. Fylden av denne freden skulle først bli gitt dem på Pinsedag. Det var da den Hellige Ånd skulle komme og bo i dem. Og han skulle begynne at ta seg av all deres kjødelige skrøpelighet.

På samme måte er også du og jeg blitt kalt og utvalgt. Da du kom til Jesus gjorde du det som et svar på hans kall. Du ble overbevist, kalt på og vunnet av den Hellige Ånd. og da du mottok Kristus, så fikk du et mål av hans Ånd. Åndens gjerning har fortsatt i deg til denne dag.

Videre er du fremdeles kalt av Herren. Han angrer ikke på sine kall og nådegaver. Og, på samme måte som ufullkomne, forvirrede disipler, så har også vi blitt valg til å motta Kristi fred i kraft av hans kall.

Den Hellige Ånds tjeneste har alltid vært å åpenbare Kristus til hans folk. Jesus sa: "Han skal herliggjøre meg, for han skal ta av mitt og forkynne det for dere." (Joh. 16:14). Han sa, kort sagt: "Den Hellige Ånd vil tale til deg om meg og mine veier."

Vi mottar ganske enkelt Kristi fred fra den Hellige Ånd. Denne freden kommer til oss etter som Ånden åpenbarer Kristus for oss. Så jo mer du vil ha av Jesus, jo mer vil Ånden vise deg av ham - og jo mer av Kristi faktiske fred vil du få. Det er slik vi oppnår hans fred.

Jesus sa at de som elsker ham vil ha en kilde med levende vann som veller frem i dem. Denne kilden begynte å springe fram da du ble frelst. Men den begynner å bli en elv jo mer du lengter etter Kristus. Da, når det er en stadig strøm av Kristi Ånd - hans tilgivelse, hans karakter, hans ydmykhet og hans lydighet mot Faderen - så blir hans fred vår fred.

Vis meg en mann eller kvinne hvis største lidenskap er å bli mer lik Kristus - hvis hjerte er innstilt på å stole på at Ånden skal fjerne alle snublesteiner - og jeg vil vise deg et menneske som Satan ikke kan overvinne. Kristi fred flyter til alle som er besluttet på å sette sin lit til at den Hellige Ånd skal forme dem til å bli mer lik Jesus.

Men vi må gi akt på Kristi advarsel: "Satan kommer." Ingen på jorden vil bli så ondskapsfullt angrepet som den personen som har bestemt seg for å strebe etter denne ene premien: å kjenne Kristus og bli ett med ham. Herren lover enhver som søker slik: "Men fredens Gud skal i hast knuse Satan under deres føtter." (Rom. 16:20).

Dette verset handler ikke om at Kristus knuser slangens hode i Edens hage. Det er allerede fullført. Nei, Paulus taler om at Satan skal knuses, slås ned og ydmykes, under foten til Kristus som bor i deg.

Gå inn i bønn, og be den Hellige Ånd om å gi deg den daglige forsyning av fred som Kristus lovte.