Vokser du i Nåden?
Et spørsmål har vært fremst i mine tanker de siste ukene. Jeg tror det er et spørsmål enhver oppriktig troende stadig må stille seg selv: Vokser jeg i nåden?
For meg betyr nåde den Hellige Ånds kraft til å bli mer lik Jesus. Derfor betyr det å vokse i nåde å øke i kristuslikhet ved hjelp av Guds Ånds ufortjente kraft. La meg nå omformulere mitt spørsmål på denne måten: "Stoler jeg på at den Hellige Ånd skal gjøre meg mer lik Jesus - i mitt hjem, min tjeneste, mine mellommenneskelige forhold?"
Dette spørsmålet gjelder spesielt modne kristne - mennesker som har bygd en åndelig grunnvoll opp gjennom årene ved hjelp av regelmessig bibelstudium, et disiplinert bønneliv og gudfryktig rettledning. Dersom dette beskriver deg, la meg spørre: Etter all din lesning, bønn og læring, blir du stadig mer og mer lik Jesus? Er du mer medfølende, ydmyk, barmhjertig og tilgivende enn du var på denne tiden i fjor? Eller har din vekst blitt hemmet? Har du stabilisert deg på et nivå av null vekst?
Her er en måte å se om du vokser i nåde på: Gud har vært barhjertig mot deg - så har du til gjengjeld vært barmhjertig mot andre? Dersom du ikke er sikker, spør deg selv: Hvordan reagerer du på de sår andre påfører deg? Er du mild og vennlig? Eller blir du sint og bitter? Er du tålmodig og forståelsesfull, eller irritabel og kranglete?
I særdeleshet ønsker jeg å henvende meg til lesere som er involvert i tjenesten - pastorer, eldste, legfolk, alle som har blitt utvalgt av Gud til å leve et eksemplarisk liv fremfor andre. Jeg tror at dagens spørsmål for oss alle er dette: "I hvilken retning går jeg? Vokser jeg i nåde i henhold til min kallelse - eller er jeg i ferd med å bli mindre vennlig?"
Ta et ærlig overblikk over ditt liv det siste året. Tenk på alle prøvelsene du har vært igjennom - hjemme, på jobben, i dine bestrebelser i tjenesten. Mange av mine venner i ledende kristne stillinger forteller meg at de har stått overfor de mest intense prøvelsene i sitt liv i løpet av det siste året.
Kan du med hånden på hjertet si at du har reagert på alle dine prøvelser med tro, nåde, kjærlighet og barmhjertighet? Har du gjennom dine prøvelser lært å bli mer vennlig, tålmodig, mild og elskverdig? Eller må du innrømme, slik jeg gjør, at du har ragert med blaff av sinne, harde ord og selvmedlidenhet - reaksjoner som har forårsaket intense spenninger og søvnløse netter?
Vi burde spørre: "Har jeg reagert overfor mine kritikere og fiender med medlidenhet, kjærlighet, barmhjertighet og tilgivelse? Eller, har jeg reagert med sinne, indignasjon og selvrettferdighet? Måtte jeg prøve å bevise at jeg hadde rett og at de tok feil? Hvor mange sår påførte jeg andre mens jeg prøvde å vise dem hvor ille jeg var såret, misforstått og mistolket?
"Var det viktigere for meg å holde fast på mitt behov for å ha rett enn å ydmyke meg selv og vende det andre kinnet til? Reagerte jeg i sårethet og harme, når jeg burde ha vært en helbreder og en gjenforener?"
Apostelen Peter beskriver en fryktelig dag som vil komme, når himlene vil svinne bort, jordens elementer vil smelte, og alt i skapelsen vil gå i oppløsning. Derfor, sier Peter, skulle vi alltid være forberedt og vente på Herrens gjenkomst:
"Så må da dere, mine kjære, som forut vet dette, ta dere i vare så dere ikke skal bli revet med av de lovløses villfarelse slik at dere faller ut av deres egen faste stand." (2. Pet. 3:17). "Da nå alt dette går i oppløsning, hvor viktig er det da at dere ferdes i hellighet og gudsfrykt," (vers 11 ). "Derfor, mine kjære, når dere venter disse ting, så legg vinn på å bli funnet uten flekk og lyte for ham, i fred, " (vers 14).
Det uttrykket som treffer meg dypest er Peters advarsel i vers 17: "så dere ikke." Han utfordrer oss og sier: "Du elsker Jesus. Du hevder at du er rede og lengter etter Herrens gjenkomst. Og du advarer alltid andre om det samme. Men lever du som om Jesus aldri skulle komme tilbake?
"Du bør være et eksempel for resten av den kristne kirke. Så - lever du i fred med alle du kjenner? Er din vandring fremfor Herren i sannhet uklanderlig? Jeg advarer deg - ikke tro at du aldri kan falle fra din stødige vandring. Du også kan bli ledet vill av de lovløses villfarelse."
Hva er de "lovløses villfarelse" som Peter nevner i vers 17? Det er den feilaktige oppfatning at Jesus ikke virkelig står for døren. Det er en tragisk selvtilfredshet - en mangel på interesse, en uforsiktighet som demonstreres i samtale og livsstil, i denne sene nattetime.
Peter beskriver de som faller i denne villfarelsen: " .... og de lover dem frihet, de som selv er forfallets treller. .... For dersom noen ved kunnskap om vår Herre og frelser Jesus Kristus har unnflydd verdens urenhet, og så igjen blir innfanget av den og ligger under for den, da er det siste blitt verre for dem enn det første." (2:19-20).
Når Peter bruker ordet "innfanget" her, så snakker han ikke om mennesker som vender tilbake til store synder, slik som hor og alkoholisme. Han snakker om dem som blir fanget inn i kjødelige holdninger og motiver som de hadde før de lærte Kristus å kjenne.
Du kan vitne om at du er frelst, rettferdiggjort, helliggjort; at du har unnflydd lystene i denne onde tidsalder; at du er velsignet med et intimt kjennskap til Jesus. Men, advarer Peter: "Det er en fare for å bli ledet bort fra vekst. Du kan bli ledet tilbake til slaveriet under bitterhet og hevntørst .... til en uvennlig, ubarmhjertig, utilgivende ånd .... til en hardhjertet holdning. Dersom du faller tilbake til noen av disse tingene, så vil det være verre fatt med deg enn da du ikke kjente Jesus."
Paulus advarer efeserne: " .... for at vi ikke lenger skal være umyndige og la oss kaste og drive omkring av hver lærdoms vind ...." (Ef 4:14). Du kan tenke: "Dette verset gjelder ikke meg. Min grunnvoll er solid Bibelsk. Jeg blir ikke revet med av alle de nye evangeliepåfunn og overfladiske vekkelser som forleder mennesker bort fra Kristus. Jeg er rotfestet og grunnfestet i Guds ord."
Men lytt til resten av Paulus' vers: ".... ikke .... la oss kaste og drive omkring .... ved menneskers spill, ved kløkt i villfarelsens listige knep." (samme vers). Kanskje du ikke kan bli bragt ut av fatning av falsk lære. Paulus sier at du kan blir kastet omkring av en helt annen årsak. Han spør: "Blir du kastet omkring av de onde planene til dem som står deg imot?"
Paulus' budskap kaller oss til å undersøke oss selv enda engang: Hvordan reagerer vi på folk som kaller seg våre brødre og søstre og allikevel sprer falske rykter om oss? Hvordan svarer vi når de stiller spørsmål ved våre motiver, fremstiller oss i et galt lys, og ser ut til å ha til hensikt å ødelegge oss? Hva er vårt svar når de sårer og gjør oss sorg nesten til tårer?
Når Paulus befaler: "være ikke lenger umyndige," så forteller han oss: "Disse dine fiender - de som bruker sladder og baktalelse, lureri og manipulasjon, list og snedighet, bedrag og hemmeligheter - jeg sier deg, de er alle opprørske barn. De er upålitelige og bortskjemte. Og de har ikke tillatt Guds nåde å arbeide i dem. Så fall ikke for deres onde, barnslige spill. De ønsker at du skal reagere på deres ondskap slik som et barn ville ha gjort. Men du skal ikke svare dem med barnslighet."
Har du noensinne sett hvordan barn oppfører seg på lekeplassen? I løpet av minutter så øser de ut alle slags barnsligheter. De løper stadig bort til enhver voksen som er i nærheten for å klage over enhver liten skade. Og de starter krangler med andre barn, en stadig frem-og-tilbake kamp med anklage og benektelse: "Det gjorde du så!" "Det gjorde jeg ikke det så!" "Det gjorde du så!" "Det gjorde jeg ikke det så!"
Trist nok så faller mange kristne inn i disse samme barnslige, tåpelige spill. Jeg kjenner noen som bruker brev eller e-post for å holde gående slik anklagende tautrekking. En kristen broder på den ene siden sender en e-post til sin venn og anklager ham: "Min kjære broder i Kristus, du har anklaget meg med urett, og sølet til min karakter. Du har ikke bare syndet mot meg, men mot Herren. Er du klar over at du har rørt ved Herrens salvede? Jeg ber om at Herren må vise deg faren ved å spre rykter om meg."
Tilbake kommer en e-post fra mottakeren: "Kjære Bill, hvordan våger du å nekte at du har sagt det jeg vet at du sa? En venn av meg siterte for meg hvert ord du sa - men nå benekter du at du har sagt det. Jeg er overbevist om at du sa det. Så ikke fortell meg at du ikke sa det min venn fortalte meg at du sa, fordi du sa det virkelig."
Tilbake kommer svaret på svaret til svaret på den opprinnelige e-posten: "Hør her Jim. Jeg kommer til å si det bare en gang: Jeg sa det ikke - punktum. Gud velsigne deg. Dette vil være min siste korrespondanse med deg. Fred fra Herren Jesus være over deg."
De er fanget inn i det samme barnslige lekeplasspillet med: "Det gjorde du så!" "Det gjorde jeg ikke det så!"
I det neste verset ber Paulus oss innstendig om å bevege oss videre mot modenhet: "Sannheten tro i kjærlighet, skal vi i alle måter vokse opp til ham som er hodet, Kristus." (Ef 4:15). Han sier: "Du kan ikke noe for de krenkelser du mottar, sårene som blir påført deg, sladderen som blir talt imot deg, falskheten og bedraget som er rettet mot deg. Men du kan bruke disse tingene til å vokse i nåden. Se på dem som muligheter til å bli mer lik Kristus. Svar mildt, med en ydmyk ånd. Tilgi dem som ondskapsfullt bruker deg."
Jeg kjenner en dyrebar ung pastor som ble påført sorg av en eldre pastor. Den eldre mannen gjorde en stor urett mot ham - og da den unge predikanten hørte om det sendte han avgårde en bitende e-post til ham. De to mennene utvekslet flere rød-glødende e-postmeldinger før den unge mannen tilslutt kom til meg, forvirret. Han la kopier av alle e-postmeldingene på skrivebordet mitt og sa: "Broder Dave, jeg er ikke hevngjerrig. Men da jeg så hva denne mannen gjorde, så ble jeg virkelig såret. Så jeg lot ham få det. Hva skal jeg gjøre nå? Vil du ta en titt på disse og gi meg råd?"
Jeg tittet på noen av de øverste brevene og så snart at begge mennene reagerte som barn. Den Hellige Ånd fortalte meg akkurat hva jeg trengte - og jeg dyttet brevene tilside. Jeg sa til den unge mannen: "Sønn, ring denne pastoren personlig. Tilgi ham, vis ham nåde, og oppmuntre ham. Bare elsk ham."
Den unge pastoren gjorde akkurat det - og Gud helbredet deres vennskap. Herrens glede fylte begge deres hjerter, og helbredet sårene. Og alt som skulle til var en telefonsamtale: "Broder, dette er feil. Jeg elsker deg. La oss legge alt under blodet og Kristi helbredende kraft."
"La ikke råttent snakk gå ut fra deres munn, men god tale som er nødvendig til oppbyggelse og som blir til velsignelse for dem som hører på. Og gjør ikke Guds Hellige Ånd sorg ...." (Ef 4:29-30). Roten til ordet "oppbyggelse" som Paulus bruker her betyr "husbygger." Det ordet kommer igjen fra et rotord som betyr "å bygge opp." Kort sagt, enhver som oppbygger, bygger opp Guds hus, menigheten.
Paulus forteller oss tre viktige ting her om de ordene vi taler:
- Vi skal bruke våre ord til å bygge opp Guds folk.
- Vi skal bruke våre ord til å formidle nåde til andre.
- Det er mulig å gjøre den Hellige Ånd sorg med våre ord.
Jeg blir dypt berørt når jeg leser livshistoriene til noen av fortidens åndelige kjemper. Disse gudfryktige menn og kvinner hadde et himmelsk rettet sinn - var flittige i å studere Guds ord, ba ofte, og var opptatt av å vokse i nåden. Andrew Bonar, en av de store bedende sjeler i det nittende århundre, sto opp kl. 0400 hver dag for å søke Herren ved sengekanten. Da han døde fant hans eldste to dype furer i tregulvet hvor han knelte for å be. Andre gudfryktige menn og kvinner som ham - mennesker full av nåde, kjærlighet og renhet - fikk syndere til å smelte i sitt nærvær. Når disse hellige bare gikk nedover gaten, falt den Hellige Ånds overbevisning om synd over dem de møtte.
Men det som slår meg mest om disse menneskenes liv er ikke bare deres hengivenhet til Kristus eller intensiteten i deres bønner. Det er også den guddommelige frukt som disse tingene produserte i dem. Videre oppdaget jeg en rød tråd blant disse åndelige kjempene: deres hovedanliggende var å vokse i nåden ved et rent hjerte, som hellig samtale ville flyte fra. "For det hjertet flyter over av, det taler munnen." (Matt 12:34).
Enten i sine hjem, i sin offentlige tjeneste, eller med sine venner og medarbeidere - alltid og på alle steder, søkte disse menneskene å vokse i denne enkle nåde: å ha hellig samtale uten svik. Deres eneste mål var å føre samtale som var Kristus verdig, uten at noen form for fordervet tale kom fra deres munn.
Jeg har sett mange vanlige kristne bli mektige i Herren ganske enkelt ved å be Guds Ånd om å rense deres daglige tale. En gang elsket disse menneskene å fråtse i sladder, men nå blir de sorgfulle bare over å høre slikt. Du hører ikke lenger at de klager, kritiserer eller river ned andre. Nå er det eneste du hører dem tale oppbyggende ord. De taler miskunnhetens språk - med gode, oppløftende, nådige saker. For meg har disse menneskene blitt åndelige kjemper også.
Som en tjener for evangeliet har jeg desperat ønsket å forbli i Guds gunst og velsignelse. Og på et punkt i min tjeneste tagg jeg Gud om å vise meg hva jeg kunne gjøre for å velsigne og behage ham aller mest. Den Hellige Ånd la to ting på mitt hjerte:
- Ikke la kjødet få noen anledning til å fullbyrde sine lyster.
- Til alle tider, la din samtale være Kristus verdig.
Jeg tror at de fleste som elsker Jesus med hengivenhet er bevisst om dette første punktet. Men er vi like opptatt av det andre? Ifølge Paulus så skal vi bedømme alt vi sier - all vår konversasjon, kommunikasjon og reaksjoner - med dette enkle kriteriet: "Bygger mine ord opp Guds hus, eller river de det ned?"
Dette spørsmålet gjelder spesielt når vi har blitt såret av noen. Reagerer vi på sårende ting med å bygge opp Kristi legeme, eller ved å rive det ned? Reagerer vi med ord som gjenoppretter, helbreder og oppmuntrer - eller som i enda større grad ødelegger Guds hus?
David oppnådde ikke øyeblikkelig sin status som en mann etter Guds hjerte. Nei - han måtte vokse inn i det. Og en av måtene han gjorde dette på var å oppbygge sin verste fiende. Saul brukte alle mulige midler til å ødelegge David. Men ingenting Saul gjorde kunne hindre David i å ære ham og respektere ham.
Saul var sjalu på David. Han løy om ham, frarøvet ham hans gode rykte. Han prøvde å bringe David i miskreditt overfor hans nærmeste venner. Og han vervet andre til å vende seg mot David. Tilslutt jaget han David ut av Israel. Og han ødela dem som prøvde å forsvare David. Sagt ganske enkelt så ga ikke Saul David noen hvile.
Av og til omvendte Saul seg og bekjente sin urett mot David. Han gråt som et barn: "Jeg er lei meg David - vær så snill og tilgi meg." Men snart ville han komme etter David med enda større hat.
Jeg tror at av alle menneskene som er nevnt i Bibelen så utholdt David flere skammeligheter, foraktelig behandling enn alle andre bortsett fra Kristus selv. Og alt kom fra en mann som på et tidspunkt elsket David høyt - Saul. Men ved enhver anledning svarte David med å elske og ære Saul.
På et tidspunkt slaktet Saul ned åttifem gudfryktige prester i byen Nob. Abjatar, sønnen til en av de myrdede prestene, unnslapp og søkte tilflukt hos David. Da den unge mannen gjenfortalte den grufulle massakren, må Davids tjenere ha blitt veldig opprørt. De tenkte kanskje: "Nå kan David storme Sauls leirplass og drepe ham med god grunn. Vår leder har loven på sin side. Han har enhver bibelsk rett til å ta kongedømmet tilbake fra denne drapsmannen. Hele Israel vil helt sikkert bli forskrekket når de hører at Saul har slaktet ned åttifem prester med kaldt blod."
Men da David hørte historien, bøyde han ganske enkelt hodet og gråt. Faktisk tok han personlig skylden for nedslaktingen. Han sa til Abjatar: "Jeg bærer skylden for alle de liv som er forspilt i din fars hus." (1.Sam 22:22). David var fullstendig uskyldig - men villig bar han en annen manns skyld. Jeg tror at i det øyeblikket begynte David å vokse i nåden. Det var et stort skritt i retning av å bli en mann etter Guds hjerte.
Ved en annen anledning forfulgte Saul David og prøvde å drepe ham. Han og hans menn stoppet for å hvile i en hule, uten å vite at David og hans menn gjemte seg enda dypere inne i den samme hulen. Da Saul og hans menn falt i søvn, begynte Davids følge å legge planer: "Dette er øyeblikket - din seiers og hevnens dag. Gud har gitt Saul i din hånd. La oss drepe ham nå, mens vi kan. Du kan være konge før dagen er omme."
Men David nektet. Istedet skar han av en flik av Sauls kappe før de flyktet. Han ønsket å beholde den som bevis for senere å demonstrere overfor Saul at han kunne ha drept ham. Men, sier skriften: "Men deretter slo samvittigheten David, fordi han hadde skåret fliken av Sauls kappe." (1.Sam 24:6).
Fra trygg avstand ropte David ut til Saul i smerte. Da Saul kom ut fra hulen, ydmyket David seg overfor kongen, bøyde seg til marken og kalte ham til og med "min far" (24:12). Da erklærte David: "min hånd skal ikke ramme deg." (24:13). Han sa: "Du kan gjøre hva du vil med meg Saul. Du kan jage meg, forfølge meg, selv prøve å drepe meg. Men jeg vil aldri løfte min hånd mot deg. Dersom jeg skal bli hevnet, så må Herren gjøre det."
Senere, da David fikk høre om Sauls død, så frydet han seg ikke eller erklærte at Guds rettferdighet hadde skjedd. Han ytret aldri "Takk Gud, jeg har blitt hevnet. Saul fikk det han fortjente." Nei - David sønderrev sine klær og gråt. "De klaget og gråt og fastet helt til om kvelden ...." (2.Sam 1:12). "Og David kvad denne klagesangen over Saul .... Din pryd, Israel, ligger drept på dine hauger. Å, at heltene skulle falle!" (1:17,19).
Jeg kommer noenganger i hu mine egne prøvelsens stunder, da pastorkolleger baktalte meg så ille at jeg var redusert til bare tårer. Når jeg leser mine journaler i dag tenker jeg: "Herre, hvilket mareritt. Jeg trodde min sorg aldri ville ende."
Men gjennom slike tider svarte jeg vanligvis ikke med nåde og tilgivelse, slik David gjorde. Istedet kokte jeg sammen mine historier om sorg og dårlig behandling til mine likesinnede. Jeg navnga de menneskene som såret meg og gjenfortalte alle de fæle tingene de hadde gjort mot meg. Jeg reagerte lik et furtende barn - og jeg ble akkurat like skyldig som dem som baktalte meg.
Min samtale var ikke Kristus verdig på den tiden. Men i de senere år har jeg forpliktet meg på å søke tilgivelse fra alle de menneskene jeg har reagert mot med manglende nåde. Og jeg har prøvd å leve i fred med alle jeg kjenner.
Paulus lister opp seks ting vi må fjerne fra våre liv dersom vi skal vokse i Kristi nåde: "La all bitterhet og hissighet og sinne og skrål og spott være langt borte fra dere, likesom all slags ondskap." (Ef 4:31).
Mange kristne tror at et hellig liv består av ivrig bønn, intense bibelstudier eller å tjene andre med offervilje. Sant nok kan alle disse tingene medvirke til hellighet. Men vi våger ikke å hoppe over disse seks emnene i Paulus' liste. Apostelen sier at vi absolutt må ta for oss disse tingene dersom vi skal vokse i nåde. Du kan være en misjonær, som har lagt ned ditt liv som et offer, har ingen eiendeler, og tilbringer all din tid i tjeneste for andre. Men dersom du overser de hjertets spørsmål som Paulus nevner her, så vil du gjøre den Hellige Ånd sorg. Din vekst blir hemmet, og du vil ende opp som en åndelig levende død.
De tre første emnene i Paulus' liste - bitterhet, hissighet og sinne - er selvforklarende. Bitterhet er å nekte å gi slipp på en gammel sårethet eller å tilgi et tidligere overtrinn. Hissighet er raseri - enten et raskt, eksplosivt utbrudd, eller en brennende indignasjon mot noen. Sinne er et festningsverk koblet sammen med et håp om å oppnå hevn.
Vi har allerede snakket om "ond tale," eller ord som river ned. Så la oss se på de gjenværende to emnene - skrål og spott, og ondskap. Hva mener Paulus med disse?
Da jeg arbeidet med dette budskapet tok jeg en pause og gikk inn i vårt soverom hvor min kone var i ferd med å vaske. Jeg la merke til at vårt store, tunge klesskap hadde blitt flyttet til midten av rommet. Øyensynlig hadde Gwen flyttet det til midten av rommet slik at hun kunne vaske bak det.
Ingenting får meg til å eksplodere mer enn når min kone prøver å flytte tunge møbler uten min hjelp. Jeg er alltid redd for at hun skal skade seg selv. Gjennom vårt ekteskap har jeg tigget henne: "Gjør aldri dette på egen hånd. Bare rop på meg, så skal jeg hjelpe til."
Da jeg så hva hun hadde gjort, buste jeg ut til henne: "Hvor dumt var ikke dette? Du kunne ha skadet deg selv. Hvorfor ropte du ikke på meg? Du vet hva jeg mener om dette." Jeg flyttet skapet tilbake på plass, mens jeg hele tiden mumlet: "Av alle de dumme, tankeløse ting. Prøv ikke på dette flere gang. Du er ikke Superkvinnen."
Da jeg kom tilbake til kontoret mitt kom jeg med en gang til ordet "skrål." Jeg spurte den Hellige Ånd om å vise meg hva det betød. Han svarte raskt: "Skrål er akkurat det du gjorde mot din kone:" Skrål er et plutselig utbrudd over ingenting - et unødvendig ståk, en høy lyd uten noen hensikt. Vi forårsaker skrål når vi gjør noe uviktig til en stor sak, eller lager en scene istedet for å prøve å hjelpe eller helbrede.
Det gikk øyeblikkelig opp for meg hva jeg hadde gjort. Jeg gikk til Gwen og ba om unnskyldning: "Kjære, tilgi meg. Jeg gjorde ikke annet her enn å forårsake en masse skrål."
Det siste emnet på Paulus' liste er ondskap. Ondskap er ønsket om å se andre mennesker lide. For mange kristne betyr ondskap å håpe at Gud vil straffe noen som såret dem. Det er en djevelsk ånd, og den er vanligvis skjult dypt nede i hjertet. Faktisk setter de fleste troende aldri ord på sin ondskap. Men tilslutt velter den frem når de får vite at deres fiende har blitt rammet. De kan ha et kort øyeblikk med tilfredsstillelse, eller til og med synes synd på den som er såret - men de har fremdeles en ondskapens ånd.
Når Paulus sier: "Få alle disse onde tingene bort fra dere," så snakker han ikke om en kjapp løsning. Han beskriver en prosess - en vekst som vil ta tid. Til tider kan vi svikte i å kvitte oss med disse onder. Men dersom vi raskt vil omvende oss, og forplikte oss på å gjøre opp tingene med den andre personen, så vil disse tingene over tid svinne hen.
Jesus gjør det klart: Vi kan ikke holde på utilgivelighet, sinne eller ondskap. Dersom vi ikke fjerner disse dødelige tingene fra våre liv, så vil vi være uten tilgivelse for våre synder. Da vil våre misgjerninger hope seg opp mot oss, på tross av vår hengivenhet og gode gjerninger. (Se Matt. 6:14-15).
Så gransk ditt liv nøye. Og minn deg selv på disse definisjonene: Nåde er den Hellige Ånds kraft til å bli mer lik Jesus. Og å vokse i nåde er å vokse i kristuslikhet gjennom Åndens kraft. Tilslutt, fortsett å stille spørsmålet: "Vokser jeg mer og mer lik Jesus ved å stole på den Hellige Ånds kraft?"